Gå til innhold
Hundesonen.no

Midas

Medlemmer
  • Innholdsteller

    2,321
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    11

Alt skrevet av Midas

  1. Så koslig med bryllup Pengene bruker man somregel opp uansett, og hva er vel bedre enn å bruke de på en sånn skjønning?
  2. @Betty Jeg synes forøvrig hun ser ut som en Nipi
  3. Hun er nydeligvakker! Selv om jeg er fryktelig misunnelig så unner jeg dere dette. Det blir stas med en liten frøken i hus Har hatt mamma på besøk i helgen, da mannen har vært bortreist og jeg er som et vandrende aspeløv. I dag har mamma vasket rundt stuen og lagt inn gulvteppe mens jeg og lillemor var hos en venninne Så nå er det litt kosligere og bittelitt julestemning. Jeg er heldig
  4. Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette jeg, men kanskje noen kan noe om dette... Midas ble delvis obdusert etter avlivningen forrige uke, fordi veterinæren ville ta en prøve av svulsten vi hadde sett på hjertet hans på røntgen. Jeg var også til en hjertespesialist med Midas og tok ultralyd hvor det viste normal funksjon på hjertet, men også han tok røntgen og fant det vi trodde var en svulst. Midas hadde symptomer som var enorm utmattelse etter aktivitet og uten aktivitet, under aktivitet tok han seg veldig sammen og klarte å gå ca 40 minutter tur hvor han til og med kunne løpe litt. Ofte ble han hengene i beina mine etter 30-40 minutter og var sliten. Når han var inne lå han så mye som mulig og "deiset" liksom i bakken når han skulle legge seg. Jeg opplevde også at han pustet veldig lite når han sov, og tidvis hadde pustestans på slutten. Han var ekstremt innsuktet i ansiktet, noe som har kommet gradvis gjennom et års tid. Han var innhul over og under øynene og rundt kjeven. Han ble grå i pelsen og så veldig gammel ut (7,5 år). Han hadde perioder gjennom dagen med mye pesing og litt uro, som antydet ubehag og smerte. Han ville ikke bli berørt noe særlig på hodet, og dyttet meg vekk når jeg ville kose med hodet hans. Han hadde to anfall som liknet på lette epilepsianfall og på slutten av sin levetid ble han skjeiv i ansiktet. Ofte blunket han bare på ene øyet og virket slapp i ene siden av ansiktet. Uansett, veterinæren skulle bare åpne han i et lite område for å sjekke svulsten ved hjertet av egen interesse, noe jeg lot henne få da jeg gjerne ville ha svar. Sjokket kom da det viste seg at det ikke var en svulst ved hjertet, men så ut som det ene hjertekammeret lå utenfor hjertet. Hun forstår ingenting av at ultralydundersøkelsen viste normal hjertefunksjon med dette. Hun mener at de sterke symptomene hans tyder på at han hadde svulst(er) i hodet. Vi røntget hodet hans, uten funn, men veterinæren sa at det skal være en spesiell type store og harde svulster for at de skal vises på røntgen av hodet. Vi tok ikke CT fordi vi var overbevist om at symptomene hans kom av svulsten på hjertet. Da jeg fikk svar på undersøkelsen etter han var død og det viste seg å ikke være en egentlig svulst så sitter jeg bare igjen som et stort spørsmålstegn. Midas har aldri vært spesielt utholdende hund fysisk sett, og har blitt relativt fort sliten på ski og sykkelturer hele livet sitt i forhold til hvor godt trent han har vært. Men såklart aldri som det siste året, så jeg har ikke mistenkt noe. Kanskje hjertefeilen var medfødt? Det spiller jo egentlig ingen rolle nå, da han var så dårlig at jeg ikke hadde annet valg enn å avlive han, det ble bare et helt utrolig sjokk! Jeg angrer meg så forferdelig for at vi ikke tok CT!! Men om vi hadde funnet svulster i hodet hadde utfallet blitt det samme. Vi tok alskens andre prøver av han og det var ingenting vi fant som kunne vært løst med behandling, så vi var sikker på at det var kreften som hadde spredd seg, men nå er jeg redd for at det kunne være noe annet. Han fikk flere og flere svulster fordelt over hele kroppen, og februar i år fjernet vi en ondartet svulst rett i begynnelsen av øret. Kan den ha spredd seg til hjernen? Er det noen som har erfaring med svulster i hjernen på hund som kan kjenne igjen symptomene? Blir helt fortvilt av dette... Sorgen over å ha mistet han er så overveldende og det ble enda verre etter disse funnene...
