Tyttebæra

14 hours ago, Pingeling said:

Kule videoer! Takk!

Hvis man tenker seg at det sitter en Julius K9 sele på tredemøllehunden, så vil den ligge utenpå bevegelig musklatur/ledd uten å hindre bevegelse. Jeg vet at brystseler er populært på korte, kraftige bullehunder som har trøbbel med å få seler som passer. Når man må velge selen som passer minst dårlig i stedet for en god sele, så blir vanligvis ikke resultatet så bra.

Når det er sagt; turseler SKAL hindre fri bevegelse ved uønsket trekking. Når mine hunder trekker så er det jeg som hindrer fri bevegelse (med vilje), og da er det viktig at den holder igjen uten å skade. Da er problemstillingen om selen holder seg såpass på plass at den ikke legger press på halsen, og det er avhengig av hund/sele kombinasjon.

Jeg ser ikke problemet med brystseler som passer, men for meg personlig er de best som gå-løs sele. Da vil jeg ha en sele hundene kan komme seg ut av dersom uhellet er ute og de kommer bort fra meg. Vil ikke at de skal bli sittende fast i noe, og brystseler er de enkleste å rygge ut av.

5 hours ago, simira said:

Jeg har selv ikke likt dem, men at de er "fyfy" har jeg ikke fått med meg. For meg er en tursele ikke en hund som skal trekke i, dermed skal det ikke være noen belastning å snakke om på front og skuldre. Min erfaring er også at på  min hund ligger brystreima lavt nok til å ikke kvele hunden, men høyt nok til å ikke hindre skulderbevegelse. Har man en hund som trekker konstant bruker man en sele som er laget for trekk.

Men i likhet med de fleste seler passer de ikke til alle hunder. Det er nok det største problemet etter min mening, at man ikke bare kan si at en sele er bra eller dårlig - de passer ulikt på ulike typer hunder.

Det er ikke helt relevant for diskusjonen av seletypen å sammenligne den med andre typer som åpenbart ikke passer hunden. En brystsele som ikke passer vil jo også føre til press mot luftrøret, gnagsår, at den sklir rundt ol. Poenget er at en brystsele som sitter som den skal, ligger  utenpå skuldermuskulaturen, noe som ikke er en bekymring med andre tilpassede seler.

Det er nettopp det at selen ligger rett utenpå muskulatur med mye bevegelse jeg er skeptisk til, jeg ser for meg at press her kan oppleves ubehagelig, kan føre til friksjon og ømheter, selv om hunden ikke er synlig påvirket hva gjelder steglengde. Faren om hunden må endre bevegelsesmønsteret pga. selen, tenker jeg kan være at den over tid mister bevegelighet (blir stiv) og belaster de forskjellige muskelgruppene uheldig (utvikle ubalanser, underutviklet muskulatur, annen muskulatur må kompensere og overutvikles osv) som disponerer for skader. Dette er mulige konsekvenser som berører de hundene som går med stramt bånd eller kan finne på å trekke i perioder, og også hvis selen er stilt inn litt for stramt.

Og når jeg skriver dette er det ikke for å hytte med pekefingeren, det er for å gjøre folk oppmerksomme på hva kontroversen dreier seg om. Det er jo også noe man kan rette seg etter på den måten at man bruker slike seler til aktiviteter der hunden er under kontroll (f.eks som besøkshund), men ikke på en vanlig tur eller til ettersøk fordi hunden av og til trekker litt mer der.

Men for å nevne noe helt annet, med tanke på HI: jeg tenker det kan være en fordel å ha ulikt utstyr til ulike aktiviteter, jeg da, fordi bikkjene ofte skjønner hva de skal gjøre basert på hva man tar fram. Jeg har f.eks en sele til ettersøk og en annen når de brukes som bandhund. Når de skjønner hva de ulike tingene betyr, fungerer de forskjellige selene som et signal på hva slags jobb som skal gjøres, om de skal lete etter blodspor eller ferskspor. Denne type effekt vil man miste dersom man bare bruker lapper på samme utstyr.

Når man ser hvordan hunder beveger seg, ser man at reimene på brystseler ligger tvers over skulderen og skulderleddet. Det skjer ganske mye bevegelse der som vil bli hindret straks selen blir stram, og det er også min erfaring at den gjør på muskuløse hunder. På hunder med smalt bryst og lite utstikkende muskulatur (hiterrier) var det ingen synlig forskjell på bevegelse, men jeg kommer aldri til å bruke det igjen fordi jeg tviler på at det er noe bra å ha en reim der. Har man en hund som går med slakt bånd for det meste og selen er tilpasset slik at den er romslig nok til at skulderen kan bevege seg fritt, har det jo mindre betydning selvfølgelig.

