Nimbus

Automat, ftw! Krysser fingrene for bil neste år - vi går definitvt for automat. Spesielt digg i byen. Nå har jeg faktisk fått et relativt avslappet forhold til giring (men det tok laaang tid!), men i køkjøring og mye start og stopp er det veldig behagelig å slippe.

Som det inkonsekvente dyret jeg er, så møter jeg meg selv i døra når det kommer til saker som det her. Synes jeg det er fælt? Ja. Samtidig så gafler jeg (fortsatt) i meg for mye kjøtt som helt sikkert kommer fra dyr som har hatt en langt kjipere liv enn de på Løken. I tillegg mener jeg at forskning er veldig, veldig viktig. I de tilfellene hvor man ikke må bruke dyr, så ser jeg selvfølgelig helst at man ikke gjør det. Rent kosmetisk og overfladisk skit f.eks. trenger vi ikke bruke dyr til, det kan vi heller kline i eget tryne. Men for svært mye forskning finnes det ingen gode erstatninger (med mindre vi skulle begynt å bruke mennesker...). Det er ikke sånn at forskere er onde personer som liker å plage dyr heller. Man tar jo en vurdering på at man synes de mulige fordelene veier opp for ulempene. Hvor skulle man satt en (fiktiv) grense for hvilke dyr som er innafor å bruke - rotter, griser, kuer? Alt annet enn akkurat de dyrene vi her i vesten har valgt å ha som kjæledyr? Bare noen strøtanker. Jeg blir uvel av å se for meg min egen hund i en sånn setting, men det blir jeg for så vidt når jeg kommer på at griser vel er omtrent like smarte som hunder (om ikke smartere) og at vi allikevel behandler dem ganske dårlig på et daglig basis rundt omkring. Så, ja. På mange måter tenker jeg at det egentlig er mer forsvarlig å bruke dyr i forskningsøyemed, forutsatt at man tar godt vare på dem, enn til et (overdrevent) kjøttkonsum? Har jeg kommet frem til, da. Men jeg sliter også mer og mer med å forsvare eget kosthold. Bah. For en trist tråd og rotete tankerekke fra min side. Men, don't mind me. Jeg skal bare gå borti et hjørne her og stikke hodet ned i sanda og late som om verden er regnbuer og enhjørninger litt til - ihvertfall frem til lunsj.

Hvorfor i all verden skulle man ikke få lov til å sende en kopi av stamtavlen? Det er ikke akkurat sånn at de er hemmelige, heller - hvis oppdretterne er seriøse, da. Noe av poenget, kanskje til og med hele poenget, med å ha en stamtavle er vel nettopp å kunne vise den frem for å kunne se på linjer og whatnot? Hvilke kombinasjoner ser ut til å være vellykkede/mindre vellykkede, for eksempel? Vanskelig å "stjele" andres oppdrett uansett, liksom - gener er nå en gang sånn at selv helsøsken kan bli som natt og dag. Folk! Så ja, jeg lukter lureri Må for øvrig innrømme at jeg ble såpass lei meg av å se alle omplasseringshundene og de useriøse selgerne på Finn at jeg skyr kjæledyrseksjonen som pesten...

Kan anbefale denne tråden. Ikke så lang, men det blir listet opp en rekke fordeler og ulemper. Jeg vokste opp i et flerhundehold, men har selv kun hatt én i voksen alder. Var egentlig lenge bestemt på at jeg definitivt skulle ha to hunder. Grunnet ymse logistikk landet vi på å (sannsynligvis) avvente noen år før vi går til anskaffelse av nummer to. Men det er aller mest med tanke på jobb og "sånt". Som barn virket det utrolig kjekt og enkelt å ha to hunder

Hehe, jeg hadde litt motsatt opplevelse! Øvelseskjørte med dieselbil og var vant til å stort sett kunne holde bilen i andre gir i byen. Funka ikke fullt så bra med bensinbil, for å si det sånn. Måtte plutselig gire uendelig mye oftere, føltes det som (noe jeg hata!). Kvelte både kjøreskolebilen og den private et par, tre ganger når det ble mye frem og tilbake der en stund... Sleit for øvrig lenge med å høre når jeg burde gire opp eller ned, så da tipset kjørelæreren meg om å holde et øye med turtallet istedenfor. Egentlig et ganske kjekt tips for de tilfellene hvor man prøver å bli kjent med en ny bil også!

