Gå til innhold
Hundesonen.no

Sunlily

Medlemmer
  • Innholdsteller

    837
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    18

Blogginnlegg skrevet av Sunlily

  1. Sunlily
    Nå er det kanskje på tide med et litt mer personlig innlegg. Eller, ikke nødvendigvis veldig personlig, men litt mer rettet mot vår hverdag. 
    Den siste uken har vært veldig turbulent følelsesmessig. Jeg har gått i påvente av å få svar på Celebi og Tiriths røntgen resultater, og hele verden må sikkert ha skjønt at jeg er dronningen av uflaks. Det hele var som en følelsesmessig karusell... Jeg så med engang på bildene til Celebi at det garantert ikke var noen A, men de var heller ingen D, så da ble det jo gjerne B eller C. Jeg var alt i alt veldig forberedt på en C, for de B-hoftene jeg har sett har vært finere, men mange av C-hoftene igjen har også vært styggere enn jeg syntes Celebi sine var. Og ganske riktig, de var på et vippepunkt mellom B og C, og kom ikke overraskende tilbake som C. Selv om man er forberedt er det jo alltid som et slag i magen for en håper jo alltid at svaret skal bli bra og at man blir positivt overrasket, men en kan jo ikke alltid få svarene man håper på. Rett skal jo være rett. 
    På fredag tikket svaret på Tirith sine hofter inn, og det var det heldigvis gode nyheter å få. Tirith med fine B-hofter, og jeg kunne møte helgen med et lite smil framfor å gråte over nok en syk hund. Selvsagt var det jo grusomt å kjenne på følelsen av at Celebi har HD, men samtidig så vet jeg jo og at hun per dags dato ikke viser noen tegn til verken stivhet eller smerte, og er veldig uvitende om at hun har "feil" bokstav i databasen, og takk for det. Tirith derimot er hoppende glad som alltid, og det er jaggu meg matmor og. 
    Heldigvis kan jeg trøste meg med at begge jentene har friske og fine albuer, så vi kan bare håpe at Celebi vil leve et langt liv uten tegn til smerter, og det er jeg veldig sikker på at hun får hos fôrverten som for øvrig klatret sammen med henne til topps i helgen i juniorhandling og kvalifiserte seg til NM! Så selv med HD vil hun fortsatt være en aktiv del av TeamSunlily, og etter hvert også bli sett på rallybanen og også muligens i bruks, i tillegg til utstillingsringen og juniorhandling!

     
    Tirith og jeg blir å fortsette med hobbytreningen vår både i lydighet og bruks, men mer enn det får vi jo så klart ikke gjort, ja, annet enn å leve livet og ha det gøy sammen. Hun er jo virkelig helt uvitende til hvilken grad hun har hun også, og forstår hvert fall ikke hvorfor mor ble gråtende av lykke og bare klemte henne i timevis da resultatene kom...Det syntes hun bare var veldig fint, sånn egentlig. Jeg også, i bunn og grunn. Ingen kan nemlig kose like mye og lenge som Tirith, med så mye kjærlighet. Det er det nemlig bare Tirith som kan.

  2. Sunlily
    Den siste tiden har jeg hatt veldig lite inspirasjon og motivasjon til å ta nye bilder av hundene. Det i seg selv er jo ikke helt krise, men veldig kjedelig når jeg egentlig får veldig mye glede av å fotografere. Jeg synes enten at det er for trasig vær ute med litt is her og der, og brunt gress andre steder, eller at bildene blir så like alle de andre jeg tidligere har tatt, eller at jeg ikke får de slik jeg ønsker. Så jeg vil jo si at jeg alt i alt ble litt lei. 
    I går hadde det seg slik at jeg scrollet gjennom instagrammen min og så på gamle bilder, og tenkte "Jøss... Jeg trodde jeg hadde publisert de bildene, men det har jeg visst ikke.. " så jeg lastet opp et knippe med gamle bilder fra i fjor. De fleste var valpebilder av Tirith, som jeg for øvrig aldri forstår hvor dukker opp fra, for hver gang jeg har slike dager som i går, tror jeg alltid at jeg publiserer siste rest av valpebilder av henne. Den gang ei.  
    Uansett, så lastet jeg opp noen av fjorårets graffiti-bilder av Tirith som jeg personlig aldri var stor fan av. Jeg vet ikke nøyaktig hva som har gjort at jeg ikke liker de, men trolig er nok mye fordi hun var så rar i formene på den tiden, den blinkende rosa pigmentnesa og også fordi sola skygget for halve ansiktet hennes. De ble aldri publiserte på instagram før i går, og jeg kjenner fortsatt at jeg ikke er så kjempefornøyd med de, men de gir meg jo litt å mimre tilbake på. 




