Gå til innhold
Hundesonen.no

Illiya

Medlemmer
  • Innholdsteller

    290
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av Illiya

  1. Enig i det! Det har jo vært flere "valpefabrikker" av Labrador, nettopp fordi de er så omgjengelige og greie. Og "hodeløs" avl vil jo også etterhvert innvirke på hviket inntrykk man har av rasen, fordi det da blir flere dårlige individer i omløp. Når disse folkene har 15 kull i året i 10 år, og det er flere av disse, vil det jo være veldig mange labradorer fra dem. Dette kan jo ha sitt å si for det inntrykket mange har av Labrador etterhvert.
  2. Jeg har likt flere av innleggene du har fått etter ditt innlegg. Har selv en labrador hann på snart 6 år, og jeg kjenner ikke igjen det du beskriver i det hele tatt. Jeg har hatt/har cane corso og schæfer tidligere, og labradoren er vel den enkleste hunden jeg har hatt når det gjelder oppdragelse. Jeg har alltid hatt greie hunder, men han er nok den beste! Min har aldri vært en bulldoser i full fart. Han har helt siden han var valp vært oppmerksom på meg, og veldig lite på andre. Men jeg begynte også med trening så snart jeg fikk han i hus. Han ble helt tidlig opplært til kontakt med meg, og trening på å gå forbi andre, samt å gå pent i bånd og løs. Han har nok aldri vært så sosial som man tror at en labrador skal være (og det tror jeg handler om linjer). Han bryr seg lite om andre folk og hunder, og går lett inn i treningsmodus uansett situasjon. Jeg kan trene lydighet med han uten bånd på Karl Johan eller hvor som helst, og han er like oppmerksom. Han er faktisk mer oppmerksom der enn han er i skogen, men jeg har enda ikke opplevd i noen situasjon at han ikke vil trene (og når han får trene blokker han ut alt annet). Vi har vært på hundetreninger med løpetisper, der han ikke har latt seg merke med det i det hele tatt. Jeg fikk ikke vite før etterpå at det var løpetisper der. Og vi har flere tisper i nærområdet, som sikkert har løpetid, men det har ikke vi merket noe til. Min labbe kan gå løs uansett og hvorsomhelst, han stikker ikke av, og han går ved fot når jeg ber han om det, gjerne over lang tid. Så vi kan gå fint gjennom by eller landevei uten bånd. Det er fordi han helst vil ha kontakt med meg, og ikke bryr seg om andre, og det handler om trening fra han var liten. Min labbe har et godt språk, og han er fin og forsiktig sammen med valper og små barn. Jeg hadde han sammen med en 12 uker gammel valp av mindre rase nettopp, og det var som å se min lekne labrador bli som en gammmel gubbe. Han var så forsiktig og så rolig, og tok til seg alle tegn på at den lille valpen var redd han. Han er den som er trygg å presentere valper for, og også små barn, for da demper han seg selv, og tar til seg alt de "sier". Han går godt sammen med alle hunder, og velger "lekemodus" med alle om han blir sluppet fri med en fremmed hund. Jeg har barnebarn på 1 og 5 år, og labben er fin og rolig sammen med dem, selv om han var unghund da de ble født. Ikke noe bulldoser! Han hopper aldri opp på folk, løper aldri mot folk, slikker ikke i fjeset om noen skulle bøye seg ned. Han er egentlig ikke interessert i andre enn meg og mannen min, så han er veldig rolig sammen med barn. De fleste andre er helt utenfor hans interesse, merkelig nok. Så oppsummert så er han en hund man kan bruke til både å venne barn, voksne og andre hunder til å være sammen med, en vennlig hund som oppfører seg fint. Vi går tur ca 4 ganger i uka med en annen labrador hann, og han er også veldig ok. Han er litt mer sosial enn min, og dermed mer hilseglad, men utover det er han veldig grei i sin familie, som består av flere barn og mye besøk. Ikke noe hormontroll han heller, og han reagerer heller ikke på tispene i nærheten med løpetid. Jeg kjenner også mange flere labradorer gjennom mitt nettverk, og det jeg hører er at de er godt fornøyd med sine hunder. Jeg kjenner de også, og ser at deres hunder fungerer veldig fint. Hverken min egen eller de andre jeg kjenner spiser alt de kommer over. Min spiser ingenting fra grøfta, og ihvertfall ikke avføring fra andre. Han er faktisk en hund jeg gleder meg til å ta med på opplevelser, enten det er i by eller fjell. For han kan tas med på alt, og oppfører seg fint overalt! Jeg vet ikke om du gadd å lese helt hit, men her er min erfaring med egen Labrador.
  3. Hvordan bli en god hundeeier?

