Gå til innhold
Hundesonen.no

pen_fremmedkar

Medlemmer
  • Innholdsteller

    103
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av pen_fremmedkar

  1. Takk til Emilie for fine bilder Og takk for fine kommentarer
  2. Pelayo er nå så godt som voksen, og er en veldig stabil og god hund. Han går godt sammen med alle, enten det er hunder eller mennesker. Andre familiemedlemmer er ingen problem lenger han er en hund med mye energi, men er veldig rolig og avslappet når det ikke skal gjøres noe. Han er veldig utholdende og har ingen problemer med å løpe lange distanser i raskt tempo uten å bli spesielt sliten. Han går også (i likhet med ambullene mine) lett 50 km fjellturer i bratt og vanskelig terreng, og er klar for mer action når vi kommer hjem. Han er litt vaktsom om det kommer noen inn i huset, men i det øyeblikket han ser at gjestene er mottatt og godtatt, er han helt avslappet igjen. Og så er han en skikkelig "pappagutt", og er lite begeistret om jeg går noe sted uten ham. Eneste minuset jeg kan komme på med ham, er at han kan bli urolig av høye lyder som vedvarende geverskudd og lignende. Han blir ikke panisk, men urolig. Jeg er veldig fornøyd med Pelayoen min
  3. takk for kommentarer Om noen vil se flere bilder av ham, så har han laget seg facebookkonto også lille pelayogutten. (glemte jeg å nevne at han er smart? ) navnet hans er Pelayo Mjåseth.
  4. krysser fingrene for at ikke hendene eller armene faller av i løpet av året da... Skal si fra når vi eventuelt drar til Kongsberg jeg
  5. Han er forresten veldig flink å lese og å gjøre seg forstått av andre hunder vi møter. Han er rimelig forsiktig når det behøves, og leker røft og vilt om det er greit. Da vi hadde en play date med en ung og vakker Ca de bou frøken, skjønte han også øyeblikkelig at her var det best å følge frøkenas anvisninger til punkt og prikke
  6. @LØJ Joda, det vil jeg si var en god trøst Jeg vet om den svenske spesialen, men til tross for at både Bjarne og jeg gjerne skulle vært klådd litt på, blir det nok ikke reist. men vi er nok klare for både reising og klåing til neste år (Det kan forresten tenkes at Bjarne tar seg en tur til kongsberg området i August) @IW Det er jo en relativt slank og langbeint rase. Men joda, han vil nok vokse på seg en del masse innen han er voksen, og jeg vil tippe en slank voksenvekt på noenogførti kg. Jeg vil nok si at han som individ lett vil kunne være en enmannshund. Oppdretteren ga også beskjed om at han var særdeles sterk og dominant, og ville komme til å forsøke å ta kontroll over enhver flokk. (Ja han var den udiskuterbare kullbølla) Dette var jo hans ord, men det ligger noe bak de orda. Jeg mener likevel at han i likhet med de fleste hunder lar seg kontrollere av alle som "gjør seg fortjent" til det. Og da ikke med fysisk makt og høye skrik. Personlig synes jeg ikke at han har vært noe mer komplisert enn ambullene.