     
    I mitt stille sinn våknet en liten inspirert sjel, som tenkte det var på tide å pakke med seg kameraet og dra med hundene ned til den lokale og fargesprakende graffitiveggen, og prøve på noen nye bilder.








     
    I samme slengen tenkte jeg å få tatt noen nye oppstillingsbilder av Tirith, til tross for at både hun, Moltres OG Celebi er rimelig nakne alle tre, men samtidig synes jeg at det er en veldig fin måte  å faktisk se den faktiske hunden, og at man får muligheten til å se hva som faktisk gjemmer seg under all pelsen. Og siden Tirith er litt mer vrien enn Moltres når det kommer til oppstilling kombinert med bildetakning, så måtte jeg få hjelp av Astrid som har Celebi. Dermed ble det tid til et par bilder av henne og i samme slengen. For øvrig var det risikosport, for smart som jeg var visste jeg hvor nøyaktig jeg ville ta bilder hen, det var bare ikke i mine beregninger at det fortsatt skulle være mengder av snø og is ned til selve plassen. Vi skulle jo tross alt samme veien opp som vi kom, og som vi også holdt på å skli ned i grøfta på. Jeg kan berolige dere med at alt gikk veldig greit, og at vi kom oss opp igjen utrolig nok på første forsøk, men jeg kan love dere at jeg holdt godt i rattet, bånn gass og med et ønske om å lukke øynene mine og håpe på det beste. 
     