    Slapp av, det går bra. Jeg har selv to godt voksne hunder, som jeg har hatt fra de var valper, og jeg ser at de har hatt godt av å følge regler fra de var små. Har også hatt flere hunder tidligere som har vært gode. Det er veldig viktig med sosialisering. Ta valpen med ut på alt du gjør, og la den møte de miljøer du vil den skal takle. La den møte andre hunder, men la det bli med noen få, som den kan løpe løs med, for du må trene på å gå forbi både hunder og folk. Ikke la den hilse på alle du møter, tren heller på å gå forbi. Det har vært viktig for meg at vi kan gå tur uten at mine hunder har forventning om å hilse på andre hunder og folk de møter, og det må trenes inn fra starten. Det du trener inn når valpen er helt liten setter seg fast i minnet. Får valpen hilse på hunder og folk langs veien når du går tur når den er liten, og du ikke har trent inn at den ikke skal det, så får du en jobb der. Jeg trener konsekvent på at vi ikke skal hilse på noen når vi går tur. Det er faktisk enklest i det lange løp å ikke gjøre det.
  4. Hvordan bli en god hundeeier?

    Enig i denne. Ta til deg det hun sier her.
  5. Jeg hadde ikke gått turer uten hund. Det er jo de som gjør det verdt og bra å gå tur! Jeg gikk veldig sjelden tur når jeg ikke hadde hund. Joda, jeg hadde sikkert gått en skitur i påska, men jeg hadde ikke gått tur hver dag, som jeg gjør nå. Så jeg er en av de som egentlig ikke går tur uten hund, men som går lange turer med hund hver eneste dag, og det har jeg gjort i mange år.
  6. Rolige hunder alene eller sammen?

    Mine hunder girer ikke opp hverandre hverken hjemme eller borte, og det ser jeg tydelig i bilen. Der den ene lager lyder, og er utålmodig og stresser, så sover den andre. Den ene sier uhuu, stakkars meg, mens den andre snorker. Akkurat det kommer veldig klart fram hver gang jeg er innom butikken etter at vi har vært på tur i skogen. Når de begge er hjemme alene, så slapper de av. De tar IKKE etter hverandre, og det er fordi de er helt ulike typer. Og de er av helt ulike raser.
  7. Er det vanlig med hund i bil i Norge?

    Enig der! Hvis man har mulighet til å lufte hunden oftere enn om den var hjemme, gi den litt oppmerksomhet gjennom dagen, så er det bedre at hunden er med i bilen enn at den er alene hjemme. De fleste jobber, og ikke alle valper blir født sånn at ny eier kan ta ferie.
  8. Er helt enig med deg i hvordan du gjør det, selv om jeg har to store hunder selv. Og jeg har aldri hatt små. Den ene av mine hunder går veldig fint sammen med små hunder, uansett hva som skjer, men den andre tar ikke hensyn til størrelse, kun til "hundespråk". Og da er det en for stor risiko å slippe henne sammen/komme i nærheten med små, selv om hun mest sannsynlig hadde tatt hensyn til deres språk, og det de sa. Jeg vil bare ikke ta sjansen på det.
  9. Aggressiv nabohund og forhåndsregler

    Hvorfor ta sorgene så til de grader på forskudd? Jeg har også en hund som ikke er så glad i andre hunder. Hun gjør dem ikke noe, men vil helst være i fred for dem. Har henne selvsagt aldri løs der vi kan treffe andre hunder, og heller ikke på eiendommen vår. Er klar over at ikke alle gjør det samme som oss, men ikke døm dem før dere vet. Det er litt vondt å bli dømt for noe en ikke har gjort.
  10. Er det noen som har prøvd denne? Er den så fantastisk som den høres ut? Liker hundene den, og holder de på med den lenge? Vurderer å kjøpe to av disse, og gi istedet for bein.
  11. Å velge farge på valpen/hunden

