Gå til innhold
Hundesonen.no

Scarlet

Medlemmer
  • Innholdsteller

    1,761
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av Scarlet

  1. Her er Velvet. Allerede blitt hele 5 måneder Litt mindre her ja.
  2. Hei Kjøpte med bladet Hund og Fritid, da det står 2 reportasjer her der det er bilder av Sheltien . Den ene er en 3 siders reportasje om et oppdretterpar på Rygge som heter Grete Olavessen og Paul Rilatt. De driver oppdrettet Lyngvetun. Må jo bare legge dette ut her. To grunner til det, den ene er at de har pene hunder og er ganske aktive både med utstilling og at jeg har en tispe fra dem . Bilde av henne her, Lyngvetun's Just A Scarlet Design. Den andre reportasjen er om ei sprek jente som reiste på tur alene sammen med sine to hunder, en sheltie og en Alaskan Malamute. Også denne på 3 sider
  3. Scarlet-Red's Unique Blue Turbo. Her ca 15 mndr gammel
  4. Scarlet-Red's Tiny: "Tiny" tok sitt første Cert i Oltedal 07.07.07. Dette var også aller første gang hun er blitt stilt siden hun var valp .
  5. Amigo som virkelig snek seg inn i mitt hjerte på Orre da han var valp, er blitt utrolig nydelig, glad og fornøyd hund. Guri du er heldig Meeeeeeeeen det tror jeg du vet Gleder meg til å treffe dere igjen. Utrolig bra bilder av ham.
  6. Unnskyld at jeg spør. men hvem er du og hvor kommer du fra? Ser ikke at du har skrevet noen presentasjon
  7. Flere linker til annerkjente Sort/Hvite oppdrettere tatt utfra Charmtassen sorte/hvite sider Fargevarianten Sort/Tan (brun) har jeg ikke funnet noen bilder av dessverre http://www.geocities.com/tinospage/
  8. Her er en link til alle oppdrettere av Shetland Sheepdog med kennelnavn i Norge og Sverige http://www.nssk.no/Kennel.html http://www.sssk.org/uppf.htm Dette er en linker jeg som oppdretter av rasen kan gå god for .
  9. FARGEVARIANTER Blue Merle Tricolour Sobel (Her både sobel, gullsobel og tilslutt en skygget sobel) Standardens tillatte farger hos Shelties er sobel - fargen skal være renfarget eller ha skygge, enhver farge fra gull til dyp mahogny, men uansett sjattering skal fargetonen være rik. Ulvefarge og gråfarge er uønsket. - Tricolour - intens sort farge på kroppen uten noe spor av spetter, rike tan-fargede (soble) avtegninger foretrekkes og kan finnes på øyenbryn, kinn, ben, knær og under halen. Blue Merle - klar sølvblå farge ønskes, flekket og marmorert med sort. Rike tan-fargede tegninger skal foretrekkes, men mangel på slike skal ikke anses som feil. Tunge sorte tegninger, skiferfarge eller rustfarget anstrøk, det være seg i underull eller overpels, er høyst uønsket. Helhetsvirkningen skal være blå. Sort/hvit er også en tillatt farge, men riktignok mer sjelden. Hunden mangler da helt tricolorens tan-tegninger. Hos alle de nevnte fargevarianter kan hvite tegninger forekomme som bliss, krave, brystpels, ben, knær og halespiss. Nesebrusken skal vær sort uansett hundens farge. Øyenfargen skal være mørk brun, unntatt hos blue merle, hvor blå øyenfarge er tillatt. Sort og tan - omtales i standarden som tillatt fargevariant, men mulighetene for at denne er forsvunnet fra oppdrettet bør antas, da den ikke har vært sett hos Shelties etter siste verdenskrig. Hos de eldste hundene skal nettopp denne fargen ha vært den vanligste, likeledes tricolour og sort/hvit. I en morsom uttalelse blir hundene som hadde de brune tegningene over øynene betegnet som meget gode voktere. Selv om de sov på sin post, "trodde" sauene at de fortsatt voktet! Hos de eldste hundene finner vi fargen sobel uten hvitt, mens dagens hunder alltid har de hvite tegningene. I de tidligste tider nevnes også farger som ikke lenger er tillatt: helt sjokoladebrun, helt sort og brindled sable (stripet sobel). Nevnes bør også de som hadde langt mer hvitt en det som dagens standard tillater: white and sable, white and black and tan. Fargetegningene i hodet skal ha vært der, mens det på kroppen skal ha vært større eller mindre fargeflekker på hvit bunn. Etter beskrivelsen å dømme og etter gamle tegninger, er dette det som i dag kalles "mismarks" (misfargede) når de en meget sjelden gang dukker opp. Dette fenomenet er heldigvis ikke vanlig i Norge, mens "mismarks" skal ha dukket