     
  3. Sunlily
    I helgen som var pakket Moltres og jeg bilen, kjørte ned til Larvik og tok fergen over til Hirtshals, før vi satte kursen ned til en god venninne som hadde invitert oss på besøk samme helgen som det skulle foregå en lydighetsprøve i klubben hun trente i. Jeg synes jo alltid at nye utfordringer er morsomt å kaste seg i, så da jeg først fikk spørsmålet rundt jul, var jeg ikke vanskelig å be. Og dermed endte vi opp med noe helt annet enn vi var vant til. 
    Lydighet i Danmark foregår helt annerledes enn lydighet hjemme i Norge. For det første, som er "hovedproblemet" foregår den jo på dansk. Det sier jo seg selv, i bunn og grunn, og jeg var jo forberedt på det, men når man står der ute på banen med nerver og skjelver som et aspeløv, så er det ganske vanskelig å konsentrere seg om hva som blir sagt i tillegg. Særlig når kommandoene som blir gitt av dommeren er annerledes i tillegg. 
    Den største forskjellen er likevel at du faktisk har lov til å belønne hunden din på et angitt sted etter hver øvelse MED godbiter. Og dette er faktisk tillatt i de tre første klassene. Så for hundene som sliter med å holde motivasjonen oppe under et helt program, så er jo det en knall måte å konkurrere på, og det krever ikke like mye jobb og trening som i Norge, hvor det ofte faller veldig mange hunder bort i de to første klassene. I tillegg kommer ikke fellesøvelsene før i klasse to, så det er jo på mange måter en mye mildere variant av lydigheten i Norge som jeg personlig synes at bare blir strengere og strengere. På den annen side, så er det jo veldig merkelig for min egen del som har trent mot det norske programmet og med norske regler, som igjen gjorde at Moltres og jeg synes det var veeeeeldig mye enklere og morsommere enn hjemme i Norge, selv om vi ikke har noe problem med å komme oss gjennom et norsk program uten belønning heller. 
    En vesentlig annen forskjell er utførselen av øvelsene som også er ganske annerledes enn det vi er vant til. Jeg skal prøve å ta de alle for meg en etter en;
    Denne prøven var satt opp for å kunne trene mot FCI3, så prøven var delt i to, og skulle gås på to ulike baner med ulikt underlag, og også for to ulike dommere. Jeg stablet meg inn i ringen på stive ben, og slet både med hjertebank,svimmelhet og skjelvende hender (De som kjenner meg vet jo at jeg blir unødvendig mye nervøs, men mye ligger igjen etter min debut med Nagini som løp ut av banen og foran en bil...så jeg jobber en del med meg selv hver gang jeg skal ut på konkurransebanen). Første øvelsen var lineføring, en øvelse som både Moltres og jeg er drittlei av, noe som også gjenspeiler seg i karakterene vi alltid får der... Så noe må vi jo åpenbart jobbe med der. 
    Lineføringen starter veldig likt som i Norge. Du blir kommandert i vanlig marsj, med et par vendinger før du blir bedt om å gjøre om. I dette tilfellet "omkring", som jeg ble kjempeforvirret av. Jeg gikk et par meter til før jeg ble bedt i springmarsj, med først en vending til venstre og deretter til høyre, etterfulgt av en ny "omkring" og et par meter til fortsatt med springmarsj, før det ble "alminnelig gang" og et holdt. Deretter var det et par vendinger på stedet, før det ble to skritt fram og holdt, og to skritt bakover og holdt. Det virket som en evighet, og alt i alt vil jeg si at denne øvelsen var veldig mer innviklet og avansert enn hjemme i Norge. 
    Lineføringen fikk vi en del trekk for dobbelkommandering, ikke fordi hun måtte dobbelkommanderes eller fordi jeg aktivt gikk inn for det med vilje, men fordi de i Danmark anser "på plass" som en dobbelkommandering. Du har nemlig kun lov til å si "plass", også selv om du sier som meg "påplass". Ikke syntes jeg det var en veldig fin fot heller, men det er jo ikke så overraskende, for jeg var jo som sagt veldig nervøs og Moltres leser meg jo alltid som en åpen bok og gjør alt mulig slags rare påfunn for å dempe meg. I tillegg så hater jo både Moltres og jeg øvelsen, fordi den er såååå kjedelig og det er ordentlig prikearbeid. Så vi klarte oss i massevis med karakter 7. 
    "Stå" var neste øvelse. I Danmark foregår den egentlig litt annerledes enn stå under marsj i Norge, men vi valgte å ta den slik som i Norge. I Danmark går de egentlig med hunden i line fram til et angitt punkt hvor du stopper og kobler av hunden ber den bli stående og går videre et par meter, vender opp og går inntil hunden før du igjen tar den med deg videre. Den norske varianten er også godkjent, så det som hindret oss i 10'eren var dobbeltkommandoen "på plass" i det jeg skulle ha henne med meg videre igjen. Dermed ble det 9. 

    "Spring" tilsvarer den vanlige "innkalling med hopp over hinder", og som med de to forrige øvelsene ble det dobbeltkommando og trekk i karakterern, så karakterern ble 9 her og. 
    "Stillingskift" i Danmark er mer eller mindre det samme som i Norge, foruten om at du går fra hunden din i dekk, og det kan få to ulike utfall. Du kan enten få stillingskifte mellom dekk og stå, eller mellom dekk og sitt. Her har jo du da lagt hunden ned i dekk, kommanderer skifte, og legger den deretter ned i dekk igjen før du går inntil hunden igjen, og kommanderer opp i sitt. Vi fikk stillingskift mellom dekk og sitt, og dermed var det jo da to dobbeltkommanderinger og trekk igjen. Karakter 8,5.

    Så var det på tide med baneskifte fra teppe til gressmatte, og ny dommer. Første øvelsen var innkalling fra sitt. Her kan man velge om dommeren skal holde hunden igjen i halsbåndet eller gjennomføres slik som i Norge. Vi tok selvfølgelig en vanlig norsk innkalling. Igjen, dobbeltkommando og trekk. Karakterer: 9.
    Neste øvelse kalles "apport", men her skal hunden holde apporten i tre sekunder og avleveres til fører uten at den går i bakken eller biter i apporten. Karakter: 10
    Nest siste øvelse er en enkel sitt i 15 sekunder med fører stående 5 meter vekk fra hunden. Karakter: 10
    Siste øvelsen var en enkelt dekk i 1 minutt hvor fører går 15 meter vekk fra hunden. Karakter 10
     