  7. Takk for kommentarer pelayo er nå 11 mnd gammel, veier 35 kg og er ca 63 cm over skuldrene. Han er en tillitsfull, trygg og stabil unghund som går godt sammen med både mennesker og andre hunder. Han er rolig og avslappet innendørs og ellers når han skal være det, men er en nærmest utømmelig energibombe når han får "fri" eller noe å jobbe med. Han er en veldig rask, og veldig utholdende hund. Han har mye jaktinstinkt og en del vakt, men begge deler er fullt ut kontrollerbart. Han mister ikke fokus på mine instrukser, og snur direkte på innkalling om han skulle jakte på en katt, hjort eller en harepus. nå virker jo dette som en særdeles enkel hund å ha i hus, ja rene plankekjøringen kan det nok virke som. jeg er likevel veldig klar på at dette er en rase som krever noe kunnskap og erfaring. Han blir ikke slik helt av seg selv. (jeg vet jo heller ikke ennå hvordan han blir som voksen) Det har vært litt problemer i forhold til andre familiemedlemmer. Helt siden han kom i hus har han "forandret seg" så snart jeg er ute av rommet. Min kone, som har over gjennomsnittet med hundeerfaring. har for eksempel ikke klart å handskes med ham. Han lystrer henne ikke litt en gang. Han gjør det han måtte ha lyst til og ignorerer henne fullstendig, før han legger seg i stolen min og blir der til jeg kommer tilbake. Ene datteren min har noe bedre kontroll på ham, men i det store og hele gjør han som han vil når jeg er ute av huset. Dette har da ført til at han stort sett er med meg overalt. (om jeg mot formodning må på toalettet i løpet av dagen, må jeg enten ha ham med, eller gi ham ligg og bli kommando mens jeg er der) Vi jobber for at dette skal bedre seg, og han viser aldri noen form for aggressjon. Han bare ignorerer dem. Han har også rimelig kontroll på de andre hundene her. Også det uten noe aggressjon. Om han vil ha plassen de ligger på, eller noe de har, går han bare bort å tar det uten at noen protesterer. Til tross for store planer, har jeg enda ikke begynt å trene ham på verken bruks eller lydighet. jeg har prioritert annenledes, og vi er veldig mye på fjellturer han kan selvsagt normal hverdagslydighet som sitt, dekk, gå "på plass", gå i bånd uten å trekke, ikke hilse uten tillatelse og ikke minst innkalling. Han virker lettlært og tar veldig lett hva jeg ønsker at han skal gjøre. Så det er vel snart på tide å begynne med litt trening på ham... (det er bare det at fjellene rooooper på oss, og det er vanskelig å få tid til alt ) @LØJ Nei jeg kom meg ikke på rasespesialen likevel. Synd, for jeg hadde virkelig gledet meg
  8. Har aldri måttet bruke krefter på å holde dem igjen. Men jeg vil nå tro at selv om jeg er ganske liten og lett, så hadde jeg nok klart det om det skulle være nødvendig.
  9. Pelayo blir 12 uker i morgen. Han kommer fra Cremenes som ligger i león provinsen i Spania. Tok noen bilder av ham i går. Bildene er av heller tvilsom kvalitet, men man ser da at det er en hund
  10. En av hundene hadde hatt på seg dette halsbandet da den kom i kamp med en ulv. Dette var et uheldig møte for begge to. Hunden ble hardt skadet og var borte i to døgn, og ulven døde. Hunden kom seg forøvrig, men ble nylig drept av et villsvin. Moren til Pelayo er også nylig død men det var av slangebitt. De lever tydeligvis ganske så farlig der. Ja fysjameg... Valpebilder er det ekleste som finnes Du kan klå i vei så mye du vil. Du kan til og med få klå på hunden om du vil, han liker det han også
  11. Takk igjen for fine kommentarer Jeg hadde nesten glemt hvor søte og artige små valper er Om jeg får anledning, kommer jeg helt sikkert på spesialen. Da er det bare å klå i vei Ja, Rottisen er eldstemann og heter Zombie. Av og til virker det som om han gjør sitt beste for å leve opp til det navnet også... Det jaktinstinktet virket faktisk forbausende kontrollerbart. I alle fall om man snakker spansk Vi var på tur med eieren og en liten alanoflokk, og møtte både hesteflokker, storfe og noen hjortedyr. I tillegg gikk jeg å bar på jakthalsbåndet til en av dem, (som forøvrig hadde noen solide merker etter ulvetenner) noe som gjorde jaktforventningen svært høy. Likevel stoppet eieren alle forsøk på jakt med en enkel kommando. Spesielt da vi gikk forbi en hesteflokk der en hestemamma med føll gjorde utfall mot en av hundene, trodde jeg det skulle gå galt. De andre hundene posisjonerte seg øyeblikkelig på sidene av hesten, og så nesten ut til å skulle angripe. Men en spansk kommando fra eier, og hundene avbrøt og kom logrende mot ham. Da jeg uttrykkte at han hadde god kontroll, smilte han bare og sa at det var hundene som hadde god selvkontroll
  12. Takk for kommentarer Prins begynte med å være veldig opptatt av å forsøke å ri på ham, men har gått over til å bli litt redd ham i stedet. Han søker beskyttelse når Pelayo blir for voldsom. Zombie har ikke særlig sansen for ham, og ber ham bestemt om å stikke av når han kommer bort. Bjarne ser ut til å ikke helt vite hva han skal mene om ham. Han er liksom ok når han er rolig, men er ikke helt komfortabel med ham når han er voldsom. Tror de mener at valp er en merkelig "rase" Pelayo og katten ser ut til å trives bra sammen.