    Jeg er først og fremst interessert i å få rett hund, når det gjelder gemytt og egenskaper. Men hvis jeg velger Labrador, så er det utallige valper å velge mellom (selv om jeg er selektiv når det gjelder linjer), og da kan jeg få både gemytt og egenskaper som jeg ønsker, selv om jeg vil ha en bestemt farge. Jeg har også Cane Corso, og skulle jeg hatt flere av dem, ville det vært langt færre alternativ for å få en hund med både rett farge, gemytt og egenskaper, hvor alt passet. Der hadde jeg helt klart gått for gemytt og egenskaper framfor farge.
  12. Starmark-bento-ball

    Tusen takk for svar! Jeg tror det er verdt et forsøk utfra hva dere skriver
  13. Samkjønnsaggressiv hannhund

    Enig i at en godt bør unngå situasjoner som trigger. Men litt uenig også, for hunden bør jo vennes til å omgås andre hunder (i fåtall). Det du sier er jo at hun skal unngå trening med andre, dvs at hun bør holde seg unna trening i klubben med sin hund. Noe som også betyr at han ikke må forholde seg til andre hunder på ei god stund, og at hun må starte på scratch med andre hunder når hun skal begynne å trene igjen. Det jeg tror er mer rett er at hun trener på avstand, og får klikket inn i sine treningskamerater at de MÅ holde avstand. Det bør gå an å få til. Hunden bør få en viss trening i å omgås andre hunder samtidig som uønsket oppførsel avlæres. Ts må være mer obs, men det må også de andre være. Som jeg sa tidligere i denne tråden, så hadde min hannhund vennet seg til å trene med andre hunder, og å passere dem i "offentlige" miljø, der han ikke hadde noen tilknytning. Jeg har også kullsøster, men hun er mer omgjengelig. Men det er/var noe helt annet på hjemmebane (på tomta, og på veiene nært hjemmet) der han (og hun) oppfatter seg som sjefen for området, og anser det for sitt. Og også i skog/fjell der vi går omtrent hver dag. Der var/er enhver person/hund som oppdages noe en må reagere på. De har mye vakt/vokt i seg, og det er naturlig for dem å reagere på en enslig person som dukker fram fra mørket der på veien. Særlig om vedkommende i tillegg bruker staver på spaserturen. Han h*n i tillegg hund med seg, er det enda verre. De samme hundene går/gikk ved fot i bymiljø, og bryr seg ikke om noen ting. Der kan det komme hunder forbi, og passere 30 cm unna, uten at det angår dem. Der er de ikke "hjemme". Der er de eksemplariske, og ser ut som de har DEN gode oppdragelsen. Det har de også, men de er veldig annerledes "hjemme" enn "borte". Det er en ting en må regne med når det gjelder mange raser, særlig de med vakt/vokt i seg. Skriver dette på generelt grunnlag, det er sikkert mange raser/individ som ikke reagerer sånn. Jeg tenker også at grunnen til at du ikke har hatt en drittal hannhund er kanskje fordi du rett og slett har sluppet unna så langt. Jeg er enig i at det som virker best er gode opplevelser, og det er superviktig for ettertiden at de får så mange som mulig av dem i oppveksten og puberteten. Det har jeg opplevd selv på tispa som jeg har hatt siden hun var valp. Hannen fikk jeg da han var midt i puberteten, og han knurret på både folk og hunder på første trening vi var på (en stund etter at vi fikk han). Selv om han bare hadde gode opplevelser fra før (det VET jeg). Og de var kullsøsken, men på hver sin ende av skalaen gemyttmessig. Jeg trente han, og ble flinkere til å trene en problemhund etterhvert som jeg fikk erfaring i det. Fant ut hva som funket for han og ikke. Fant også ut at diverse "oppskrifter" som liksom "gjør hunden trygg på fremmede", funket motsatt på han. Han var ikke vant til at folk satte seg på huk og så bort (det gjorde fremmede som "kunne" slike ting". Det økte mistenksomheten hans. Da var det noe "feil" med dem, de oppførte seg ikke som vanlige folk, og de "ville noe" med han. Det skulle han ikke ha noe av, så han ble MER mistenksom om noen prøvde noe sånt. Det er liksom ikke 1 quick-fix som funker på alle hunder. Hunder er ikke en kakeoppskrift som lykkes om du bare gjør ditt og datt. Hva om at de har fått alt etter oppskriften, og likevel ikke godtar andre hunder (eller folk)? Hva gjør du da? Jeg tror at folk som