On 9/29/2022 at 5:10 PM, simira said:

Det varierer veldig. Og det varierer veldig hvor imøtekommende og "nybegynnervennlige" klubber er. Som rallydommer har jeg vært rundt i en del klubber og det er ganske tydelig hvem som legger til rette for de som "bare har hund" og de som er aktiv i sport generelt.

Interessant perspektiv, og viktig poeng. Jeg vil tro det er en utfordring å balansere klubbens aktiviteter slik at de passer for begge gruppene, ikke minst det å se egen klubb utenfra og hva man faktisk tilrettelegger for, ikke bare tror at man tilrettelegger for.

@LØJ Veldig trist å lese om hva du opplever.  men tenker det er fint at du deler, for det er en unik innsikt i trådens tema.

Jo mer jeg tenker på det, tror jeg nok at lite fokus på rekruttering kanskje er et av hovedproblemene. Jeg er enig med dere som skriver at sportsmiljøet kan være veldig lukket, det er mye klikkdannelse og lite innslipp av nye inn i etablerte grupper. Det virker ikke som at særlig store deler av sportsmiljøene ser verdien av rekruttering og hvordan flere aktive medlemmer gagner dem selv gjennom bedre tilbud av fasiliteter, instruktører, kurs og konkurranser i nærområdet. Det er ganske ulikt fra andre foreninger og organisasjoner jeg har vært innom.  NKK har vel i noe grad nevnt at de ønsker mer rekruttering til sportene, men dette må nok settes mye høyere på dagsordenen og det er helt nødvendig at de legger en plan for å nå (og inkludere) de gruppene de så langt tydeligvis ikke når (ikke etniske-norske).

14 hours ago, Pingeling said:

Enig, og jeg er en av dem. Men dersom den lokale hundeklubben annonserte uforpliktene innføringskurs/treningsdag i agility eller rally, så hadde jeg meldt meg på for å prøve det ut. Da kan det hende jeg ville endret oppfatning.

Mine klubber arrangerte slike introkurs eller nybegynnerkurs nå og da, trodde det var vanlig? Om ikke på jevnlig basis, så i alle fall når noen medlemmer ønsket seg det.

Den tid jeg trente lp og lignende, var det alltid en overvekt av hvite damer i alderen 40+ som var aktive. Resten var yngre hvite kvinner. En og annen mann og ikke-etnisk norsk nordmann (blir dette rett mon tro, adoptert i alle fall). I jakthundmiljøet er det omvendt hva gjelder kjønnsfordeling, ellers likt.

Hvorfor kan man jo lure på. Helt ankedotisk, noen av mine bekjente som er innvandrere, er redde for hunder eller har ikke kultur for å holde hund som kjæledyr. De som har hund, har hund som turkompis og kjæledegge, i likheten med majoriteten av etniske norske. Som bringer meg til en anne faktor jeg vil tro har betydning: jeg opplever det ikke som så veldig stor interesse for hundesport i Norge generelt, selv innad hundeklubbene er det etter min erfaring flest folk som er der for å sosialisere, venne hunden til andre hunder og/ eller delta på ringtrening.

4 hours ago, Lapras said:

Til dere med flere hunder. Har dere fått mye negative kommentarer på at dere har valgt å ha mer enn én hund? Jeg planla både nummer to og nummer tre før jeg hentet han nåværende. Og jeg får både blikk og kommentarer hver gang jeg bringer det opp?

Da jeg fikk nummer to første gang, ble det en god del kommentarer. Da jeg fikk neste, ble det enda flere, for to er jo allerede mye, så ... tre? Hva skal man med det? Du skal ikke drive med avl heller, nei. Er ikke det litt "syk samler" over så mange bikkjer? Fikk også spørsmål fra enkelte om hva jeg skulle gjøre med de jeg hadde fra før, som om jeg skulle avlive noen...  

Nå i dag er de rundt meg så pass vant til det at det sjeldent snakkes om, selv om jeg selvfølgelig vet at de fleste fortsatt mener mer enn en er for mange. Ikke-hundefolk og folk som bare har en til kos og hygge, kommer aldri til å skjønne greia med flere.