  13. Men da tør jeg vel ikke annet enn å legge ut noen bilder da Etter noen dager hos oppdretteren i Corniero, kom vi hjem på torsdag. Reisen var lang (litt over 25 timer), men gikk som en drøm. Valpis lå rolig hele fly og bilturene, og var ganske så hyper når vi hadde pauser. Han var uberørt av all støy fra menneskemengder, flytraffikk og tungtraffik. Om han hørte noe han var usikker på, stoppet han opp og forsøkte å lokalisere kilden, for deretter å gå å undersøke hva det var. Han er en veldig trygg og selvsikker valp. Navnet blir forresten det samme som oppdretter har kalt ham, så nå har han skiftet fra "mr. noname" til Pelayo Her kommer et par bilder: Og så må jeg bare ta med et bilde av Bjarne også
  14. Jeg vet da mange som har hjulpet andre gratis jeg. I alle fall når det gjelder den økonomiske siden av det. Om man går dypere og tenker at det ikke finnes noen som er altruistiske, så er det sikkert en sannhet i det. I mitt eksempel der en bekjent hjelper til med hundedressur gratis, er der sikkert andre motiver som gir en annen gevinst enn penger. Det være seg å få vise at man kan det, øke sin selvfølelse, har brennende interesse for hunder... ol. Uansett årsak så vil den profesjonelle som da ikke får jobben tape inntekt på det. Om det er rett eller galt... tja... Kommer vel an på hvem man spør det hehe...Joda, du har gjort en god jobb Kanskje jeg skulle hatt deg til å forhandle for meg når jeg får lyst til å hjelpe noen med hunden sin da (Jeg driver ikke lenger profesjonelt)
  15. Joda jeg ser den. Omtrent som om noen fikk hjelp av noen til å dressere hunden gratis. Litt kjedelig for den som driver profesjonelt og taper inntekt kanskje? Men da lar man jo et prinsipp hindre en aktivitet man brenner etter å få være med på. Ikke nødvendigvis noe galt i det, Vi er jo forskjellige både når det gjelder prinsipper og lyster
  16. Personlig ville jeg ikke vært med på dette uansett om der var penger involvert eller ikke. Men om jeg hadde hatt lyst, ville det vel bare vært dumt å ikke være med utifra et prinsipp om at andre ikke skal tjene penger på meg og mine aktiviteter. Prinsipp kan ofte være bra, men det kan også av og til være litt for begrensende. Skal man snakke om utnyttelse her, må det vel være snakk om en gjensidig utnyttelse. Og da er det vel kanskje ikke utnyttelse likevel...?
  17. Jeg har korrigert andres hunder på kurs etter avtale med eier. Dette har riktignok ikke vært på vanlige dressurkurs, men på "problemadferdskurs" i gruppe eller individuelt. På vanlige dressurkurs (som jeg ikke har holdt så veldig mange av) ville jeg neppe gjort det, da det handler om litt andre ting. Jeg har observert at det har blitt gjort i to tilfeller. Dette er så lenge siden at det var under min egen utdanning, og det var læreren på min første instruktørudanning som gjorde det. Begge gangene spurte kursdeltakeren instruktøren om han kunne gjøre det. Ene tilfellet var en hund som bjeffet konstant når han lå utenfor under teoriunervisningen, og det andre en som var helt besatt på å ta en annen hund på kurset. I begge tilfellene var det en korreksjon og adferden var borte (på resten av kurset i alle fall). Eierene av hundene virket tilfredse med dette.
