Wilhelmina

Mulig jeg misforstår, men jeg skjønner ikke helt motivasjonen for å skaffe hund hvis den eneste stimulien den får i hverdagen er turer frem og tilbake til barnehagen?

Men er dette egentlig er fordel? Hvorfor skal man pines til siste slutt? Og hvorfor vil man at det siste hunden opplever før den dør er smerte? Er det ikke bedre at den kan få slippe før den blir så dårlig at den er fullstendig invalidisert? Selvsagt ønsker man å beholde dyrene sine lengst mulig, men det er jo ut i fra egne følelser og ikke nødvendigvis det er som er best mtp. dyrevelferd.

Min fungerer best på Mush.

Min synes kos er det beste i verden, og hun er egentlig fornøyd bare med å bli tatt på hvor som helst. Men favoritten er å bli klødd bak ørene, da blir hun helt salig. Apropos det, så hadde vi en veterinær før i tiden som var overbevist om at alle cavalierer har SM, og som prøvde å provosere frem symptomer på frøkna hver gang vi var der nettopp gjennom å klø henne bak ørene og i nakkeområdet. Det gikk ikke så bra kan man man si, hun syntes jo bare det var deilig

En måned har gått, og det føles helt uvirkelig å ha vært gjennom dette. Av og til lurer jeg på om jeg bare har drømt det. Frøkna er mer eller mindre tilbake til normalen igjen, det hadde jeg virkelig aldri trodd da jeg fikk hjem en hund som knapt kunne gå for tre uker siden. Aktivitetsmengden har vi fått beskjed om å øke gradvis, noe hun synes er dødskjedelig. Men nå er vi i hvert fall sakte men sikkert på vei tilbake til det vanlige livet igjen, så håper jeg hun får enda noen gode år før alderdommen tar henne

Prøv å legge litt mat under leppa hennes og se om hun spiser da? Det fungerte på min da hun var syk og måtte "tvangsfores".

Det er i alle fall en arbeidshypotese det forskes ut i fra. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S2212877819304272 https://www.nature.com/articles/s41467-017-01019-z

Men dette er det jo ingen som har påstått heller. Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med noen som ikke engang leser det jeg skriver, men for ordens skyld: Det jeg sa var at karbohydrater ikke er en nødvendig del av et fullverdig kosthold. Det er det i hvert fall ingen som har påstått. Jeg sa at det er en link mellom karbohydrater og kreft. Og den linken er at kreftceller er avhengig av karbohydrater for å kunne vokse og spre seg. Det er jeg helt sikker på at du finner dokumentasjon på gjennom et superenkelt googlesøk. Det sa jeg heller ikke. Jeg sa at jeg har råforet i over 20 år, og følgelig vært en del av råforingsmiljøet like lenge. Og det har ikke vært en eneste tilfelle av råfor knyttet opp mot sykdom hos noen av de sikkert hundrevis av dyreeierne jeg hare utvekslet erfaring med gjennom alle disse årene.

Jeg har heller ikke sagt at det er noen link mellom hjertesykdom og karbohydrater, jeg sier at karbohydrater ikke er en nødvendig del av et fullverdig kosthold. For øvrig kan du jo se litt på linken mellom karbohydrater og kreft. Utover det tar jeg amerikansk forskning på amerikanske tilstander med en god klype salt, de har helt andre forskningsetiske retningslinjer (eller mangel på sådan) å forholde seg til over there og hundeholdet deres kan heller ikke sammenlignes med det vi driver med her hjemme.

Fullverdige råfor som f.eks. VOM er ikke linket til DCM eller mangelsykdommer, og det inneholder heller ikke karbohydrater. Så allerede der bryter empirien med argumentene dine. Jeg er sikker på at både du og jeg ønsker å fore med det vi anser som best for hundene våre, men for min del vil det per definisjon aldri eksistere et tørrfor som er "godt nok" da jeg ikke under noen omstendigheter kommer til å fore hunden min (eller meg selv for den saks skyld) med ultraprosessert mat.

Jeg har råforet mine dyr (både hund og katt) i over 20 år, og jeg har i hvert fall ikke hørt om et eneste tilfelle av for-relatert hjertesykdom blant de som råforer. Jeg ser overhodet ingen grunn til å fore min hund med karbohydrater.