Som allerede nevnt, ingen enormt stor forskjell - men du vil nok merke at du må gire opp litt tidligere enn med dieselbiler. En (ny) dieselbil trives aller best med turtall på 1500-2000 og du kan jevnt over holde noe høyere fart med lavere gir enn med bensinbil. Lykke til!

Kan det ha positiv effekt? Ja. Kan det vel så gjerne slå uheldig ut? Ja. Finner du veterinærer som vil kastrere uavhengig av årsak, til tross for hva lovverket sier? Ja. Trening tar lengre tid, men vil ihvertfall neppe forverre situasjonen. Det kan faktisk det kirurgiske inngrepet gjøre. Til syvende og sist er det opp til deg. Er det f.eks. ok om voktingen blir forsterket hvis hunden skulle bli mer utrygg av kastreringen? Verdt å ta med i vurderingen, tenker jeg.

Mntja. Det er rimelig (hard) konsensus om hva som er verdt å videreføre av gener på hunder på dette forumet - og mennesker er også dyr, tross alt. Så, det er vel heller ikke alle som burde få biologiske barn. Uten at jeg sier at hund erstatter barn av den grunn. De tilfører åpenbart ikke det samme til en familie, og de kan ikke videreføre genene dine - selvfølgelig. Men, hvis man ønsker å diskutere negative effekter på miljøet, som enkeltindivider faktisk kan ha en helt reell og merkbar innflytelse på, så er det veldig rimelig å ta opp barn, og strengt tatt mer enn hund. Hvis man regner på det. For øvrig får jeg en litt emmen smak i munnen når man snakker om at "vi" må få opp reproduksjonsraten, som en motsetning til "de andre". Det er langt ifra å være manko på mennesker her i verden. Denne var ganske fin, og det finnes mer der ute. (Hvis man har lyst på et noe mer positivt perspektiv så kan jeg anbefale Roslings bok - verden blir faktisk bedre, tro det eller ei, tallene er veldig, veldig tydelige. Blant annet befolkningsveksten er på vei ned! Så alt håp er ikke ute.)

Lagottoer og spanske vannhunder er flotte når de er stødige, men vær obs på at det er en del grums ute og går når det kommer til mentalitet hos begge to. Sjekk oppdrettere nøye, møt gjerne flere hunder derfra og snakk med valpekjøpere. Spanjolen trenger også mye mental og fyisk trening, og der bør du i tillegg også forhøre deg om allergi som har vært et problem hos enkelte. Seriøse oppdrettere skiller seg til dels ut på å være åpne om at både mentalitet og allergi er noe de er obs på, og jobber med. (Hvis du søker, så finnes det også ihvertfall et par andre tråder om akkurat spansk vannhund.) Gneldrehund - nei, men de kan varsle intenst - enkelte for mye. Klarer seg alene, ja. Så vidt jeg vet er ikke separasjonsangst noe generelt problem for rasen. Jakt? Ntja. Min har nada, og jeg har inntrykk av at de fleste fint kan ha sine hunder løse utenfor båndtvangsperioden. En riktig skrudd spanjol skal definitivt være førerorientert og lettrent. De brukes en del til agility i hjemlandet, og i Sverige. Pelsmessig kan den være den enkleste hvis du sammenligner med portis, puddel og lagotto (barbet vet jeg dessverre lite om). De skal ikke gres, da mister de krøllene, man skal kun løsne pels som eventuelt tover seg med fingrene og de klippes helt ned én til to ganger i året (sauestil!). Ingen fancy frisyrer. Vi kjører mer tre-fire, og får da en nærmest vedlikeholdsfri pels. Jo lenger den blir, dess mer tid vil det ta å sørge for at krøllene faktisk blir krøller og ikke tjukke dreads. De vil også kladde på vinteren hvis pelsen er lang. I lynne vil du nok få noe ganske annet enn retriever. Fremmede mennesker og andre hunder skal være helt ok, men ikke superspennende (utfall/utagering er en diskvalifiserende feil, ifølge rasestandarden, og faller ikke inn under "reservert", selv om enkelte oppdrettere tror det). De lever absolutt ikke for å hilse, liksom, i motsetning til en del labradorer, goldens og flatter @Midas har en nokså fersk portis - og undersøkte og sammenlignet flere av disse rasene, om jeg ikke husker helt feil Red.: Glemte denne siden, som faktisk sammenligner de tre (portis, lagotto og perro) ganske godt (noen småfeil er det, som at perroen skal børstes)! Og - det er en del forskjell i pelskvalitet på spanjolen. De hvite, f.eks. er vanskeligere å holde tovefrie enn sorte/brune. Gjelder også når de er hvite/sorte, hvite/brune - den hvite pelsen er litt mer tricky. Den er gjerne litt fluffy uansett, nesten.