opp etter krigen på en del avislinjer i Storbritannia. RASENS OPPRINNELSE Som rasens navn tilsier stammer den fra Shetlandsøyene, de vindblåste og sjøskurte øyene utenfor nordkysten av Skottland. Øygruppa består av 117 øyer, hvorav 29 i våre dager skal være bebodde. Historien forteller at sauefarmerne benyttet ganske små collielignende hunder til å gjete de hardføre shetlandsauene. I de lange vinterperiodene ble sauene overlatt til å leve av tang og tare på de mange små øyer og holmer, og historien forteller at en eller to av gjeterhundene fulgte dem. De skal uten menneskelig hjelp ha klart seg selv og sørget for sauenes sikkerhet. "Shetlands Collie" som hunden først ble kalt, hadde også det lokale navn "Toonie dog". Toons var navnet på de små uinngjerete farmene, hvor åkerlappene lå ubeskyttet for den omkringbeitende buskap. Toonie dogs ble trenet opp til å holde inntrengerne borte. Kanskje er det noe av en "Toonie dog" i dagens hunder også, de vet å vokte ved straks å si ifra når en fremmed fot blir satt på "deres grunn". De gamle Toonie dogs hadde også jobben med å drive kuene inn fra beitene når de skulle melkes. Denne hunden kunne gjete og den kunne vokte. Noe av dens vesen, størrelse og hurtighet gjenspeiler seg i et av dens andre gamle navn; "Peerie" eller "Fairy-dog" - alvehunden. Kjært barn har mange navn, i dette tilfellet også mange raser å slekte tilbake til. Selv om opprinnelsen er meget vanskelig å oppspore er det klart at Collien har vært med i bildet. Det antas også at den norske buhunden spilte en betydelig rolle, da Shetlandsøyene fra år 1000 til 1468 var norsk koloni. Den skotske brukscollien skal på et tidliq tidspunkt ha kommet til øyene, likeledes antas det at islands- og grønlandshunder ble bragt dit av fiskere og fangstfolk. En "black and tan" (sort og brun) king charles spaniel skal ha "mønstret av " fra en besøkense yacht og spilt en viktig rolle i "Shelties make up". Og fra enkelte hold nevnes det også at pomeranian og papillon skal ha vært mulige innblandinger. Antagelser på antagelser følger historikken til den lille collielignende gjeterhunden, hvor det betegnende uttrykkes at de innvandrende hunder nok gjorde mer enn å følge i helene på sine eiere. Det barske klimaet ble imidlertid en av avlsveiviserne gjennom tidene og gjorde sitt til at bare de mest robuste førte rasen videre. Sauefarmernes ønske om en liten hund som var modig, intelligent og robust, gjorde at bruksegenskapene ble satt i høysetet. Meget viktig var også pelsen som nødvendigvis måtte være av en slik kvalitet at hunden kunne arbeide under alle værforhold. Den skulle tåle regn og snø, beskytte mot væte og tåle store temperatursvingninger. I siste halvdel av det 18.århundre begynte sammenslåingen av de små "Toons" til større farmer. Shetlandsauene som tidligere hadde vært meget små ble avlet frem til en større type, og gjeterhundene fulgte etter hvert samme mønster. Alt oftere ble det benyttet hunder av en type mer lik border collie. SHETLAND SHEEPDOG - EGEN RASE Men den lille gjeterhunden forsvant ikke, den hadde sine tilhengere og forkjempere som ønsket å sikre rasens fremtid. I begynnelsen av dette århundre begynte imidlertid et annet problem å gjøre seg gjeldende - hunden ble etterspurt "handelsvare". Shetlandsøyene som tidligere hadde hatt dårlig forbindelse med fastlandet, ble før første verdenskrig ofte besøkt av den britiske marine, noe som resulterte i at rasen kom over til Storbritannia. Hestehandlere som kom over fra fastlandet for å kjøpe Shetlandsponnies, bragte også hunder med tilbake. Etterspørselen etter små, lodne valper ble så stor at hvilken som helst liten hund ble brukt for å produsere små "fluffy", salgbare valper. Siden livet på Shetland var temmelig hardt for befolkningen, kan man forstå at en god del grep denne mulighet til en ekstrainntekt. Men forkjemperne for rasen på Shetland holdt stand, og et møte i Lerwik i 1908 resulterte i at en raseklubb ble dannet og de første punkter til en standard ble nedtegnet. To "Stud Books" ble også laget, en for hunder mellom 10 - 12 inches (25,5 - 30,5 cm) og en for de mellom 12 - 15 inches (30,5 - 38cm). I Skottland ble raseklubben dannet