    Kort oppsummert så karakterene våre slik: 
    Lineføring: 7 
    Stå: 9 
    Spring: 9
    Stillingskift: 8,5
    Innkalling: 9
    Apport: 10
    Sit: 10
    Dæk: 10 
    Totalsummen vår endte med 179,5 poeng, og dermed en førstepreimering. I Danmark trenger man kun å ha gått til en førstepremiering én gang før du får opprykket til klasse 2/3, og oppnår også tittelen LP1 etter en viss poengsum er oppnådd. Dermed reiste Moltres og jeg hjem med en ny tittel (som er gjeldene i Danmark) og må nå trene opp mot klasse 2 øvelsene slik at vi er klare til høsten igjen. 
    Bildene har min venninne Helle Green tatt. 

    Charlotte & Moltres
  4. Sunlily
    Det er litt trist at vi har kommet til et punkt hvor man får ros for å fortelle noe så åpenbart som hele sannheten og ikke bare fokuserer på det positive. Det at noen velger å være åpen og fortelle om hva man sliter med, hva som er vanskelig, om en hund har uønskede resultater enten mentalt, helsemessig eller nesten til og med eksteriørt, kan føre til at man i enkelte tilfeller kan føle seg nærmest latterliggjort av bedreviterne, hengt ut av andre, eller også utestengt fra enkelte "vennekretser" og miljøer. Hvordan det kan ha kommet til et slikt punkt er for meg ganske uforståelig. 
    Det er fortsatt litt mer akseptert å ha eksteriøre feil og mangler enn på alt annet. Fordi det er vanskeligere å skjule. Pelsrasene, slik som min egen, har jo enklere for å skjule feilene, og tro meg, til og med dette prøver man å skjule, i stedet for å bare godta at alt ikke er perfekt. For all del, jeg kan forstå at det kan skille mellom et championat og ikke, men samtidig... Om en er nødt til å jukse til et utseendet med børste, spray og saks, vil det ikke da egentlig per definisjon gå under faking? Og kan vi da egentlig si at hunden da er en verdig vinner? 
    Vanlige eksempler er jo å klippe til bryst om hunden har nok pels, klippe til hasene for bedre vinkler, klippe til bedre over- og underlinje, bedre stopp, bedre kryss... You name it. Selvsagt er det jo opp til dommeren å bedømme og kjenne etter feil, men skal man virkelig dra den så langt at man er nødt til å gjøre endringer på hunden fordi den ikke er tilfredsstillende nok? En korthåret hund har man ikke mulighet til å skjule feilene på samme måte, og ofte synes jeg faktisk at det jevnt over er oftere at konkurrentene er jevnere og mer korrekt bygget i utstillingsringen, enn om man kjenner etter på de mer pelssatte rasene. Det er så klart min personlige oppfatning, og ikke nødvendigvis en realitet. 
    Helseproblemer er jo et helt eget kapittel. Du har de som kun tester for det absolutt nødvendige, og de som tester for litt til. De som nekter for at det finnes svakheter på linjene slik som tannmangel, krypt, epilepsi, kreft, allergier, og alt annet lumskt, og de som skylder på at det må være den hunden i stamtavlen til den representative hunden som ikke er i slekt med din hund som har gitt det akkurat i den kombinasjonen. Du har de som faktisk får dokumenterte feil på hunden sin som trekker litt på skuldrene og sier "jaja, dette går fint" og likevel publiserer at hunden har gått gjennom helsetester og er fri. 
    Du har de som tar mentaltester av hundene sine, og de som ikke tar de. Personlig synes jeg det er et veldig fint verktøy og anbefaler alle på det sterkeste å ta en, uavhengig av ens egen rase. Faktisk er det både spennende og lærerikt, men det er ikke nødvendigvis en fasit på hvordan hunden din reagerer hver gang eller i alle settinger. Det er en pekepinn på hvor hunden din står den dagen etter å ha blitt presset til ytterpunktene på hvert eneste moment, og også med en fører som garantert har nerver og som att på til skal være passiv. Settingen blir tatt veldig ut av dagliglivet, men forsatt kan man oppleve hva som faktisk bor i hunden din. En hund som er et veikt individ på en mentaltest, vil jeg jo tørre å påstå at eier mest sannsynlig ikke får seg en overraskelse. For all del, kanskje mentaltesten viser at den faktisk er enda veikere enn man trodde i enkelte settinger, men det hender jo faktisk at man får seg en overraskelse andre veien og. 
    Noen velger bevisst å ikke gjennomføre en mentaltest, selv med et individ fra en rase hvor det ofte blir sett på som et avlskrav fra raseklubben. Noen bruker påstander slik som "Hunden er allerede blitt to år, så det er ikke hensiktsmessig å ta en slik test, da det er ment å være en unghundtest." mens andre kommer med påstander slik som "Jeg gikk mentalttest med en tidligere hund av meg,og den ble helt ødelagt etterpå, så jeg ønsker ikke å ødelegge en hund til." Om sistnevnte faktisk er en realitet, og at den i ettertid i flere år etter testen er tatt, fortsatt sitter med redsler på bakgrunn av en mentaltest, så ville jeg personlig ha revurdert hunden som avlshund. Jeg sitter selv med en hund som ikke kom seg gjennom MH-en da hun brukte for lang tid på avreagering, men ikke en gang hun henger igjen fra det i det hele tatt. 