Ja, ikke sant. Jeg går som sagt mye frem og tilbake på det selv. Hun bodde jo på tjukkeste landet frem til hun var 5 og så nesten aldri menn eller barn og fikk sjelden besøk. Jeg har lurt på om mye kunne vært trent bort, egentlig uten å trene på det, hvis hun hadde vokst opp i byen. Det er jo ekstremt sjelden hun kicker på menn og barn, liksom (typ, 5-6 måneder siden sist gang, kanskje). Virker som om bevegelsesmønsteret til enkelte er litt vel uforutsigbart? Men jeg pleier å si at hun er en sart sjel, altså, så jeg skal ikke bortforklare for mye eller ha altfor store skylapper. Hun fungerer fint i hverdagen, ihvertfall! Går ikke rundt med et nervevrak, føler jeg. Stort sett undersøker hun på egen hånd, og voktingen lar seg kontrollere. Red.: Ser for øvrig at jeg var veldig uklar - og fortsatte den trenden her. Jeg vil påstå at hun er relativt reservert, men tingene jeg beskriver gjør at jeg også pleier å si at hun er sart. Det som sitter langt inne er vel å si at hun er en generelt usikker/nervøs hund. Så reservert på tross av, ikke fordi. Helt struts er jeg tross alt ikke

Vel, jeg kan i grunn bare svare når det kommer til mitt inntrykk av spansk vannhund. Jeg kjenner tross alt bare ett individ av rasen veldig godt, men jeg har nå noen kontakter. Det er liten tvil om at usikkerhet i en god del tilfeller har blitt, og blir, bortforklart med at de skal være reserverte. En del av dem kan også være riktig så skarpe - det vet jeg har slått uheldig ut. Grunnen til at det finnes på linjene overhodet er nok, som nevnt ovenfor, at de har blitt mer tradisjonelt som gårds- og gjeterhund i Spania. Det har virkelig ikke vært så nøye om de er trygge, for de så nesten ikke folk uansett. Det finnes også en del storoppdrettere der som driver det vi ville kalt fabrikker her. Hundene blir tatt med ut når de skal på utstilling, og dommerne vet å passe fingrene, for å si det sånn. Noen av disse har gjort det bra, grunnet eksteriør, og man har fått inn slekt til Norge. Ikke alle bryr seg om det - hundene vinner jo... Og ja, det blir forklart til ferske og uerfarne eiere som at sånn er det bare. Min egen hund er relativt reservert. Trygg i møte med andre hunder og mennesker, men kan skvette litt ovenfor noen menn og innimellom (fremmede) barn som beveger seg på uventa barnevis (utendørs). Hun har også en litt slitsom vokterside, og hun kan finne på å bjeffe intenst, og innimellom knurre, når noen kommer inn på hennes område. Jeg stopper henne raskt ved å rett og slett løfte henne opp og bort. Så får hun hilse. Da er det bare fryd og gammen - hun elsker gjester og muligheten det gir til mer kos Det mest irriterende med voktingen er at hun etablerer revir raskt, så hvis vi er på et sted i fem, seks minutter og det plutselig kommer noen kan hun finne på å varsle. Ikke alltid det passer seg så godt. Akkurat dette med reserverthet har jeg gått mye frem og tilbake på selv. Jeg synes jo min tispe er helt passe interessert i mennesker, men jeg har også lurt på om hun tenderer mot litt for mild. Ville jeg kalt henne nervøs? Nei. Men samtidig har jeg møtt et par spanske vannhunder (og andre hunder!) som er stødige som fjell, og helt der er hun heller ikke. For rasen generelt vil jeg påstå at det er mye oppmerksomhet på dette blant de seriøse oppdretterne. Det er fokus på det i RAS, og en del kjører MH på både de som går i avl og søskendyr. Hunder som selv har vært helt ok, men har gitt litt for skarpe/usikre avkom, blir tatt ut av avl. Men man må definitivt sondere terrenget, og man kan selvfølgelig ha uflaks selv hos seriøse oppdrettere. Som skissert ovenfor - opphavet er som det er, og rasen er relativt fersk i Norge. Så litt tid tar det. Men jeg tør påstå at jeg faktisk er nokså positiv til spanjolens fremtid. Så får vi se, da. Om jeg har rett! Jeg synes for øvrig det er veldig trist at mental helse har så lite fokus hos en del miniatyrer, som jeg har vokst opp med. Små hunder kunne passet så mange flere, men det er ikke rart at mange har et dårlig inntrykk av en del raser. For hjelpes, så mye rusk det er rundt omkring. Det er visst lettere å slippe unna med skitoppførsel når man er knøttliten og "søt". Egentlig enig! Og det er vel der min egen fundering kommer inn. Hva er skepsis (som, i og for seg ikke er noe problem - hvis hunden allikevel tør å undersøke på egen hånd), potensielt stadiet før redd , og hva er reservert? På papiret enkelt og greit nok. I praksis synes jeg det egentlig det kan være litt vanskelig å skille mellom dem, av og til.