har enkle løsninger/oppskrifter på ting kanskje ikke selv har opplevd at ting skjærer seg likevel? Akkurat som du sier at du enda ikke har opplevd å ha en drittal hannhund. Du mener det er pga at dine kun har hatt positive erfaringer, og at det er fordi du ikke har satt dem i situasjoner de ikke takler. Men det kan like godt hende at du ikke har vært så uheldig å ha en slik hund? En som ikke takler helt normale situasjoner. En som gradvis utvikler seg fra å takle alle til å ikke godta noen hunder? Det er greit at de er hjernevasket på dekk og sitt. Det gjorde jeg selv med min. Han lydde på det, og han passerte folk og hunder uten problem etterhvert, men hva skjedde om noen kom for nært? Innenfor komfortsona hans? Da var ikke trening et tema lenger. Da var det impulshandling. Han ville ikke ha fremmede folk i nærheten av seg, og gudene vet hvordan det hadde gått om unger hadde løpt mot han for å være den første til å kose. Det har jeg opplevd med tispa når hun var ung, og det var ok. Men det hadde vært en helt annen historie med han. Det var en risiko å gå tur med han, pga sånne mulige ting som kunne skje. Nå er jeg utenfor tema når det gjelder Border Collie, men jeg har hatt en hannhund som var en baby med oss, og hunden fra ******* mot andre. Selv om han fikk kun gode opplevelser etter at han kom til oss 9 mnd gammel, og jeg vet at han hadde det fra før også. Så en unngår ikke automatisk drittoppførsel selv om en følger boka, selv om en har fått en valp som er godt sosialisert, og som er fra de beste linjer når det gjelder gemytt og helse. Det er ikke alt som går som tenkt, og da trenger man støttespillere. Der må de andre i klubben spille på lag, og la ts få ha rom for sin hund som ikke går sammen med andre. De må holde avstand, og det skal så lite til for å gjøre det. Denne hunden kan godt være sammen med andre hunder, for han må ikke omgås dem. Det er det han må lære. Nettopp det at han kan være nær andre hunder uten at de kommer FOR nært. Og det kan han bare trene på ved å oppholde seg ved dem. Det hjelper ikke å unngå dem, da kommer problemet tilbake så snart han ser en annen hund. Her må det generell lydighetstrening til, slik at eier kan stole på at han gjør som hun sier, og tilvenning til andre hunder på avstand i første omgang. Hun vil uansett møte andre hunder på tur, og da er det til hjelp at hun har trent på at hunden i det minste SER andre hunder (som ikke bryr seg) på grei avstand. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt nettopp dette, og ropt ut til noen som kom for nært, OG tatt det opp. Jeg har LANG erfaring i å ha øyne og ører oppe til enhver tid. En MÅ det, og venner seg til å ha det når man har en hund som ikke tolererer hverken fremmede folk eller hunder. Etter nesten 4 år med en sånn hund, VET jeg det. Som sagt, hun som løp mot oss med en hund, hun visste godt hvordan min hund var, men hun var i sin egen "treningsboble", og tenkte ikke lenger enn det. Sånn er det med folk ellers også. De tenker ikke at en hund ikke "liker" dem, og at de må holde avstand. Det har jo hele tiden vært min jobb å holde folk og hunder på avstand, enten det var på tur eller på trening. Og ja, det er mitt ansvar. Men kan de ikke høre på det da? Ikke bare overse det, og tro at det går bra? Jeg har aldri lagt ansvaret på noen andre, men jeg forventer at de OGSÅ holder avstand når jeg både sier fra og gjør det selv. Jeg vil ikke ha andre løpende opp i ansiktet på oss, når det er 200 m andre veien å løpe på. Når de VET det. Det er liksom ikke nødvendig å trigge hunden. Jeg tar jo også hensyn til de som vil trene alene på banen fordi de har en "vanskelig" hund, eller de som vil ha avstand. Jeg driver ikke og trener min hund på sidelinja da, fordi jeg vet det er til sjenanse for de som trenger å trene alene. Jeg nærmer meg heller ikke de som trener i utkanten av banen, og som tydelig viser/har sagt fra at de vil ha avstand. Det er vanlige regler som i mine øyne er normalt å ta hensyn til. Klart en skal være oppmerksom selv, men det går an for andre å la være å trigge i en treningssituasjon også.
  14. Samkjønnsaggressiv hannhund