    Poenget mitt er, har vi kommet til et punkt hvor vi er redde for å vise våre svakheter og feil, og prøver å gjøre så godt vi kan for å skjule de, gjør vi oss alle selv bare en bjørnetjeneste. Jeg kjenner hver gang jeg poster resultatene til hundene mine uavhengig av om det er et bra eller dårlig resultat at det sitter noen der ute og dømmer meg og mine valg. Hver eneste gang jeg har postet et resultat som ikke har vært et særlig godt resultat har det knytt seg i magen velvitende om at det sitter noen der som godter seg på min bekostning,  og jeg forstår virkelig hvorfor man kvier seg for å poste slike resultater. Helt fram til jeg får slike kommentarer som jeg har fått i dag for eksmepel, hvor jeg ble skrytt av for å ha turt å være åpen om noe som virkelig blir sett på som fy-fy å avle på. Selv om jeg velvitende vet at det finnes andre i hundemiljøet som selv velger å avle på en hund mange mener ikke burde gå i avl, men som unngår å nevne det, og dermed ikke virker like skremmende som en hund du har blitt fortalt har "issues". 
    Jeg ønsker hvert fall mer åpenhet rundt helheten. Det vil aldri under noen omstendigheter finnes en helt perfekt hund, selv om en som eier kan føle det. En ønsket egenskap for noen, er ikke alltid en ønsket egenskap for andre. Selv om mange hunder er korrekt bygget etter standarden betyr det ikke at alle er av samme type, eller at det ikke er forbedringspotensiale. Selv om en hund har blitt røntget fri for HD, AD og er øyenlyst fri uten bemerkninger, betyr det ikke at den kanskje kan være et individ som har skavanker som ikke er ansett som vanlig på rasen, eller at den har korrekt bitt og fullt tannsett. Eller at den er fri på alt av DNA-tester. Selv om en hund fungerer som brukshund, betyr det ikke nødvendigvis at den fungerer som familiehund, og motsatt. Selv om hunden er stødig som et fjell på en mentaltest betyr det ikke at den er det i hverdagen, eller at en veik hun må vise alle sine svakheter på en mentaltest. Og selv om alt ser fint ut på enkelte punkter, betyr det ikke at den er feilfri på alle de andre - DET skal mye til. 