  18. Takk for det Ane kan vel tenkes at det kommer noen røverhistorier fra fjellbygda ja, eller noen fjellhistorier fra røverbygda... Men det blir vel to sider av samme sak
  19. Tusen takk Jeg er ikke så veldig på å ta bilder, men noen skal det da bli etterhvert. Alano er jo skjelden i Norge, så det er nok ikke så veldig mange som har sett en. Selv har jeg ingen erfaring med rasen, så dette blir spennende valpen oppdretter har tatt ut for meg høres helt toppers ut. Han er "kullbølla", er alltid fremst (ser jo ut til at han har nådd matfatet først også ) og er mer energisk enn de andre i kullet. Han oppsøker ukjente lyder og nye ting for å sjekke det ut, mens de andre er litt mer avventende. Nå er de jo bare litt over 6 uker, men dette er en forkortet beskrivelse av ham hittil. Kjenner at tiden begynner å gå litt seint nå Etter å ha tygget litt på navnet, begynner det å bli mer og mer sannsynlig at jeg beholder navnet oppdretter har gitt ham.
  20. Det er riktig, men samtidig litt feil Her spørs det hvordan man får avluttet seansen. Om hundene hadde blitt tatt hver til sin plass etter at de var blitt skilt fra en slosskamp, ville dette blitt erfaringen. Men når man tar seg tid til å få roet ned hundene, og avslutter med at de beveger seg i lag uten å sloss, og at de kan slappe av ved siden av hverandre, blir erfaringen en annen. Ved gjentakelse vil da rottisen få mulighet til å habituere frykten sin. Rottisen er i utgangspunktet ingen redd hund, og strategien hans ved trussel har alltid vært å vise tydelig at han ikke vil sloss. Han trekker seg unna og snur ryggen helt til den som "truer". Dette gjør han fremdeles med andre hunder. Her ligger nok problemet i det voldsomme angrepet fra mastiffen som kom brått og uventet uten at rottisen fikk brukt, eller fikk respekt for sin vanlige strategi. Dette slagsmålet har vært en så sterk opplevelse, at han tar i bruk en annen og i hans hode nødvendig strategi. Når han ikke kan unngå angrep med å trekke seg, blir eneste redning å angripe selv. (Dette er forøvrig også et av faremomentene ved helt feil bruk av positiv straff. Man bommer på timimg, bruker for stor intensitet og holder på for lenge, og tar null hensyn til hva hunden forteller. Noen hunder vil da i overlevelsesstrategi gå i angrep i stedet.) Det ideelle resultatet her er at rottisen finner tilbake til sitt gode og tydelige språk ovenfor mastiffen. Mastiffen må på sin side bli fortalt at "skjulte" trusler og å forsvare eieren som ressurs ikke godtas. Han må også respektere rottweilerens dempende signaler. Det med å bruke munnkurven på hundene er en del av "hjemmeleksen" de har fått. Turer sammen blir det ingenting av uten at jeg er med. Det har både med at de har problemer med å holde hundene om de utagerer, men også med hvordan de reagerer på slosskamp og frykten deres for at de skal sloss.
  21. Takk igjen for kloke innspill Da har jeg vært å sett på hundene. Jeg møtte dem først enkeltvis ute, der de også fikk hilse på en av mine hunder. Begge hundene oppførte seg eksemplarisk, og hadde et godt språk. Rottisen virket sikker men noe konfliksky, med et godt og tydelig språk. Mastiffen var litt mer dominant i holdningen og veldig på vakt rundt eieren. De er sånn passe hverdagslydige, men her er det likevel en del å hente. Mastiffeieren hadde noe bedre kontroll på hunden sin enn rottiseieren. Når man så de enkeltvis, var det nesten vanskelig å skulle se for seg at disse hundene skulle ha så mye aggresjon i seg når de var sammen. Jeg ville se hundene når de var som verst, så vi ble enige om å gå inn. Rottweileren kom inn sammen med oss, og mastiffen lå i buret. Begge hundene var helt avslappet og rolige. Jeg tok med rottweileren helt bort til buret til mastiffen. Fremdeles ingen reaksjoner på noen av dem. Ikke engang når begge menneskene kom bort og koste rottisen, reagerte noen av