Har dachshunder, etter drevlinjer. Først og fremst valgt på bakgrunn av bruk, men også fordi det er en rolig og generelt frisk og stødig mentalt rase med litt sær personlighet, uten at den er hard eller urhundaktig på noen måte.

Jeg tenker at urhunder og veldig egenrådige raser, er for folk som kan finne seg i de sære faktene deres. Sist jeg så en basenji hadde den bestemt seg for å sjekke ut noe og ikke gå videre sammen med eier, og den endte opp på armen for at eier skulle få den med seg. Enkelt med en liten rase, verre for den eieren med en ridgeback som ble stående i skyggen under et tre i parken, fordi hunden hadde bestemt seg for å bli liggende der, eiers bestikkelser, lokking og draing hadde ingen effekt. Det er dette som man må finne sjarmerende, og ha tålmodighet til, for å leve med slike raser. Det finnes en haug med raser som helst bare vil gå tur og gjøre som de vil (altså ikke trenger en jobb eller mental stimuli), samtidig som de ikke har slike rare innfall kombinert med en jernvilje eier må bøye seg etter.

1 hour ago, Jaris said:

Her var nettopp det jeg lurte på, vet hundene er søte og greie mot andre hunder, men så kan det snu helt når de blir 2 år gamle. Mitt håp med en underdanig hund er at den ikke har samme behov for å kjempe om hierarki, og i møtet med andre hunder kan underkaste seg uten å måtte slåss til ene parten blir skadet eller i verste fall drept.

Bikkjer har ikke samme flokkdynamikk som ulver, de er mye mer individuelle i hvordan de fungerer med andre hunder. Der er sjeldent noe "hierarki" per definisjon der hver hund har en spesifikk rang, blant mine er det aldri noen sjef som kan kreve inn ressurser fra den andre, slik det er blant ulver. Mine hunder, som fungerer i flokk, er jevnbyrdige på den måten at de respekterer de andre hudnenes grenser og ressurser. Det er ingen som får ta fra noen av de andre mat eller liggeplasser, de har hvert sitt og ingen tolererer at de andre prøver seg på deres mat f.eks. Så når det er snakk om konflikter mellom hunder innad i "flokker", starter det som regel med den hunden som ikke respekterer en annens hunds grenser og ressurser. En trygg og stødig hund vil som regel forsvare sitt. De hundene som prøver seg på å stjele eller bølle med andre, er gjerne pågående og impulsive i personlighet, det handler ikke om at de er mer dominante, for mange av dem underkaster seg alltid først når det omsider smeller. Tisper tolererer også som regel langt mindre dårlig oppførsel fra andre hunder før det blir alvorlig trøbbel, der hannhunder kan strekke seg mye lengre med tisper, unghunder og valper som oppfører seg dårlig.

Det som også er med bikkjer, er at bikkjer har sine egne meninger om hvilke hunder de liker og ikke liker. Så en hund som generelt er omgjengelig og enkel, kan ha enkelte individer den ikke tåler trynet på. Edit: Dette vil si, det er ingen åpenbar grunn til at de er ute etter å ta hverandre. Jo mer sær eller hundeaggressiv en rase regnes som, jo flere slike individer vil det være bikkja ikke liker, og jo mer alvorlig blir det om de får mulighet til å slåss. Dette er ikke noe du løser ved å velge den mest konfliktsky valpen i kullet. Men, med mindre du planlegger flere hunder i husholdningen, er det jo også begrenset hvor stort problemet egentlig er at bikkja ikke vil gå overens med alt av andre hunder i nær familie. Det er bare å holde dem adskilt, veksle på å ha dem i stua og på et rom/ute osv.

Det er i stor grad tilfeldig når man velger en rase som malamute, om det går bra eller ikke med de andre hundene man har selv eller i nær omgangskrets. Man kan være heldig, og man kan være uheldig, men med en slik rase må du nesten regne med at du får en hund som går overens med færre andre hunder enn om du kjøper en labrador.  Jeg tenker at det ikke er uten grunn at de jeg kjenner som har flere malamuter, har en hunn og en hann, eller har tisper med stor alderforskjell, men denne har også måtte omplassert en hund som ikke fungerte med den andre. At en eller noen oppdrettere mener samkjønnsaggresjon ikke er et problem på rasen, ville jeg vært svært skeptisk til.

Som regel nevner oppdretter potekvalitet hos foreldrene og linjene, selv har jeg aldri hørt om noen som selger valper basert på potekvaliteten ved 8 uker. Mulig de ser noe vi andre ikke gjør i hundekjørerermiljøet, det kan jo være verdt å undersøke.