i 1909, mens den engelske først kom i 1914. Dette er også det offisielle startår for rasen, da den under det endelige navn Shetland Sheepdog ble godkjent som egen rase av The English Kennel Club. I den første offisielle "Standard" het det: " -The general appearance of the Shetland Sheepdog is approximately of a show Collie in Miniature. Ideal hight 12 inches." Standarden ønsket at hundene av høyde skulle være 30,5 cm (12 inches), men de to "Stud books" fra Shetland forteller oss om varierende høyde hos avismaterialet fra 25,5 til 38 cm. Når vi også vet om de mange rasers influens i avlen, kan vi forstå at datidens oppdrettere startet med en rase som var full av avlsmessige problemer. Hodetypene skal ha vært meget uensartet, det nevnes: runde "eplehoder" og trekantede hoder med stor variasjon i høydeforskjell skalle - kontra snuteparti. Man kunne se små stive ører eller store, halvveis hengende spanielører. Øynenes form og farge var også meget varierende. Ensartetheten lå i kroppsbygning,karakteregenskaper og pelsstruktur. Nå ble ikke 1914 noe gunstig startår for rasen, da krigstiden satte en stopper for registrering av valper og for utstillinger. Da det igjen begynte å bli levelige forhold var det svært få som hadde avlsmateriell tilbake. Noen få var fortsatt i arbeide som gjeterhunder på Shetland og i Aberdeenshire, men ellers skal kun tre kenneler ha hatt hunder tilbake til å starte oppdrettet igjen. På grunn av den lille bredden i avlsmaterialet, og også på grunn av den store typevariasjonen, ble en liten collietispe ved navn "Teena" avlet inn. Andre colliecross ble nok også siden foretatt, men dette ble ikke gjort like åpent slik at kun antagelser henspeiler på hva som måtte ha skjedd. Selv om collie-crossene hadde stor innvirkning på hodetypen splittet det oppdretterne, enkelte avlet for det lange colliehodet, mens andre avlet for den gamle typen fra Shetland. Året 1927 er nevnt som et foreningsår av de to hodetyper, da to hunder skal ha utmerket seg: Ch Helensdale Laddie (senere eksportert til Amerika) og Ch Gawaine of Cameliard. Med collie-crossene ble også størrelsesproblemet brakt inn i rasen for alvor, og den ønskede standardhøyde 30,5 cm krøp etter hvert oppover. Standarden fra 1965 er den som i dag gjelder: 35,5 cm for tisper og 37 cm for hannhunder. Alt over 1 inch (ca. 2,5 cm) mer enn disse mål skal anses som alvorlige feil. Det bør også tillegges at standarden for rasen har blitt langt mer omfattende enn de to setninger som ble nedtegnet i 1914. Som helhet kan man si at Sheltien ser ut som en collie i miniatyr, men man skal merke seg at hodetypene er forskjellige. Høydeforskjellen skalle kontra snuteparti er en anelse større enn hos collies, og det kileformede hodet er også en anelse bredere og kortere. Mange små detaljer gjør at en Sheltie har et annet uttrykk enn en collie. Det kunne nevnes mange store og lysende stjerner fra mellom- og etterkrigstiden. I Storbritannia fikk rasen et oppsving fra midten av 20-årene. Flere oppdrettere kom til og de beviste med sin avl at de ikke bare oppdrettet lysende utstillingsstjerner, men at disse i videre avl fikk stor innflytelse for rasen. Hannhundene Ch Eltham Park Eureka, sobel (ca. 1926) og Ch Uam Var of Houghton Hill, tricolour, (ca. 1930) bør nevnes da det er gjennom disse to hundene samtlige av dagens certvinnere kan linjeføres tilbake i sine anerekker på farssiden. Historikken om den britiske Sheltieavl i form av anekart, fra dagens britiske certvinnere tilbake til de første kjente hunder, er i sitt slag enestående. Disse anekart har dannet grunnlaget for anekartene jeg har laget til våre norske håndbøker. Alle norskeide certvinnere har ikke vært like enkle å spore tilbake til de britiske kart, slik at kontakt med utlandet har vært nødvendig. I dette arbeidet vil jeg spesielt nevne Miss Felicity Rogers ("Riverhill") som velvillig var til god hjelp i mitt detektivarbeide for å finne "det/de manglende ledd" for å få føyet våre norskeide certvinnere inn på sine respektive kart. Fra rasens utviklingsår i Storbritannia velger jeg her å henvise til engelsk raselitteratur: The Shetland Sheepdog av Margaret Osborne (Shiel), boken hører inn i