    Jeg liker det du skriver, men samtidig føler jeg for å si at hundene kan reagere veldig ulikt fra den ene situasjonen til den andre. Det har jeg sett med mine. De er/var helt eksemplariske på trening eller når vi er/var i bymiljø, men når de ser en annen hund passere tomta vår, er det full alarm. Det er DERES område, og om en hund går forbi, så skal det sies fra til den. Og nåde den om den er innpå tomta en tur. Mine Cane Corsoer er/har vært territoriale, og tåler ikke at andre hunder kommer for nært "deres" område. Det gjelder også om vi går tur på veiene nært huset, eller der vi vanligvis går tur i skogen. Om vi møter andre hunder eller folk da, så MÅ de reagere. Og kommer det en stakkars jogger ut fra mørket en sen ettermiddag i desember i nærområdet, så blir han mistenkeliggjort så til de grader. Er vi i byen eller på en campingplass tettpakket med folk, eller generelt på steder der de er fremmede, så reagerer de ikke. Da er de eksemplariske. (Etter mye trening på hannen. Tispa var grei i "fellesområder" fra hun var lita) Jeg brukte forresten munnkurv på min Cane Corso hann da han var ca 15 mnd gammel. Jeg skjerpet også mye inn på lydighetstrening, både inne og ute. Var vi ute, så trente vi i starten fra vi kom ut døra, og fikk "hjernevasket" sitt og dekk. Det hjalp også, men munnkurven gjorde nok utslaget, tror jeg. Da hadde han utagert på alt som rørte seg i lang tid, og jeg ble mer og mer stresset og ukomfortabel av å gå med en 50-kilos hund i bånd som oppførte seg sånn. Da han fikk på munnkurv, endret han oppførsel, og det gjorde jeg også. Jeg slappet mer av, og han tydde til snusing i veikanten framfor å utagere. Så det ble 5-6 turer med munnkurv, og etter det kunne han gå forbi fremmede uten å reagere. Det var verre med andre hunder, men det var en stor framgang at vi kunne gå forbi folk uten at han reagerte. Men han var en tikkende bombe, for hvis noen kom for nært oss, f.eks hvis noen stoppet for å prate og tok et skritt fram, så var han der og skulle ta dem. Han ble avlivet da han var snart 4 år, for han var en risiko for folk han ikke kjente godt. Han likte ikke andre hunder heller, men det var verre at han ikke likte fremmede/halvkjente folk i det hele tatt. Det ble et uoverkommelig problem etterhvert. Det er ikke alltid en rekker å si fra i "god tid", for andre hundeeiere tror gjerne ikke at hunden din er så ille som du sier. Og de ser seg ikke for når de er opptatt med sin trening. Jeg har også opplevd å få andre hunder klin oppi min tydelig aggressive, store hannhund, selv om jeg gjorde mitt for å holde avstand. Bare fordi andre ikke legger merke til hvor de er når de trener. Jeg trente f.eks min på lydighet på god avstand fra de andre, når en plutselig kommer løpende direkte mot oss med sin hund, og hun stopper heller ikke når jeg roper til henne. Jeg så jo at hun kom (det der med å være som hauken), og jeg fikk hanket inn min før han traff hennes, men det hadde vært fint om andre hundeeiere tok på alvor at vi var i borteste kroken av området for å trene, og hun visste godt at min var aggressiv mot andre hunder. Hun bare var i sin egen "treningsboble", og tenkte ikke på at hun burde stoppe før hun kom til oss. Det har jeg opplevd senere også, men da ikke med at jeg selv har trøblete hunder. Jeg ser stadig vekk at de som har greie hunder selv, mer eller mindre "glemmer" å holde avstand til hunder som er ugreie å møte. Jeg ser også til stadighet at folk tar ut sine hunder til trening når det er bedt om at en hund skal være alene på banen. Det virker ikke som at folk skjønner hvorfor, så lenge egen hund er grei, rett og slett. Det er ikke BARE den som har en ugrei hund som må ta ansvar. Det må også de som trener sammen med den hunden. Det er et felles ansvar at treninger blir til det beste for alle, og at også de som har problemer med sin hund skal kunne delta og oppleve positive ting og framgang. Nå vet ikke jeg hvor godt ts tok sitt ansvar, men generelt sett så bør man jo prøve å holde avstand når man vet at enkelte hunder ikke vil ha andre for nært.
  15. Kan en slik sele med ring i fronten fungere som en antitrekksele hvis man fester kobbelet der? Jeg skulle gjerne hatt litt antitrekk på Maja i de tilfellene hun ser en katt før meg ute på glattisen, men jeg synes de antitrekk-selene fra Halti ser så tynne og ekle ut. De ser ut som de kan gnage, og ser ikke ut som de er behagelige å ha på.
  16. Jaktgolden