  5. Nå er jeg så knust at jeg klarer knapt å puste Midas fikk en verdig og fin avslutning i dag. Vi gikk en tur i skogen i nydelig nysnø, og Midas var overlykkelig for all den fine snøen. Så fikk vi en fin stund med kos og suss før veterinæren kom. Han lå bare på gulvet og fikk masse kos da sederingen ble satt. Han merket det ikke engang. Så sovnet han etterhvert i armene mine. Han var ikke redd eller hadde ingen reaksjon på sprøytene. Og det var godt, for han var så livredd hos veterinæren og jeg var så redd for at det skulle bli det siste han følte. Det ble en fin stund med levende lys og i varmen fra peisen så sovnet han for godt. Jeg er glad jeg kunne gi han det, at han fikk slippe flere tussige dager nå, men smerten er overveldende.
  6. Tusen takk for alle sammen Skal ut og gå en tur og la han få et godbitsøk før veterinæren kommer.
  7. Sitter og prøver å få ned et knekkebrød mens klumpen i halsen gjør det nærmest umulig. Nå er den håpløse avgjørelsen tatt. I morgen er dagen jeg må ta farvel med min aller beste venn og elskede gull Han skal få være hjemme og han skal tilbake hit. Jeg vet innerst inne at det er det riktige da dagene med kortison var et matstress uten sidestykke som bare gjorde at han lå og peip og dagene uten er for tunge å bære for en liten tollergutt Hvordan i alle dager skal jeg komme meg gjennom dagen i morgen? Jeg er så redd for at jeg har tatt feil valg ?
  8. Surfer nettet i letingen etter julegaver. Har ikke nubbert til å overleve mer enn et kvarter på et kjøpesenter, så da blir det sånn. Neste år er det slutt på julegavehandling til andre enn barna i familien I dag sendte jeg mitt siste meldekort etter 8 år med meldekort hver 14. dag. Merkelig følelse at det nå endelig er over..
  9. Holder på med en cover up nå. På armen. Har vært inn to ganger, den første gangen satt jeg i 6,5 time, den andre ganger ca 4 timer og nå er det et par timer igjen ? Det blir veldig bra da ?
  10. Den er str M. Jeg aner ikke om den blir for stor til henne.
  11. Skal sjekke størrelsen når jeg skal ut etterpå ☺️ Sånn ser den ut:
  12. Jeg har det. En som jeg har brukt til Midas. Skal du ha den til lillemor? Det er mye innstillinger på den. Bare gi en lyd hvis du vil komme og prøve den på henne
  13. Sitter og strikker i stillheten med fyr i peisen. Midas ligger regnvåt og varmer seg foran den. Så kommer mannen inn og spør «sitter du her, uten noe lyd liksom?!». Godt å bare sitte og høre på knitringen i ovnen uten annen lyd når man har en treåring som har sunget «let it go» sikkert trehundre ganger i dag... I mikrofon
  14. Stakkar Lita, godt at hun er til en eier som tar henne på alvor. Det er så slitsomt når veterinærer liksom ikke tar det på alvor det man ser som kjenner hunden ut og inn... Hjemme med sykt barn, og er så dårlig selv at også mannen må være hjemme for å hjelpe til. Har snakket med veterinæren om videre plan for Midas... Skal planlegge avlivning hjemme Det er godt å vite at han får avslutte livet sitt hjemme siden han er så redd hos veterinæren, men det er så dritt å sette en dag. I dag skal han få kose seg på rusletur med sin beste venn. Må bare prøve å kose oss den siste tiden
  15. Jeg har akkurat samme tanker som deg med Midas. Jeg ser jo at det er så forvandla vanskelig å sette strek. Midas er mye yngre enn Amigo var, men han er på vei til p bli en skygge av seg selv. En hund som har vært med på alt, treninger, lange turer, ski, spor, sykling, svømming, klarer nå bare æ gå korte turer. Han viser glede på tur, men når han kommer inn er han helt skutt og ligger bare og himler med øynene. Han ligger stort sett bare... Det er livsgleden hans og gleden over mat og korte turer som gjør det så vanskelig.. Slulle ønske noen andre kunne si at nå er det nok, men det må jeg gjøre. Jeg må la han slippe å miste stoltheten og styrken sin. Han fortjener ikke det :’(
  16. Bare det at du stiller deg selv spørsmålet er jo noe som taler veldig for at du er egnet til å ha hund. Hvis jeg var deg ville jeg funnet noen som kunne stille opp når du har dårlige perioder og hjelpe deg litt med turer. Kanskje noen kan hjelpe deg økonomisk hvis det skulle gå skikkelig ille og forsikringen ikke dekker det? I tillegg ville jeg valgt en rase som kanskje ikke er den mest krevende. Jeg har en sykdom som slår meg helt ut i perioder, men jeg har hjelp. Da får ikke hunden mental trening, men han får turene sine. Det har gått utmerket med en aktiv toller i snart 8 år.