serien "Popular Dogs". All about the Shetland Sheepdog av Felicity Rogers (Riverhill), forlag: Peltham Books Ltd., London. Shetland Sheepdogs av Mary Davis (Monkswood), i serien "The World of Dogs", og The Shetland Sheepdog av søstrene Beryl og Johan Herbert (Shelert), forlag: W & Foyle, Ltd. London RASEN KOM TIL NORGE Som nevnt i innledningen kom rasen til Norge i siste halvdel av 1940-årene. De første kjente kom hit fra Sverige og enkelte fra Danmark, men noen stor utstillings- og avlsvirksomhet var det ikke det første tiåret. Fram til 1960 oppnådde fire hunder certifikat - tre var norskoppdrettede, mens den fjerde som ble Norges første champion av rasen, var den engelske import Riverhill Red Ember. Fra begynnelsen av 1960-årene økte aktiviteten. Året 1964 ble Norsk Shetland Sheepdog Klubb stiftet og raseentusiastene kunne samles. Flere hunder ble importert fra England og oppdrettet tok seg opp. I perioden 1955 - 1975 hadde 91 norskeide hunder oppnådd certifikat. I neste 10-års periode var det 179 nye norskeide certvinnere, og fra 1985 t.o.m. 1995 var tallet på nye norskeide certvinnere 227. NEDARVEDE SÆRTREKK Hvilke særtrekk er så bevart fra den lille collielignende gjeterhunden som vi hører om fra Shetland? "Mye vann har rent i havet" siden den lille, robuste hunden fristet tilværelsen på de mange små øyer og holmer. Kravet til rasen som arbeidende hund må sies å være nesten forsvunnet. Enkelte benyttes nok enda - og de gjør sin jobb godt - men hos oss i Norge er den nesten utelukkende selskapshund. Ikke så sjelden hører man at rasen shetland sheepdog kalles for "Sheepdog", men en helt annen rase og helt annerledes utseende rase, Old English Sheepdog, blir også kalt "Sheepdog". Det korrekte kjælenavnet for shetland sheepdog er "Sheltie". Men instinktet til å være gjeterhund (sheepdog) ligger nok latent hos mange av dagens hunder, bl.a. fortelles det om en Sheltie som for en del år tilbake skulle delta på en utstilling oppe i landet. Da eieren skulle ta hunden inn i ringen for å vise den for dommeren, var båndet tomt! Hunden hadde i et ubemerket øyeblikk bitt det over og forsvunnet. Først etter at utstillingen var over, ble hunden funnet igjen et godt stykke fra utstillingsområdet, hvor den stolt lå og voktet "sin" saueflokk! Dagens Shelties vet også å vokte sine enemerker - den lille "Toonie-dog" ligger dypt forankret. Som regel lærer den fort hvor store enemerker "den rår over". Selv om jeg ikke er tilhenger av Shelties som bjeffer i tide og utide, er jeg av den oppfatning at den skal få lov til å være hund og "skjøtte sin jobb" når forholdene tillater det. De er glade over å få si ifra når fremmede kommer - det er selvfølgelig mer behagelig om den ikke bjeffer - men den lille "Toonie-dog" ivrer etter å få gi uttrykk for sitt nedarvede særpreg. Det anbefales at man ikke lar "særpreget" få to overhånd. Når "jobben" er vel utført velger jeg å gi ros for dette. Rasestandarden tillater at hunden kan vise reserverthet overfor fremmede, men dette skal ikke grense til nervøsitet. Når en Sheltie viser litt reserverthet overfor fremmede, gjør dette den til en ypperlig familiehund - den ønsker sin familie rundt seg - den ønsker som regel å holde seg på sine enemerker. Når en er ute på tur med en Sheltie, og den har anledning til å gå løs, vil den gjete sin familie - og svært sjelden fjerne seg mer enn 3-4 meter fra sin "hjord". Det bør også tillegges at rasen er meget lærenem, og den sheltie-eier som får interesse for lydighet eller agility, har de største muligheter til å oppnå gode resultater i disse konkurransegrener. En Sheltie vet å behage sine eiere, og nettopp dens vesen, dens store personlighet og at "den virker sponant tiltalende som en hund av stor skjønnhet" som rasestandarden uttrykker det - gjør at det stående uttrykk blant sheltieeiere alltid er like aktuelt: "En gang sheltie-eier - alltid sheltie-eier!" RASÈSTANDARD Helhetsinntrykk: Liten, langhåret brukshund med stor skjønnhet, ikke klumpet eller grov. Symmetrisk silhuett slik at alle detaljer harmonerer med helheten. Rikelig pels, manke- og brystpels, velformet hode og yndig uttrykk er med på å skape idealet. Karakteristikk: Våken, mild, intelligent, sterk og bevegelig. Temperament: Hengiven og oppmerksom overfor sin eier, reservert overfor fremmede, aldri nervøs. Hode og skalle: Edelt hode; sett ovenfra og fra siden formet som en lang, stump kile som avtar i bredde fra ørene til nesebrusken. Skallens bredde står i forhold til skallens og snutepartiets lengde. Hodet må være i forhold til hundens størrelse. Flat skalle, moderat bred mellom ørene, uten markering av nakkeknølen. Flate kinn som jevnt går over i et godt avrundet snuteparti. Skallen og snutepartiet av samme lengde, midtpunktet er indre øyekrok. Skallens overlinje parallell med snutepartiets overlinje, med et lite, men tydelig stopp. Sort nesebrusk, sorte lepper og øyelokksrender. Det karakteristiske uttrykket oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snute, øynenes form, farge og plassering, samt korrekt plasserte og bårne ører. Bitt: Jevne kjever, tørre og kraftige med velutviklet underkjeve. Stramme lepper. Sunne tenner med et perfekt, jevnt og komplett saksebitt. Tennene jevnt plassert i kjevene. Det er meget ønskelig med fullt tannsett med 42 korrekt plasserte tenner. Øyne: Middels store, skråstilte, mandelformede. Mørke brune, unntatt hos blue merles, som kan ha blå eller blåflekkede øyne, enten det ene eller begge. Ører: Små, moderat brede i basis, ganske tett plasserte på toppen av skallen. I hvile legges de bakover; når hunden er oppmerksom, bringes de fremover og bæres halvt stående med fremoverbøyde øretipper. Hals: Muskuløs, godt buet og så lang at hodet bæres stolt. Forlemmer: Godt tilbakelagte skuldre. I manken er skuldrene adskilt bare av ryggsøylen, men skulderbladene skråner utover for å gi plass til den ønskede hvelving av ribbenene. Godt vinklet skulderledd. Overarm og skulderblad av omtrent samme lengde. Albuen plassert midt mellom bakken og manken. Rette forben sett forfra, muskuløse og tørre med kraftig benstamme. Sterk og elastisk mellomhånd. Kropp: Kroppen en anelse lengre fra skulderleddet til sittebensknuten enn mankehøyden. Dyp brystkasse som når minst til albueleddet. Godt hvelvede ribben som blir smalere i nedre halvdel for å gi fritt spillerom for forben og skuldre. Rett rygg med en pen lendebue, krysset skal skråne jevnt bakover. Baklemmer: Brede og muskuløse lår. Godt vinklede kne- og haseledd. Hasene lavt ansatt. Kraftig benstamme. Rette haser sett bakfra. Poter: Ovale poter med gode tredeputer, tærne buet og plassert tett sammen. Hale: Lavt ansatt hale, siste halevirvel skal nå minst til haseleddet, rikelig pels, sabelformet. Kan løftes litt under bevegelse, men aldri over rygglinjens forlengelse. Den skal aldri ha haleknekk. Bevegelser: Smidige, jevne og grasiøse. Godt driv i bakbenene slik at mest mulig mark blir dekket med minst mulig anstrengelse. Passgang, nøstende, rullende eller stive styltende opp og ned bevegelser er meget uønsket. Pels: Dobbel pels; dekkhårene lange, strie og rette. Myk, kort og tett underull. Meget rikelig manke- og brystpels, forbena skal ha faner. Bakbena ovenfor hasene skal ha rikelig pels, men nedenfor hasene skal pelsen være ganske kort. Hodet skal være korthåret. Korthårete individer er meget uønsket. Farge: Sobel: Klar eller skygget, enhver farge fra blek gylden til dyp mahogny, i sin nyanse skal den være rik i tonen. Ulvesobel og grå er uønsket. Tricolour: Intens sort farge på kroppen, rike tan-tegninger foretrekkes. Blue merle: Klar sølv-blå farge, flekket og marmorert med sort. Rike tan-tegninger foretrekkes, men mangel på disse anses ikke som feil. Store sorte tegninger, skiferfarge eller rustfarge i enten dekkhår eller underull er meget uønsket; helhetsinntrykket skal være blått. Sort & hvit og sort & tan er også godkjente farger. Hvite tegninger kan finnes (unntatt hos sort & tan) som bliss og krave, på bryst, ben og halespiss. Alle, eller noen av, de hvite tegningene foretrekkes (unntatt hos sort & tan), men mangel på disse tegningene anses ikke som feil. Hvite flekker på kroppen er meget uønsket. Størrelse: Ideell mankehøyde: Hannhunder 37 cm - Tisper 35,5 cm. Mer enn 2,5 cm over eller under disse høydemål er meget uønsket. Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.