Dere som fryser vom i kong o.l., lar dere den tine først for så å fryse ned igjen?

Fordelen med registrerte rasehunder er at man kan sjekke hvilke tester foreldrene, og eventuelle tidligere valper og andre slektninger, har gått igjennom og resultatene. Som f.eks. MH-test (dessverre generelt få miniatyrer som blir testet, tror jeg), HD, patella, etc. På side 6 og utover i dette dokumentet lister de opp noen av de vanligste sykdommene og atferdsproblemene hos pommer. Du kan jo høre om de har noen papirer på noen av foreldredyrene? Men ja, som @simira påpeker, jeg ville vel kanskje styrt unna ene og alene fordi de prøver å selge valpene som noe de ikke er. Jeg er også enig i at det er pussig at de har flere valper på 4 måneder. Det er mye som skurrer!

Akkurat plassen i leiligheten ville jeg ikke bekymret meg så mye for. Det finnes folk på dette forumet med svære hunder i forholdsvis små leiligheter. Du vil uansett ikke at hunden skal herje så mye innendørs Så lenge den får det den trenger av fyisk og mental trening, utendørs, i løpet av en dag så har hunden det fint på et lite område. Tror min hadde vært fornøyd med bare sofaen og akkurat nok gulvplass til matskål og vann, liksom Når det kommer til pengene, så er det mest opp til dere. Som du selv sier, det er ikke så farlig hvorvidt det er en pomme. Men er foreldredyrene helsesjekket? Virker de trygge og fine? Har valpene fått vaksiner og blitt fulgt opp av veterinær? Hvor usikre er dere - er det verdt å eventuelt tape depositum og/eller flybilletter, eller vil dere sjanse på å få en frisk og fin hund? Det er ingenting i veien for at valpen kan være nettopp det. Men det kan også bli noen nokså kjipe år hvis hunden ikke skulle være det.

Dette er vel ikke å stille seg helt uforstående, eller?

Jeg tenker som så, at hvis du er såpass usikker på hva selger forteller deg om valpen at du må spørre rundt - så ville jeg kanskje styrt unna uansett? Magefølelsen er ikke alltid bra å følge, men hvis du får en så uggen følelse så finnes det andre mennesker å kjøpe hund av. Hvis du er heldig skal dere og hunden leve sammen i >15 år, og du vil selvfølgelig ha en så trygg og frisk hund som mulig. Det er bedre å høyne sjansen for det ved å finne en selger som virker mer seriøs - og som du stoler på. Du kan selvfølgelig ha flaks, men hvorfor betale, det jeg antar er altfor mye, for noe du ikke helt vet hva er?

Usj, ja. Hva er er beste måten å skremme bort kattene på? Det er jo liten tvil om hvem som kommer dårligst ut i et skikkelig sammenstøt mellom stor hund og liten katt. Hadde faktisk verdens beste katt da jeg var liten, hun eeelsket hundene våre. Hun ble dessverre altfor trygg, og satte seg rett og slett ned når det kom hunder mot henne fordi hun nok antok at de ville kose og leke. Hun ble drept av nabohunden Det meste blir vel bedre med litt dialog! Vi flyttet inn i blokk i juni, og har fortsatt ikke kunnet la hunden være hjemme alene en hel arbeidsdag i den nye leiligheten. Vi pusser opp kjøkkenet nå, så prøver vi på nytt om et par uker. Mistenker at jeg bare må la henne ule litt fra seg (ikke angst, men surving). Det blir nabovarsel, også krysser jeg fingrene for at naboene tar det sånn passe greit! Tror de aller fleste i vår oppgang uansett er på jobb mellom 9 og 5, det hjelper. Hun er heldigvis stille ellers, tok et par uker før hun ble vant til alle de nye lydene, men nå murrer hun ikke engang når naboen på andre siden av gangen får besøk. Utrolig deilig med sånne huseiere! De vi leide av sist hadde også hund, og ekstremt høy toleranse for eventuell støy fra dyr (og oss). Innmari kjekt. Da vi fikk spanjolen og hun, av en eller annen ukjent grunn, plutselig begynte å ule da hun var hjemme alene (etter å ha håndtert det helt fint i et par måneder) sa de ifra umiddelbart og var veldig bekymret for hundens ve og vel. De brydde seg ikke om bråket, fokuset var kun på hunden. Tilbød oss til og med å bygge hundegård i hagen. Det gikk seg heldigvis fint til i løpet av en ukes tid