Etter min erfaring, er det som regel kun under hardt bruk at man får testet potekvalitet, særlig under trekk og på skarpt underlag (mye berg i fjellet f.eks, men det er mer en problemstilling for jakthunder som legger bak seg mange kilometer på kort tid, ikke en turkompis som går rolig sammen med deg) ser man hvilke hunder som har mer slitesterke poter enn andre. Min anbefaling er å velge en valp etter foreldredyr og linjer som blir brukt mye og sånn sett har vist at de ikke sliter med potene, dersom man ser for seg å bruke hunden til litt hardere bruk.

Jeg tenker det er en dårlig idé å gå for en rase som er kjent for å ha problemer med andre hunder, om det er veldig viktig for dere at den er omgjengelig med andre hunder. Å velge en underdanig valp i valpekassen betyr ikke at den ikke vil bli sær og grinete mot andre hunder når den blir 3-4 år og får mer pondus, særlig tisper endrer seg mye i den alderen. Som Simira også sier, er tisper gjerne de verste hva gjelder hundeaggresjon. Der hannhunder som regel går overens med alle tisper og ingen hannhunder, går en del tisper av mindre omgjengelig raser verken overens med tisper eller hannhunder.

Man kan heller ikke trene vekk samkjønnsaggresjon. Hunder som ikke liker en annen hund, kan i beste fall lære seg å tolerere at den er i nærheten, men man vil aldri kunne ha dem løse sammen eller innenfor rekkevidde. Det er best case, ofte blir det bare stress, gjøing og dårlig stemning av å ha dem innenfor synsfeltet til hverandre.

22 hours ago, Spretter said:

Av ren nysgjerrighet - hva er egentlig rasene som er mer disponert for separasjonsangst? Har alltid tenkt at jo mer selvstendige de må være i det de er avlet til og måten de har vært brukt på tradisjonelt (polarhunder, endel jakthunder etc), jo mindre separasjonsangst, men dette er jo ren hobbyteori fra min side.

Er nok ikke noen sammenheng med bruksformål spesifikt, jeg tror kanskje Pingeling er mer inne på det når hn nevner flokkfølelse. Mange bruksformål krevde at flere hunder levde tett sammen, f.eks flere raser av polarhunder, urhunder og en del jakthunder (jakthunder holdt av adelen ol.).

I de siste 40 årene vi hovedsaklig har avlet majoriteten av rasene som selskaps- og hobbyhunder, er det nok også litt tilfeldig at noen raser sliter mer med dette. Trekket har bare blitt tilfeldig med når man har selektert for andre egenskaper, det har ikke vært særlig merkbart hos oppdrettere med mange hunder og/eller det har spredd seg gjennom at noen hannhunder med dette ble ekstremt mye brukt.

Jeg gir mine en klatt yoghurt naturell eller gresk yoghurt naturell noen ganger i løpet av uka. Disse inneholder melkesyrebakterier, som man kan få kjøpt som kosttilskudd, har ikke funnet noen informasjon om at melkesyrebakteriene de selger spesifikt for hund og katt er noe annerledes/bedre på noen måte. Produktene er også laktosereduserte (eller man kan prøve laktosefri) og inneholder ikke noe annet som  er farlig for hunder. Det er ikke snakk om store mengder per porsjon, så jeg tror ikke den lille andelen ekstra jod, d-vitamin (som er tilsatt en del norske produkter) og kalsium har noen betydning. Det er ikke sikkert det fungerer for din som er svært sart i magen, men det er nå et tips om rimeligere alternativ til komersielle probiotikatilskudd rettet mot dyr spesifikt.

Det man har funnet hos mennesker hva gjelder probiotika (og fermentert mat) for å styrke tarmfloraen, er at probiotika må tilføres ofte og regelmessig for å vedlikeholde floraen man bygger opp. Derfor gir jeg litt flere ganger per uke.

Separasjonsangst er definitivt genetisk. Min erfaring er at man ser tendenser til separasjonsangst ganske tidlig etter overtakelse, valpen har gjerne problemer med å være igjen inne når man går ut for å hente post eller med søppel, går inn i et annet rom de ikke får følge med i (f.eks på do). Slike små, korte adskillelser som en trygg valp aldri har store utfordringer med. Det er vanskelig å lære en hund som er veldig utrygg allerede på første steg i alene-treningen at det er helt greit å være alene en hel arbeidsdag. Det er dermed også et problem som ofte er vanskelig å gjøre noe med.