  10. Her er Lydighet Trinn I kursene som NKK skal arrangere nå. Vet ikke prisen da Janne Gregersen ikke var på jobb idag. INSTRUKTØRKURS - 2005 Trinn I Instruktørkurs - Trinn I Kursstart: 19. februar 2005 Kurssted: Berg gård i Ås Arrangør: Follo Brukshund Klubb Instruktør: Geir Ottesen Kontaktperson: Ståle Thuv Tlf: 916 87 464 E-mail: stale.thuv@broadpark.no Instruktørkurs - Trinn I Kursstart: 1. april 2005 Kurssted: Tromsø Arrangør: NKK avd. Tromsø/Finnmark Instruktør: Hilde Martinsen Ulvatne Kontaktperson: Solfrid Larsen Tlf: 412 46 521 E-mail: solfrid.bjornar@c2i.net Instruktørkurs - Trinn I Kursstart: 15. oktober 2005 Kurssted: Oslo Arrangør: Solemskogen JFF Instruktør: Geir Ottesen Kontaktperson: Jon-Helge Norseth Tlf: 977 36 660 E-mail: jnors@online.no Instruktørkurs - Trinn I Kursstart: 5. november 2005 Kurssted: Oslo Arrangør: Stovner HK Instruktør: Turid Stavn Kontaktperson: Hans Strømsøyen Tlf: 23 06 76 83 E-mail: hans.stromsoyen@broadpark.no Sender også med Hund og adferdskurs Kursserie 2005. Hund & Atferd i et nytt århundre. Regional kursserie - målgruppen er folk med hundeinteresse, bl.a. instruktører Avdeling Kurssted Kontaktperson i avdelingen Dato 2005 Hvem foreleser NKK avd. Troms/Finnmark Tromsø Aase Jakobsen 24. - 25. september Gry E og Helene NKK avd. Vestfold Tønsberg Arnhild Carlsen 8. - 9. oktober Gry E og Helene NKK avd. nordvestlandet Haavetun, Førde Gry Aase Alnes 22. - 23. oktober Gry E og Helene NKK avd. Buskerud Hønefoss Cecilie Stenbro 3. - 4. desember Gry E og Helene Pris Kr. 900,- Program. Lørdag 09.00 Registrering 09.30 Presentasjon og innledning 09.45 Etologi 10.30 Pause 10.40 Læringsteori I. Gruppeoppgaver og gjennomgang av oppgaver 12.10 LUNSJ 13.00 Læringsteori II 13.50 Pause 14.00 Observasjon 15.00 Gruppeoppgaver observasjon 15.20 Gjennomgang av gruppeoppgaver 15.40 Kommunikasjon 16.45 Spørsmål fra salen - Oppsummering og avslutning 17.00 Første kursdag avsluttes Søndag Kl. 09.00 Dominans Kl. 09.20 Lederskap Kl. 10.00 Pause Kl. 10.10 Læring II Kl. 11.00 Pause Kl. 11.10 Problematferd og gruppeoppgave Kl. 12.10 LUNSJ Kl. 13.00 Forebygging av problematferd Kl. 13.30 Pause Kl. 13.40 Etikk. Valg av treningsmetoder. Kl. 14.20 Gruppeoppgave. Kl. 14.45 Gjennomgang Kl. 15.00 Pause Kl. 15.10 Instruktørens rolle Kl. 15.30 Spørsmål fra salen - Oppsummering og avslutning Kl. 16.00 Utdeling av kursbevis
×
×
  • Opprett ny...