    Jeg trener sammen med 5-6 jaktgolden på rundt 1 år, og 2-3 som er eldre. Det jeg ser er at de trenger mye trening, men at de er lettrente, og samarbeider godt med eier. Jeg har ikke sett mye stress, men ja, det er fart i dem, og de må av og til begrenses litt og lære seg å ta det med ro. Likevel er det nok lettere å begrense en ivrig hund enn å jobbe opp en hund med lite fart og dårlig interesse. En 1-årig hannhund i klubben min fikk nettopp opprykk til elite i lydighet. Det er godt jobbet av både hund og eier, men de har brukt adskillige timer med trening for å komme dit, og eier er erfaren og målbevisst. Det er også en annen hannhund fra samme kull som har startet i lydighet. Sånn sett har ikke hannene vært verre enn tispene, heller bedre. Han fungerer også godt i jakttrening, men det har mye å si at eier har god kontroll og har mye innlært lydighet fra før. Som jeg ser det, så krever en jaktgolden mye mer i hverdagen enn en vanlig golden. Og mye mer enn en vanlig Labrador også. Derfor bør ikke travle barnefamilier/personer anskaffe seg en hund som krever såpass mye, med mindre de har tid og energi til å gi hunden det den trenger. Jeg tror at disse hundene lett kunne blitt rastløse og stresset av å ikke ha nok å gjøre. Jeg har en hund som er ganske lat, og kan sove mesteparten av dagen. Hun krever en liten tur for å være fornøyd. Så har jeg Labradoren, som aldri får nok trening. Han sover i 3 timer etter trening/tur, og da er han klar for mer. Etter 8 timers jaktkurs der han måtte konsentrere seg max, sov han også i 3 timer og våknet opp og ville ha mer. Det fikk han ikke, jeg var ferdig for dagen. Men det sier litt om kapasiteten til en vanlig Labrador, og en kan plusse på en hel del, så har man en jaktgolden. Det sier også mye om raseforskjeller. Tispa jeg har er listet som middels aktivitetsbehov, mens Labradoren er listet som høyt aktivitetsbehov. Det er noe jeg ser hver dag, for han har mye større behov for aktivitet enn hun har. Han er en vanlig labrador, og han er rimelig aktiv. (Ikke si at en Labrador er lat og treg, for det er langt fra min erfaring) Han har mye fart i seg, og fungerer veldig bra på all slags trening, og særlig jakttrening. Men han krever langt fra så mye som en jaktgolden gjør, og han er lettere å begrense, for han har ikke like mye energi som må ut, ser det ut som. Har også inntrykk av at jaktgolden krever mer enn jaktlabrador gjør. Så etter min mening er jaktgolden for spesielt interesserte, og ikke noen vanlig familiehund. Selvsagt KAN den være det, men den BØR ikke være det.
  17. Jeg har en Labrador hann nå, og jeg har aldri merket noe til at tisper i nabolaget har løpetid. Det er mange tisper her, men jeg har aldri merket noe på han. Har tidligere hatt hanner av Schæfer og Cane Corso, men har ikke merket noe på dem heller (unntatt når vi selv hadde løpetispe). Jeg kan også være på trening med løpetisper til stede med min labbehann, uten at det innvirker på treningen.
  18. Valp/unghund og små barn= stressor

