Funkyface

Tusen takk for alle svar. De er alle veldig nyttige for meg. Jeg har tatt Lucas til sjekk hos veterinær for et drøyt år siden, men da var han så hysterisk på bordet da vet. skulle undersøke ham, at hun begynte å ta frem snutebind. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville utsette ham for det, og ba om å få ham sedert. Hun fikk altså tatt røntgen og blodprøver, men fikk ikke kjent ordentlig på ham når han var ved bevissthet. Det er nok akkurat det der jeg bare MÅ face, at vi må få til at en veterinær kan kjenne på hele ham, når han er ved sine fulle fem. Ellers kan vi jo ikke oppdage smerten. Jeg lurer litt på om dette er et sted å starte, ved å sette et mål om at han skal kunne undersøkes av veterinær. Jeg har en følelse på at han da kanskje blir litt mindre følsom på andre, ettersom det kanskje er opplevelser hos veterinær som unghund, som har gjort at han har blitt så skeptisk... Har dere noen erfaringer med hvordan jeg kan gå frem her? Selve håndteringen, av mennesker som ikke er meg? Jeg hadde en Papillon tidligere, ei tispe, og hun var også helt hysterisk på utstillingsbordet, også hos veterinær. Da var det ikke noen kjære mor fra min side, jeg var utrolig seig, ga meg ikke, og på en måte overbeviste henne om at det var trygt på bordet.. dvs., jeg vet ikke om det var helt riktig, men det fungerte veldig bra! Jeg brukte folk rundt meg, de kom bort til oss mens hun sto på et bord, og når hun begynte å hyle/pipe og glefse rundt i luften, gikk ikke den andre personen unna, men ble stående, helt rolig. Det var det samme med denne tispa, at dersom hun traff en hånd midt oppi all glefsen, så var det aldri noe merke, og hun bet overhodet ikke hardt. Den "fremmede" personen reagerte overhodet ikke når hun holdt på sånn, og på denne måten ble hun på en måte "tvunget" til å lære seg at "her kommer jeg ingen vei... jeg må faktisk bare bli tatt på". Jeg tror altså at Lucas kunne trenge noe sånt fra meg, hvor jeg rett og slett bare holder ham med et tryggende og bestemt grep, og at han ikke får noe reaksjon, verken positiv eller negativ, når han holder på sånn. Når han er rolig får han såklart masse ros og godbiter! Hva tror dere om dette? Altså, vi skal nok ikke stille ut noe mer, men det at han faktisk kan bli tatt på og kjent på av veterinær, det er veldig viktig for meg... så ved å trene på denne måten, så kanskje han kan lære seg at det faktisk ikke er så ille å bli rørt ved av andre? Jeg tror i hvert fall at han overhodet ikke er mottakelig for noe som helst, når han er midt oppi det hysteriet sitt... det går ikke an å nå frem til ham da. Del gjerne erfaringer om dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne ha ham dersom jeg ALLTID skal måtte være SÅ påpasselig og nervøs når andre mennesker er rundt... jeg blir altså så sliten av det!

Tusen takk for svar! Jeg har vært inne på akkurat de samme tankene selv, og jeg har også forsøkt det litt - å gå i mellom hunden og det han bjeffer på, skyve ham unna for å vise at jeg har kontroll og at han ikke trenger å bry seg. Det har jo fungert greit, men jeg tror ikke jeg har vært konsekvent nok og heller ikke bestemt nok i bevegelsene mine - nettopp fordi jeg har vært usikker på om det var riktig. Det er nok et godt tips å ta ham ned fra sofaen dersom han oppfører seg slik, på den måten viser jeg jo tydelig at konsekvensen av å vokte på meg slik, er at han ikke får være i sofaen - noe han virkelig liker. Jeg så akkurat på en video om hvordan man kan få hunden til å assosiere fremmede/gjester med noe positivt. Jeg skal da ha en skål med noe godt i stående ved døren, og når noen kommer skal de stille seg med siden rettet mot hunden, og kaste ned godbiter til hunden. Når hunden virker litt roligere, kan vedkommende gi hunden godbit fra hånden (men ikke klapping, bare godbitene og kanskje prate litt med hunden). Jeg tenker at på denne måten kan hunden assosiere vedkommende som kommer med noe positivt, fordi den får godbit, men jeg har samtidig opplevd at Lucas faktisk kan bli mer var på situasjonen når det er godbiter involvert, fordi han kanskje forbinder det med at vet. skal sette sprøyte, eller dommer skal komme og ta på ham... Ved å skyve ham bak meg slik du beskriver, så får jeg jo også markert meg litt, som matmor. Jeg tror nok at siden jeg har gjort veldig lite av dette opp igjennom årene med Lucas, tror han muligens at han må ta styring i forskjellige situasjoner, fordi jeg ikke har gjort det. Det å be ham om å sitte og bli er en veldig god ide! Da vet jeg at han vet hva han skal gjøre, og da er det mye lettere å være konsekvent, føler jeg. Han skal sitte der og vente til jeg sier ifra, og jeg skal hilse først. Det kan nok funke! :-) Tusen takk, igjen. Veldig fine råd!