Snublet over denne artikkelen fra i sommer. Noen som har historier om at egne dyr har plaget naboene, eller at man har blitt plaget av andres dyrehold? Hva har i så fall blitt gjort for å løse situasjonen?

Ååå! Følelsen man får når man endelig får sendt fra seg noe man har hatt hengende over seg i ett år (og som burde vært ferdig for seks måneder siden). *danser* ...bare å bevege seg videre til neste tidsfrist, da!

Ikke uenig i at det i utgangspunktet er et viktig rettsprinsipp! Jeg er bare usikker på hvorvidt det strengt tatt bryter med grunnloven at bevisbyrden tilfaller den tiltalte/saksøkte. For når jeg søker rundt så ser ikke jussen ut til å være enig med deg i at det er så enkelt. Det kan til og med veksle mellom de to partene underveis i en rettssak. Anywho, det er jo litt (veldig, vil kanskje noen si) unødvendig flisespikking. (Men for andre som liker sånt, så kan jeg anbefale denne!) Når det er sagt, så synes jeg det er nokså idiotisk at en eier må bevise at en hund ikke er en bestemt rase. Spesielt siden det vel fortsatt ikke egentlig lar seg gjøre ved f.eks. DNA-tester? Hunder er jo, tross ekstreme variasjoner i utseende, fortsatt en og samme art. Og ja, jeg synes at det er uavhengige eksperters vurderinger og uttalelser som bør vektlegges når det kommer til hvorvidt faren for gjentagelse er stor (både eier og politiet vil åpenbart ikke være egnet for å si noe om akkurat det). For det er helt riktig som du påpeker, eksperter blir da hørt i de fleste andre saker! I de tilfellene hvor skaden er stor nok til at kravet om avliving/omplassering åpenbart er oppfylt ved én enkelt hendelse så er det jo greit nok. Ingen grunn til en lang rettslig prosess hvis hunden har skambitt barn eller voksne, liksom. Men akkurat det tror jeg de aller fleste er enige om.

Bak betalingsmur, men her er det på sett og vis en oppfølgingssak hos Aftenposten: "Adferd er ifølge Norsk Kennel Klub avhengig av individ, ikke rase. Derfor vil de tillate alle hunderaser i Norge, i forbindelse med at hundeloven fra 2003 nå skal revideres. I fjor vedtok Stortinget at regjeringen skal gjøre en totalgjennomgang av hundeloven. Saken ligger hos Justisdepartementet." P.S. Bevisbyrde er ikke nevnt med et ord i den norske grunnloven, og i sivile saker ser det ut til, slik jeg forstår det, at bevisbyrden normalt er likt fordelt hos begge parter. Men hvor bevisbyrden havner er definert ulikt i forskjellige lover, i diskrimineringssaker hviler den f.eks. tungt på den som er tiltalt for å diskriminere. Uavhengig av det, så tenker jeg at sakkyndige bør, etter dagens lovtekst, i aller høyeste grad bli hørt når det gjelder faren for gjentagelse. For hvem skulle ellers være best egnet til å vurdere potensiell risiko og utrygghetsfølelse i fremtiden? § 18 "En hund som har angrepet eller skadet et menneske, kan politiet i ettertid vedta å avlive dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Det samme gjelder hvis hunden har jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, eller hvis den har skadet en annen hund eller kjæledyr. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på hvilken fare som har vært tilstede, påført skade, den risiko og utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden og hundens nytteverdi." (Min utheving.) Og, når jeg nå så over lovteksten igjen, så ble jeg faktisk overrasket over i hvilken grad omplassering blir vektlagt i loven. Jeg skjønner at det ikke alltid er praktisk gjennomførbart, selvfølgelig (og det er også nevnt). Men, altså. Prøver politiet en gang, i de fleste tilfeller? Finnes det en oversikt over det et sted? Hvor ofte hopper de over omplasseringsalternativet og går rett for avliving? Edit: Søkte meg gjennom feil lovtekst. § 96 av grunnloven definerer faktisk at " Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven"! Men det går vel kanskje mer på at domstolene skal anse en som uskyldig inntil det motsatte er bevist? Bevisbyrden kan allikevel tilfalle den tiltalte? Jeg kan dessverre ikke nok om jus, merker jeg.