Det er jo ikke fravær av korn som er problemet, men fyllstoffene korn byttes ut med. Det optimale vil vel være et kornfritt for uten fyllstoff og med høyest mulig kjøttinnhold.

Jeg har god erfaring med å bruke eddik for å fjerne pisslukt.

Cavalierklubben fikk godkjenning for flere år siden, de hadde bare ikke noe lyst til å sette igang krysningsprosjekt.

Her går det stadig bedre, i går var CRP endelig under 30, og hun regnes dermed for å være utenfor det kritiske området. Allmenntilstanden er tilnærmet normal, litt sliten naturlig nok men oppfører seg eller som før. Hun går på to typer antibiotika, så nå håper vi at de tar siste rest av infeksjonen også, og at den ikke kommer tilbake når medisineringen er fullført. Utover det har jeg virkelig fått et nytt syn på kastrering av hund nå, for dette her unner jeg ingen å gå gjennom...

I dag spiser hun selv! Det er nesten så jeg ikke tror det er sant, og prøver å ikke glede meg for tidlig for det kan jo plutselig snu, men det fortsetter i alle fall riktig vei nå! Hun skal få sove hjemme i natt, så skal hun inn på klinikken igjen på dagtid.

Her ser det ut til å gå i riktig retning, heldigvis. Hun spiser fortsatt ikke, men får mat gjennom nesesonde. Blodprøvene er stabile, og viser ingen tegn til skade på indre organer. Hun ligger enda på glukosedrypp, så nå venter vi egentlig bare på at glukosenivået skal stabilisere seg, så får hun komme hjem og fortsette behandlingen hjemme. Så nå krysser vi fingrene for at den positive utviklingen fortsetter!

Det er etter råd fra advokaten, for at de skal ha noen som helst sjanse i ankesaken. Tragisk at det måtte gå så langt...

Nå skjer det omsider noe! "Norsk Cavalierklubb har vedtatt nytt avlsprogram på ekstraordinært årsmøte 16 januar i år. Dette avlsprogrammet er todelt; vi skal i gang med MR skanning av alle fremtidige avlsdyr for å kartlegge populasjonen i Norge med tanke på renraset avl, i tillegg starter vi opp et krysningsprosjekt med 2-3 raser."

Jeg står i hvertfall fremdeles for det jeg svarte i den gamle tråden.

Natt til i går måtte frøkna akuttopereres for livmorbetennelse. Livmora hadde sprukket, og hun er fortsatt innlagt med sepsis/blodforgiftning. Ettersom hun er 12 år vil sikkert mange tenke at det er best å la henne slippe nå, men tilstanden er stabil og veterinæren sier hun er steintøff og kjemper knallhardt, så jeg vil gi henne en sjanse så lenge hun ikke blir verre. Veterinæren er heller ikke der enda at de har gitt opp håpet. Men hvor lang tid kan det ta før man ser bedring? Hun er våken og bevisst, men vil ikke spise (som egentlig er den største bekymringen til veterinæren pr. nå). Forsikringa på 60.000,- er maksa så økonomisk er jo dette galskap, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten den hunden

Jeg er også der med min 12-åring at jeg vurderer hvorvidt resultatet av evt. undersøkelser har noen betydning for videre forløp. Kreves det f.eks. omfattende operasjoner med dårlige prognoser vil jeg uansett ikke utsette henne for det, så da har det ingen hensikt å utrede alt mulig heller.

Min bruker samme størrelse i Non-stop og Hurtta.

Tenker at dette godt kan være pubertetsgreier, men ville ikke utsatt han for ubehagelige situasjoner. Gi han så god avstand til det han synes er ubehagelig som mulig, og belønn godt i sånne situasjoner så han bygger positive assosiasjoner til det skumle.

Nå vet jeg ikke spesifikt hva du har prøvd, men da jeg hadde hund med angst gjorde jeg følgende: 1. Kontaktet atferdsspesialist som utformet et individuelt tilpasset treningsprogram 2. Satte hunden på angstdempende medisiner. En hund som er så redd at den blokkerer tar ikke til seg læring, og da kommer man ingen vei med trening. Vi brukte Clomicalm for å få hunden ned på et trenbart nivå. Dersom man har prøvd "alt" og hunden fortsatt er like redd er det absolutt ikke feil å la den slippe, noen ganger er avlivning den beste løsningen med tanke på dyrevelferd.