    Når det har kommet til dette punktet hvor det er uvanlig å stå fram med både det positive OG negative, så er det så klart vanskelig å være den som går mot strømmen. Det er aldri hyggelig å å bli baksnakket eller å få kvasse kommentarer på hvordan man kan bruke en slik avlshund, men sannheten er at det blir baksnakket uansett. Nettopp fordi alle til syvende og sist velger å gjøre det hver enkelt føler er best selv om ikke andre er enige (og det vil aldri skje at alle er enige om et valg, særlig når en er tilskuer og vet "best"). Likevel er jeg ganske sikker på at de som velger å dele alt og være åpen når folk spør, tjener på det, kontra de som hemmeligholder enkelte svakheter. For som nevnt - folk snakker. Jeg for min del føler det er bedre å være mine uvenner i forkjøpet og heller være der for mine framtidige valpekjøpere fra dag 0, og forberede på hva som kan skje og på den måten finne de riktige valpekjøperne til riktig valp. I stedet for å være den som får ene valpen tilbake etter den andre når sannheten til slutt kommer fram, og ikke minst mange triste og sinte valpekjøpere som har blitt veldig glade i det nye familietilskuddet sitt. 
    Det viktigste for meg er at jeg er  føler at jeg har gjort alt jeg kan for å gi mine valper og valpekjøpere best mulig utgangspunkt, at de skal tørre å dele deres problemer og ikke bare føle at de alltid må prestere. Jeg ønsker at de skal slippe å kjenne på følelsen jeg har hatt et par ganger om at jeg bare ville hatt muligheten til å ta et valg om det var utfordringer og ulemper jeg ville risikere å sitte med eller ei når jeg valgte å kjøpe hunden. Og ikke sitte med skjegget i postkassen når hunden nærmer seg et år og sannhetene begynner å komme fram. Og det alene er grunn nok til å være åpen om hvilke svakheter mine hunder har, og meg selv ikke minst, og så klart det å stå for valgene man har tatt og være ydmyk om det ikke går som planlagt i stedet for å alltid gå til angrep og skylde på alle andre. 
    Noen har hvert fall kommet med ordtaket "ærlighet varer lengst", og det er en leveregel jeg personlig prøver å følge så godt det lar seg gjøre og oppfordrer alle som en om å stå opp for egne meninger og tanker, og resultater - gjør vi alle det, vil det til slutt bli veldig mye enklere for alle og en hver å dele alt, og ikke alltid jage etter hva som er best, men faktisk være realistiske nok til å innse at de fleste har sine feil og mangler, og at hver enkelt må velge hva man ønsker å satse på og ikke, men også stå for valgene man tar. 
     
    #TeamSunlily
  5. Sunlily
    Noen av dere kjenner nok til oss allerede, og andre ikke. Jeg har vært medlem av sonen fra jeg var ganske liten og fortsatt gikk på småtrinnet på barneskolen og har alltid hatt en stor interesse for hund. For all del, jeg har hatt flere hunder i livet mitt enn jeg er stolt av å ha hatt, men som for mange andre så har det hatt sine årsaker til det. Jeg vokste opp med min Bichon Frisé, og fikk senere også en alaska husky. Rocky og Hero har begge tidligere vært presentert på sonen, men begge disse guttene har hver sin plass blant stjernene nå. De har begge to vært med på å lære meg mye om hund og hundehold, og formet meg som den hundeeieren jeg er i dag. De var der for meg i en trøblete oppvekst, og jeg for de i en trøblete hverdag med seperasjonsangst. Å leve et liv med en hund med seperasjonsangst er vanskelig. Å leve et liv med TO hunder med seperasjonsangst er ikke akkurat veldig mye enklere, men vi klarte det på sett og vis. 
    Da jeg ble 18 kjøpte jeg meg min første aussie, og siden da har jeg hatt rasen veldig nært til hjertet. Det er noe ved rasen som jeg ikke klarer å finne i noen annen rase - og tro meg, jeg har prøvd. Jeg vet ikke om det bare er jeg som alltid har kjempeuflaks eller hva greia er, men jeg stusser litt over hvordan alle kan insistere på at aussien er så frisk når jeg til stadighet får et eller annet rusk på mine hunder - rusk som jeg ikke har kunne påført de selv. Jeg ser andre som sliter med epilepsi, mange som sliter med HD, AD, øyensykdommer, kreft... you name it. Vi har individer med dårlig mentalitet, tannmangel og tidlig tannstein,  og att på til har vi et ganske dårlig rasemiljø. Så når folk fortsatt kan insistere på at rasen er en av de friskere rasene, så blir jeg jo litt redd. Er det virkelig enda flere sykdommer jevnt over på alle andre raser? Og dette har vært årsaken til at jeg har sett på andre raser. Fordi jeg ganske enkelt er lei av å "aldri" få et friskt individ på alle punktene jeg ønsker. 
    Likevel, ender jeg alltid opp med en aussie. Alltid. De er fjollete, de lærer raskt, de er ikke for store, ikke for små og de har et utseende som appellerer til meg. De har humor og fjaser, de er robuste hunder som aldri sier nei til nye utfordringer og de bare generelt er noe av det beste jeg vet i hundeverdenen. Du får de i alle fargevarianter, med og uten haler, store og tunge, små og nette, masse pels, moderat med pels, lette ører, tunge ører, masse arbeidslyst, ingen arbeidslyst, glade og sosiale hunder, reserverte hunder... Ja, mulighetene er uendelige virker det som, og det finnes liksom ingen begrensninger... ja, for uten om i det du helsetester de, hvert fall om du heter Charlotte og er meg. Da kommer det på løpende bånd det ene problemet etter det andre. 
     