Herrefred! Ikke bare intetsigende, men feil er det også. Tør jeg påstå. Det er da vel nok av voksne som har historier om traumatiske hendelser i barndommen som har farget dem som voksne? Jeg hadde f.eks. en nær drukningsopplevelse som liten. Jeg husker ikke noe av det, men det sitter i like fullt, og jeg er fortsatt veldig utrygg i vann. Det er vel heller ikke sånn at barn bør lære å kommunisere sammen ved å omgås bøller og mobbere. Fortsett å passe på valpen med god samvittighet, du!

Hvis man skal være presis så er det vel rettspraksis som åpner for det, i forlengelse av lovteksten. Man har presedens for å tolke at en hund hopper mot noe(n) som aggressiv og farlig atferd. Og man trenger ikke å ta hensyn til sakkyndiges vurdering av hundens generelle væren. Selv om det tross alt står at det skal være fare for gjentagelse. I akkurat dette tilfellet virker det som om man kanskje kunne unngått gjentagelse ved å bare ikke binde hunden alene på offentlige steder - noe eier allerede, visstnok, var bevisst på, men ikke nevnte for hundepasser. Så, ja. Hvordan det heller burde blitt formulert er jeg usikker på. Kanskje man burde brukt et mer presist begrep enn utfall?

Man kan kjemisk kastere tisper, men det er ikke anbefalt å gjøre det over tid da det fører til økt "risiko for sykdommer som livmorbetennelse og /eller svulster i melkekjertlene (avhengig av preparatet)". Det er for øvrig forbudt å permanent kastere hunder i Norge grunnet bekvemmelighetsårsaker. Hvorfor ikke kjøpe hannhund hvis du opplever løpetiden som såpass styrete?

Nei, jeg synes ikke lovverket er urimelig. Jeg er langt på vei enig i det meste som står der. Jeg skulle ønske det var mer generell bevissthet rundt at enkelte hunder faktisk skal holdes i bånd hele året, og at andre dermed kunne gått uten. Siden jeg anser det som relativt utopisk at folk skal ha såpass god innsikt om egen hund så ser jeg at loven har nådd noe som ligner beste mulig kompromiss. Så det er i og for seg greit nok. Og nei, det er langt ifra gitt at man ville fått en mer "hundevennlig" lov ved revidering. Så kanskje det bare er best å la det ligge? Det eneste jeg reagerer på, i og for seg, er den nå nokså strenge definisjonen av "utfall". Tror jeg det vil påvirke mitt hundehold nå, eller senere? Nei, ikke egentlig. Men jeg ser at det kanskje kan slå uheldig ut for noen i fremtiden. Om den faktisk gjør det vil tiden vise. Beskrivelsen av hendelsesforløpet endret seg fra politiets side mellom de to rettssakene. Hvis man leser begge så mener jeg at politiet uansett selv faktisk bidro til å eskalere situasjonen. Men ja, hundepasseren skulle selvfølgelig uansett aldri ha bundet Bob alene utenfor butikken på Grønland. Er det noe man kan håpe på at kommer ut av dette, så er det jo faktisk at folk slutter med akkurat det der. Og, som det ble nevnt i tråden om Bob - at folk er seg sitt ansvar bevisst i større grad. Spesielt når man har store hunder, som mange er redde for (og som kan gjøre stor skade, selv uten å mene det). "Utfall" er som nevnt ihvertfall blitt snevret inn (synes jeg), så det skal strengt tatt ikke mye til før en hund kan bli beskrevet som å "angripe" noen. Men kanskje det er helt greit? Hvis det faktisk bidrar til at folk er litt mer "på" med hundene sine? P.S. Må bare presisere nok en gang at jeg ikke var videre imponert over selve kronikken. Men, jeg er da altså enig i sitatet jeg trakk ut. Hvis man leser vurderingene som ble gjort, så stemmer akkurat den biten. Kanskje er det allikevel helt ok, hvis det får noen positive konsekvenser? Jeg er veldig for alt som gjør at folk faktisk passer på hundene sine, bare så det er sagt.