Hei! Jeg har en hannhund på 3 år av rasen Papillon, Lucas. Han er en helt fantastisk hund på så og si alle områder - med unntak av ett - han bjeffer, knurrer og vokter på fremmede/venner som henvender seg til meg, er på besøk og beveger seg rundt i leiligheten, og ikke minst om de henvender seg til ham selv. Hvis et annet menneske (som ikke er meg, kjæresten min eller nær familie) henvender seg til ham, kan han være blid og logrende og slikke dem på hånden i første øyeblikk, men dersom de forsøker å klappe ham kan han opptre ganske så truende og i verste fall glefse etter dem i luften. Det har skjedd at han har truffet hånden, og da har det ikke blitt noe merke, og vedkommende har sagt at de såvidt kjente det - altså tolker jeg det som en slags advarsel fra hundens side, og at han ikke faktisk ønsker å skade noen. Dette er altså en type situasjon. Her vil jeg forstå situasjonen som om Lucas ikke er helt trygg på fremmede, og trenger å lære seg at det er OK å bli klappet, at det er en hyggelig ting å få besøk, og ikke minst at jeg er trygg i situasjonen. MEN... han ser ikke ut til å være redd i andre situasjoner, og det er akkurat dette som får meg til å stille spørsmål om hvordan jeg skal opptre: Jeg sitter i sofaen min hjemme, og Lucas ligger ved siden av meg. Jeg har ei venninne på besøk og hun kommer bort og setter seg i sofaen, ganske tett ved siden av meg. Lucas hopper opp, gjør et slags utfall mot venninnen min, og bjeffer/bråker. Dette kan vi vel tolke som om han skal beskytte meg? Han virker ikke særlig redd i denne situasjonen, han virker heller kontrollerende, som om han føler han må beskytte meg, styre situasjonen. Jeg må også nevne at Lucas har hatt et par uhyggelige veterinærbesøk i 10-11-måneders alder... dvs., han fikk plutselig helt panikk når dyrlege skulle undersøke ham, og som valp var han alltid svært tillitsfull til fremmede - ikke noe problem da. Jeg vet ikke helt hva som skjedde da, hvorfor han plutselig begynte å reagere så sterkt. Dette begynte å skje på utstilling også, på bordet, og vi sluttet med det umiddelbart. Det skulle vi kanskje ikke ha gjort - for jeg har nå hørt fra flere at en rett og slett må trene og trene, helt frem til hunden forstår at den ikke kommer noen vei med å være hysterisk på bordet, og tilslutt roer seg, for så å oppleve at det er en hyggelig ting å være på bordet... jeg vet ikke... vi har i hvert fall ikke stilt ut på veldig lenge nå. En siste situasjon, som kanskje er den mest slitsomme, er denne: I skrivende øyeblikk er jeg på besøk hos min kjærestes foreldre. Hunden går løs rundt på tomten, også inne. Dersom noen skulle komme gående over tunet og mot huset, setter han i og nibjeffer mens han løper mot personen. Når han kommer bort gjør han ingenting, men han bjeffer. Dette skjer også veldig ofte inne, hvis vi sitter innerst i stua, og kjærestens lillebror (14 år), eller far i huset, kommer rolig gående mot oss. Da kan Lucas først knurre, så begynne å bjeffe og løpe mot vedkommende. Ingenting skjer, fordi jeg ber alle om å overse hunden, men hunden fortsetter gjerne å bjeffe litt, etter vedkommende har gått forbi ham. Summen av dette blir at jeg ofte er dritnervøs når jeg er på besøk hos noen, eller jeg har gjester, fordi Lucas er så på alerten HELE tiden. Jeg vil ikke irettesette ham, kjefte, straffe, dersom dette er adferd basert på redsel. Da opplever jeg at det er mye mer naturlig å be den "skumle" personen om å sette seg ned, ha en godbit på lur, prate til hunden og la hunden ta kontakt dersom han vil. Eller at jeg avleder hunden, finner på noe annet spennende? Jeg har såpass selvinnsikt at jeg vet godt hva slags hundeier jeg er. Du kan sammenlikne det litt med fri barneoppdragelse. Jeg lar gjerne hunden gjøre det som er naturlig for ham og jeg kjefter svææært sjeldent. Jeg er ikke stolt av dette, fordi jeg ser at det er faila fullstendig. Lucas har, tror jeg, fått alt for få retningslinjer, jeg har satt alt for lite grenser for ham, og det kan hende det er akkurat derfor dette har skjedd. Dersom det er akkurat dette han trenger, en eier som er tydeligere, krever mer, setter tydelige grenser, ikke overøser ham med ros når han ikke har gjort noe spesielt, ikke skjemmer ham bort slik jeg har gjort, så står jeg klar for å gjennomføre dette 100 %. Jeg vil naturligvis aldri være voldelig mot ham, men jeg vil være mye mer tydelig, om at denne adferden er IKKE greit. "Jeg bestemmer her, og jeg har kontroll på denne situasjonen!" Mine reaksjoner blir nesten litt tilfeldige, fordi jeg har vært så usikker på hvordan jeg skal takle dette. Det blir ikke konsekvente reaksjoner fra meg, noe jeg tror forvirrer ham desto mer. SÅ. Dette ble veldig langt, men spørsmålet mitt er; Tror du hunden har denne adferden fordi han er redd og usikker? Vil det bli fullstendig urimelig å irettesette hunden i disse situasjonene? Eller tror du at jeg som eier må trygge ham mer ved å ta styring i situasjonen gjennom å vise ham at jeg ikke godtar oppførselen? Eller er det en middelvei? Hva ville du gjort? Alle svar tas imot med STOR takk!

Min Papillon på 2 år hadde plutselig blod og verk i pelsen, og jeg oppdaget dette såret rett ved siden av endetarmsåpningen. Jeg får nesten ikke lov til å røre såret, men jeg har fått vasket det litt og klippet litt av pelsen rundt det. Dette såret kan være en følge av flottbitt, da jeg mener at det oppstod et lite sår i det området, etter at jeg hadde fjernet en liten flott der. Er det noen som har sett et slikt sår før? Vet dere hvordan det skal behandles? På forhånd takk!!