  17. Jeg forstår godt at man er ekstra sårbar når man er i en sånn situasjon som @LØJ er. Det er en helt ****** situasjon Etter å ha lest på akkurat nå, og ser objektivt på denne tråden så kan jeg ikke se en sammenheng mellom spørsmålet som blir stilt her og den situasjonen h*n er i. Føler det er mer snakk om hunder som blir reddet og holdt lenge i live med store skader/medfødte feil som gjør livet dems vanskelig, og ikke en hund som får et par dager for å ta farvel... Dette er et viktig og interessant tema og diskutere, og da er det synd hvis det skal bli droppet fordi noen er i den situasjonen som er omtalt her. Jeg er selv i samme situasjon egentlig med min hund. Han har kreft og vurderes daglig opp mot livskvalitet og avliving. Jeg har fortalt om dette på sonen, men jeg føler meg ikke truffet fordi. Jeg vet at jeg selv er i stand til å vurdere det beste for min hund, og at ingen som sitter bak en skjerm kan vite noe som helst bedre enn meg hva som er best for han. Jeg har full forståelse for hvor tragisk det er å være i en situasjon å måtte ta farvel med en bestevenn som er så ung, men som jeg kan se så er ikke dét grunnlaget for denne diskusjonen? Det er alltid noen som er i den situasjonen her inne. Skal man være så redd for å tråkke på noens tær at man ikke tør å spørre om noe?
  18. Uff, jeg føler veldig med deg
  19. Dette har jeg og tenkt så mye på. Jeg støtter endel dyrevernorganisasjoner som jobber for å redde dyr og spesielt hunder som har gått igjennom ufattelige traumatiske hendelser og mishandling. En gang så jeg video av en hund som ble kjørt til veterinær. Den var kokt levende. Den hadde mistet all pels og hud og satt der som et digert kjøttstykke. Den skulle reddes, i utgangspunktet, men veterinæren som tok imot dem nektet. Den hunden ville sakte men sikkert fått tilbake både hud og pels, men til hvilken pris? Hvilket smertehelvete ville den gått igjennom og hadde allerede gått igjennom før den kom så langt? Jeg leste en gang et innlegg hvor en person skrev at det beste i slike situasjoner er å ha med seg en boltepistol eller avlivningsvæske. Det er jeg enig i. Det er helt grusomt, og mange ganger tenker jeg at forsøkene på å redde dyr ikke er bedre enn de som har skadet de i første omgang. Dette er selvsagt påførte skader jeg snakker om her. Det samme gjelder for medfødte skader. Hvis en hund er lam i to av beina og må gå med hjul eller proteser som gnager er ubehagelig er det ikke et optimalt liv. Jeg tenker også at man bør se an hunden. Jeg kjenner en hund som har amputert et bein, og som funker superbra. Han er lykkelig, får fysikalsk oppfølging og et tilrettelagt liv. Han bør få leve fordi han elsker livet sitt som det er (i den grad man kan lese lykke i atferden til en hund). Jeg er positiv til at døve og blinde hunder får leve om eiere har mulighet til å tilrettelegge. Men om en hund er så sterkt skadet at den i overskuelig fremtid kun vil pines og i tillegg har store skader mentalt etter mishandling bør den få slippe mer lidelse. Man skal ikke på død og liv redde absolutt alt. Noen ganger kan redningen være å få takke for seg i dette livet.