    Det stemmer med en av våre hunder. Vi har en Labrador og en Cane Corso, Labradoren godtar alt, mens Cane Corsoen skiller mye på hvilken alder barna er i. Hun "oppdrar" små barn på samme måte som hun oppdrar valper og unge hunder, dvs at hun kan finne på å jage små barn unna sine ting/ressurser, og sette grenser for hva hun synes er ok oppførsel av dem sånn sett, Hun ville ikke finne på å bite, men hun er litt av en vaktmester, og vil gjerne oppdra både valper og små barn på den måten. Det er skremmende for barn, og vi synes det er best å skille barn og hund der. Hun går fint med barn så lenge det ikke er godbiter inne i bildet, eller mat av noe slag.
  19. Valp/unghund og små barn= stressor

    Valp/unghund og små barn er gjerne ikke en god miks, men det bedrer seg gjerne når hunden blir eldre. Synes Malamuten har flere gode innlegg her.
  20. Førstegangshund eller ei?

    Jeg har Labrador og Cane Corso. Altså en retriever og en molosser, og jeg er aktiv med begge. Og ja, det er veldig stor forskjell på disse rasene. Den ene er kjent som en "enkel" førstegangshund, og den andre er ikke en hund du skaffer deg uten å ha erfaring fra før. Det handler om egenskaper i rasene, og jeg som har hunder med svært ulike egenskaper merker dette godt. Jeg er forresten ikke like aktiv med min Cane Corso som jeg er med Labradoren, og det handler mest om at han liker trening mer enn hun gjør. Hun er ikke like interessert i trening. Vakt/vokt er et utpreget instinkt hos Canen. Det kommer til uttrykk hele tiden, og jeg må legge opp trening og hverdagsliv etter det. Nå er ikke Maja så ille, hun er faktisk mer omgjengelig enn det som er vanlig. Jeg har også hatt en Cane som jeg måtte legge om hele livet for å kunne ha, så hun jeg har nå er bare LITT av det en kan regne med av en hund som dette. Jeg kjenner mange med denne rasen som på samme måte som meg har måttet tilpasse livet sitt for å kunne ha hunden. Dette fordi den krever noe utenom det vanlige. For meg og mange andre handler det om hunder som ikke kan settes bort til andre, og som ikke godtar fremmede mennesker. Det viser seg både på tur og når man får besøk. Det betyr et vanskelig hundehold, hvor du også trenger mye kunnskap for å kunne ha en slik hund i lengden. Jeg hadde heldigvis det, ettersom jeg har hatt flere hunder av brukshundraser før. Jeg skjønner at du snakker om "sånn i teorien", og da tenker jeg at du har erfart lite i praksis. Da jeg kjøpte Cane Corso så jeg også på "teorien", og fant ut at dette kunne da gå helt fint. Men jeg fikk litt hakeslepp da jeg innså hvor mange tilpasninger jeg måtte gjøre i hverdagslivet for at det skulle gå bra. Hunder som krever så mye er ikke førstegangshunder. Nå når jeg også har en enklere hund (Labrador), ser jeg helt klart at det er veldig stor forskjell på de ulike hundetypene, og hva det utgjør når det gjelder egenskaper. Labradoren krever mye aktivitet, men det er langt nær så krevende som å ha en hund som må passes på når det gjelder alt og alle i nærmiljøet.
  21. "Hunden min gjør fra seg på trass"

    Mine hunder har aldri tisset eller bæsjet inne uansett hva. Kanskje de er for enkle til å planlegge hevn
  22. "Hunden min gjør fra seg på trass"

    Hvem er Thorstein?
  23. Hvor er mannfolka?