hundene. Eierne sa at slik var det samme hvem av dem som lå i buret. Det var nesten så jeg begynte å tvile på om dette kunne være så ille som jeg var blitt forespeilet. Så da var det på tide å få på dem munnkurvene og slippe dem sammen. Jeg bestemte meg for at jeg ville håndtere dette alene, men med dem som backup på mastiffen om jeg ikke klarte begge på en gang. Det første jeg observerte var at munnkurvene i seg selv, økte spenningen voldsomt. (mastiffen fremdeles i buret og rottisen et stykke unna) Rottisen virket plutselig noe engstelig og klengete, og unngikk å se mot buret der mastiffen var. Mastiffen ble også mer urolig, men samtidig fokusert på rottisen. Jeg ville helst ikke slippe dem sammen når der var så mye spenning, og forsøkte å roe ned rottisen først. Jeg hadde dessverre ikke så god tid som jeg skulle hatt, og jeg ville gjerne se hvordan de oppførte seg når begge var utenfor buret. Vi åpnet derfor buret og slapp ut mastiffen før det egentlig var "ro i luften". Om det hadde blitt bedre hvis vi hadde ventet, er jeg likevel ikke sikker på. Jeg fokuserte på mastiffen da han kom ut, men skulle kanskje holdt litt mer av fokusen min på rottisen. Mastiffen fikk så vidt tid til å sende et blikk mot rottisen, før rottisen mye raskere enn jeg klarte å reagere, fløy rett i ham. De hadde jo munnkurv, så de fikk ikke gjort noen skade. Jeg måtte likevel bruke mye krefter på å skille dem. Dette hadde vært et alvorlig slagsmål om de hadde kunnet bite hverandre. Mastiffen lystret dekk kommando og ble liggende, når jeg tok meg av rottisen. Han var nemlig hinsides all fornuft, og det var vanskelig å nå frem til ham. Han var helt låst i sin modus og det skulle mye til å få ham ned igjen. Kort fortalt gjentok i hovedtrekk dette seg noen ganger, men uten at de faktisk fikk sloss. (masiffen måtte også ha noen korrigeringer under veis) Etter litt over en time gikk det helt greit. Jeg tok dem med og gikk en liten runde rundt huset med dem i bånd, for deretter å gå inn igjen hvor de var løse og til slutt gikk og la seg (på hver sin plass) og slappet av. Dette var en god avslutning for både hundene og menneskenene. Jeg avtalte at jeg skal hjelpe dem videre, og at de i mellomtiden ikke forsøker å ha hundene sammen. De må jobbe mer med lydighet på hundene (begge må jobbe med begge hundene, og ikke bare "sin egen" ) og de må vie kroppsspråk og blikk hos mastiffen litt oppmerksomhet. Ressursforsvar rundt eier er også noe de må være oppmerksomme på og ikke godta. Slik det var nå oppfattet jeg rottisen som livredd, og på nåværende tidspunkt kommer angrepet uavhengig av provokasjon fra mastiffen. Om hundene hadde blitt sluppet løs igjen i morgen, ser jeg for meg at de umiddelbart ville begynne å sloss igjen. Jeg ser likevel for meg at problemet lar seg løses. Jeg har sett mye verre tilfeller enn dette som har løst seg, men det kreves mye av eierne. De er villige til å legge mye arbeid i dette, og det lover bra. Om det ikke skulle løse seg, har de god plass til å få til en løsning der hundene er helt separerte fra hverandre. De har ikke barn, og heller ikke planer om det med det første. Til de som lurte på det: Hundene hadde ikke hilst på hverandre før de flyttet sammen. Paret bodde opprinnelig langt fra hverandre, og de hadde av praktiske årsaker ikke hatt med hundene når de besøkte hverandre. (flyreiser) Begge hadde også gode erfaringer med sine hunder og andre hunder, og det falt dem ikke inn at dette ikke skulle gå bra. Hundene møttes første gang i hagen til mastiffeieren. De ser jo også tydelig nå at ting burde vært gjort annenledes, men gjort er gjort og kan ikke omattgjortes. Vi må bare konstatere at slik er det, og at det ikke hjelper noen å være etterpåklok.
  22. Joda, navnet er kult det. Jeg synes bare at det ikke er helt optimalt fonetisk. Kanskje jeg bare må "smake" på det en stund
×
×
  • Opprett ny...