    Men, nok om det. La oss få en litt mer positiv sving over innlegget! 
    For tiden bor jeg i Drammen med hundedyrene og samboer, vi trener og går turer, og gjør egentlig det som passer oss når det passer oss. Vi trener konkurranserettet mot lydighet og bruks, og litt rally og agility på siden. I tillegg til dette stiller vi en del ut og det er sjeldent vi har helgefri sånn generelt. Jeg er overmiddels glad i fotografering, så det blir ganske ofte med på tur og treninger, og med det blir det også veldig mange bilder. Så mange bilder at sambo til tider kan irritere seg over at jeg alltid skal ut for å ta bilder. 
    Hjemme bor to aussiefrøkner - henholdsvis Moltres fra Russland på 2,5 år og Tirith fra Italia på 1,5 år. I tillegg har jeg Celebi fra Frankrike på 2,5 år boende ute på fôr (hun er så klart også en aussie). Både Moltres og Tirith har egne tråder som oppdateres type tre ganger i året her inne, men i og med at jeg er så glad i å snakke om de kan de alle få en kjapp presentasjon. 
     
    Moltres kom til meg fra kennel Fraytal i Russland da hun var 4,5 mnd gammel. Hun kan være en håndfull for alle andre, men i mine øyne er hun en veldig enkel frøken å ha med å gjøre. Hun vet hva hun vil, liker orden og system og er en ganske bestemt tispe, men hun har humor og kan finne på de merkeligste ting. Noe av det jeg husker best fra valpetiden hennes var hvor glad hun var i apportering da allerede... Hun hadde en usedvanlig spenst til tross for høyden sin, og kom en dag apporterende med et melkeglass. Hvordan hun fikk tak i det og enda klarte å bære på det, og i det hele tatt hvordan det fikk plass i munnen hennes forstår jeg ikke. Jeg var derimot ikke like imponert når hun hadde fått tak i brødkniven og kom glad og lykkelig apporterende med den og...
    Moltres er en kreativ sjel med en fantastisk luktesans. Hun kan lokalisere en godbitsmule hvor som helst uavhengig av hvor mange bokser, esker, skap, låser og dører hun må gjennom - og hun får tak i de. Det kan til tider helt ærlig være ganske frustrerende, men samtidig kan man ikke gjøre noe annet enn å riste på hodet og le over hvor smart (og desperat) hun egentlig er.

    Tirith  kom fra kennel JustAussie i Italia og er niesen til Moltres. Hun eies med sambo, og skulle være hans hund. Nå har det seg slik at vi har litt forskjellig syn på hvordan man gjør en aussie til en glad og fornøyd aussie, Så det er jeg som står for treningen, matingen og alt arbeidet, mens han står for kosingen... Hun er en arbeidsmaskin uten like, og virkelig elsker nye oppgaver (for øvrig elsker hun gamle oppgaver også, så lenge hun får være med)... Hun er en gledesbombe uten like, og ingenting kan få denne frøkna til å slutte å logre. Og ei klarer noen å la være å smile eller smelte for hennes personlighet uansett hvor sure de enn måtte være. 

     
    Celebi flyttet til Norge fra Frankrike høsten 2016 2,5 år gammel, og bodde hjemme hos meg en periode for sosialisering og miljøtrening før hun flyttet til fôrvert ikke veldig lenge etter. Hun har vokst opp hjemme hos oppdretter med åtte andre hunder boende i hus, men har vært relativt lite utenfor oppdretters eiendom så hun fikk litt kultursjokk da hun satte sine bein på norsk jord. Hun er en glad aussie som virkelig har begynt å blomstre opp mer og mer etter hvert som selvtilliten hennes har bedret seg. Hun er hjemom engang i blant så hun er absolutt en del av #teamSunlily's. 



    #TeamSunlily's
     
×
×
  • Opprett ny...