  20. Skjønner godt at dette er en vanskelig situasjon og at det krever mye av deg som eier å gå rundt og gruble på dette. Jeg har selv en Toller på 7,5 år som er syk og som har hatt diffuse plager lenge som har blitt forverret gradvis over hvertfall 1,5 år. Vi har vært mange ganger til veterinær uten å finne årsak, men han har hatt tre runder med fjerning av mastcelletumorer fra han var 5, så mistanken var kreft. I høst dro jeg til tre ulike veterinærer da jeg av én fikk diagnose leddgikt, og deretter hos neste fant vi en svulst på hjertet. Uansett, kreften vokser sakte, så han er ikke akutt syk, men reduksjonen av livskvalitet går gradvis uke for uke. Jeg vet så godt hvordan det føles å gå og vurdere og tenke og være usikker på om man gjør det riktige. Vi elsker hundene våre, så jeg tror heller ikke at tanken på avlivning kommer uten grunn, men det er så vondt at vi gjerne vil at noen andre skal si til oss at nå er tiden kommet, sånn er det hvertfall for meg... Jeg har takket nei både til kirurgisk fjerning av svulsten og cellegift, fordi kroppen hans er full av svulster i huden og det kommer stadig fler. Nå får han kortison og får leve så lenge han har glede av tur eller blir tydelig verre. Jeg vet ikke hva jeg vil med å skrive alt dette, jeg bare ville si at jeg forstår deg godt. Hunden din har ikke den samme livskvaliteten mer hvis han ikke klarer å være med på turer med de andre og han er redd for å være alene. De fleste hunder misliker å gjøre på seg inne og synes kanskje det er tungt også. Kanskje er det noe som gjør at han sliter, men hvor mye skal man legge i undersøkelser om man ikke har mulighet til det økonomisk? Jeg ville prøvd medisin for stoffskifte (selv om jeg har forstått at det også er en omfattende prosess for å finne riktig dosering) og hvis ikke det hjelper han så ville jeg nok avlivet ❤️
  21. Dette var tragisk! Noen mener jo selvsagt at også i dette tilfellet skal hunden spares, men denne hunden har oppsøkt folk og bitt. Det er strake veien til dyrlegen. Skulle aldri vært løse!
  22. Hjemme føler jeg meg 100% trygg med Midas. Det er fordi han går ut av sitt gode skinn om noen lusker rundt dørene her. Det var noen her en gang som ringte på og så gadd jeg ikke åpne, så begynte de å gå rundt huset og banke på vinduene... Da klikket Midas fullstendig. Han står med lav bakpart og utvidede nesebor og bjeffer av all sin kraft. Hadde mennesket kommet inn derimot ville han bare blitt overhappy og tigget kos. Men det vet ikke de som eventuelt prøver å komme seg ubedt inn her. På tur er han særdeles lite avskrekkende egentlig, men jeg føler meg tryggere med han enn uten. Han er ikke spesielt stor, og han ser ikke mye skummel ut.
  23. Jeg er enig i det som skrives over her om trening. Jeg ville brukt de enten til spor/søk av noe slag eller trent lydighet/rally/agility eller noe som du og hundene liker. I mange tilfeller når hunder oppfører seg som duster og de ikke direkte har et problem med stress/aggressivitet eller engstelse så er de sånn fordi de har for mye lopper i blodet. Slitne hunder holder mindre på med sånt tull. Dessuten vil det øke samarbeidet med deg om du trener litt med de. De blir mye mer sliten av en økt med spor for eksempel enn en times tur
  24. Det tviler jeg på. Folk bruker mer penger på turklær og vesker i løpet av et år enn det koster for en hund.
×
×
  • Opprett ny...