    Jeg merker også en stor forskjell. Da jeg trente hund på 90-tallet, var det mange menn med, minst 50% av de som trente hund var menn. Nå har vi kun et fåtall menn i klubben, kanskje 2 %.
  24. Fra en til to hunder

    Jeg har alltid hatt store hunder, og Labradoren er nok den som har vært mest forsiktig i forhold til små hunder. Han går sammen med alle, og er den som trygt kan slippes sammen med både små valper og små hunder. En valp vil fort innrette seg etter en voksen hund, selv om den er liten. Ser du har en dvergpincher. De er jo tøffe hunder, som sier fra hvis det blir for mye. Maja (cane corso) kom fra en oppdretter som hadde dvergpinscher sammen med flere større hunder (Cane Corso og Bouvier), og det var ikke noe problem med det. Hvilken oppdretter skal du kjøpe fra? Også må jeg si; bare gled deg til å få Labrador i hus! De er noen store sjarmører og gledesspredere
  25. Fra en til to hunder

    Jeg går noen ganger med begge på tur, og noen ganger tur hver for seg. Hver for seg, fordi begge trenger aleneturer, der de må fokusere på hva som er ok oppførsel i bånd og hva jeg forventer av dem. Selv om de kan det fra før, må det trenes jevnlig på. Er de to sammen, er det lett for at de tar etter hverandre, og blir mindre lydhøre overfor meg, så derfor også aleneturer innimellom. Nå er begge mine voksne, men da Labradoren var valp, så gikk jeg mange turer med han alene. Da fikk jeg trent inn det å gå pent i bånd, samt hvordan han skulle passere. Jeg gikk også turer med dem sammen da, for å venne dem til å gå pent i lag. Samt at passering lot seg lettere trene inn når den ene var valp og den andre var voksen. Den voksne hadde gode passeringer fra før når hun gikk alene, men det er noe annet når de er to. Om den ene reagerer, gjør den andre også det. Og ettersom jeg har ei fra før, som har mye vakt i seg, var det viktig at vi fikk til passeringer uten styr og tull. Når jeg går båndtur med begge som voksne, har jeg en i magebelte og den andre i bånd eller løs. Om vi møter andre på en landevei, så vil Maja alltid reagere på det, til tross for trening, for hun har et sterkt vaktinstinkt. Hun reagerer på en person som kommer mot oss i mørket, og det skal hun gjøre i forhold til sin rase og de egenskaper hun har. Jeg har innsett at jeg ikke får trent bort det, men at jeg må gjøre så godt jeg kan utfra dette. Hun drar selvfølgelig med seg Labradoren i varslingen sin, så begge knurrer når noen nærmer seg på en øde vei i mørket. Idet vi passerer blir hun i hilsemodus, og vil hive seg fram for å utgi sin glede over at personen var "vanlig". Dermed står jeg der med begge som gjerne vil hilse, eller jeg trekker dem med forbi. Etterhvert kan begge gå forbi uten å reagere, men det har vi trent på lenge, og da med overbevisning om å ha sterkt fokus på meg. Dvs med mye forsterkning i starten. Om de går alene, så kan begge passere fint uten å ville hilse, selv om Maja også da sier i fra om at det er noen der fremme. Så jeg opplever stor forskjell fra når de er en til når de er to. Og ja, jeg skulle trent mer på dette, men det er egentlig ikke et problem for meg. For det meste løper de løs på turer i skog og fjell, så det er ikke så ofte de går tur i bånd sammen. Møter vi noen i dagslys og i bymiljø, der vi møter mange på kort tid, er begge eksemplariske, og går ved fot. Bryr seg ikke om forbipasserende eller andre hunder i det hele tatt. Jeg kan ta dem med inn i travle gater og folkemengder, og de går så pent så. Dette har jeg også trent på siden de var små, og det er tydelig at de skiller på det å møte mange på veien, versus det å møte en. For oss handler det både om hundens egenskaper (f.eks vakt/vokt), situasjon og trening. Samt gemytt. Hadde ikke Maja vært såpass omgjengelig som hun er, ville jeg nok hadde større utfordringer ved passeringer enn at hun vil hilse
×