Det beste er å få en trygg og stødig valp som utgangspunkt, da bør man unngå raser der separasjonsangst er et problem og forhøre seg rundt linjene hvor vidt dette er noe som forekommer. Vær oppmerksom på at mange oppdrettere ikke vet at de har hunder med separasjonsangst, da mange hunder med det kan være alene sammen med en eller flere andre hunder, og en del oppdrettere har hjemmeforhold der hundene aldri er alene.
 

Bortsett fra doturer når jeg ser at valpen må (er man ny i gamet er det greit å føge den regla med ut etter hvert måltid, lek, søvn osv), lar jeg den stort sett styre med det den vil, mens jeg jobber eller gjør andre nødvendige ting. Ofte leker den, tygger på noe eller plager voksne hunder. Så sover den som regel en stund, før det er en ny runde med hærverk og lek, før den sover igjen. Dotruerer innimellom. Tar noen ganger en pause fra det jeg driver med for å leke med valpen når den er våken, avhenger av hva jeg har tid til. Så mine valper syssler mest med ting på egenhånd og bestemmer selv når de skal sove og når de skal leke. Har man fått en bra valp med god mentalitet, klarer de helt fint å regulere seg selv. Raser og individer er ganske forskjellige, noen er mer aktive mens andre ligger mer i ro, noen dager er de mer full i **** enn andre dager, så jeg tenker at valpen burde få gjøre som den vil etter hva den selv har behov for. Eneste gangen jeg krever ro av en valp er når vi legger oss om kvelden.

Miljøtrening og sosialisering skjer ganske naturlig her, de blir vant til det de trenger ved å være med når jeg skal ut i et ærend eller noe annet. En valp trenger ikke å sosialiseres og miljøtrenes på ting den aldri vil oppleve i sin hverdag. Jeg legger heller ikke opp noe konkret plan for når vi skal gjøre ting, de er med når det skjer. Eneste unntak er at jeg ikke tar med en valp to dager på rad eller på lange økter i svært stressende miljø eller situasjoner.

Sånn bortsett fra hva andre allerede har sagt, at valper får innfall der de tuller, biter i bånd, ankler og får raptus, trenger ikke ha noe som helst med overstimuli å gjøre. Av og til får hunder det, noen får det oftere enn andre, - særlig valper og unghunder, men også voksne hunder kan ha slike innfall en gang i blant, - og det kommer like gjerne på dager der man bare har gått en vanlig, begivenhetsløs rusletur som på dager det har skjedd noe utenom det vanlige.

On 8/12/2022 at 3:41 PM, Nani said:

Interessant! 

Jeg antar man må gi det litt tid før man ser effekten en fôrtype har på hunden også. 

Hvor lang tid pleier det å gå før man ser hva fôret gjør med hunden? Sikkert et dumt spørsmål, men. 

Overhode ikke dumt spørsmål.

Jeg opplever at hva gjelder fordøyelse, hvis det oppstår problemer, kommer de raskt, alt fra et par dager til et par uker. Med en hund som kun spiser et enkelt fôr eller noen få, kan det ha med tilvenning å gjøre. For meg, som blander så mye forskjellig og gir små mengder av alt uansett, opplever jeg at når de en sjelden gang reagerer på noe (med oppkast, diaré eller store mengder avføring), er det sjeldent at de kan tilvennes over tid.

Når det gjelder hold, klør, poter, pels osv. tar det lengre tid, minimum noen måneder, før man ser tegn på evt. bedring eller forverring. Disse faktorene påvirkes jo også av andre faktorer som stress, sykdom, hormonelle forandringer osv. så denne siden er jo vanskeligere å evaluere like sikkert.

On 8/13/2022 at 11:33 AM, Lillymy said:

Har noen vært borti at det er et problem la de se på verden gjennom vinduet?

Nei. Har aldri sett en hund bli stressa av å se på verden, selv ikke de som varsler, de er jo avlet for nettopp å varsle. Det kan sikkert være noen hunder som blir stressa av det, men jeg skulle tro de fleste var oppegående nok til å se stress hos en hund. Dersom man ikke ser at bikkja si er stressa, kan man nok fint overse slike "velmente råd" fra randoms som reker forbi.

Jeg tror ikke hunder utvikler varsling (som er en helt annen adferd enn vokt, vokt forekommer ofte uten en eneste lyd) ved å sitte å se på ting å varsle på, de varsler når de blir gamle nok og settes i en situasjon der dette medfødte instinktet trigges. Valper varsler ikke, de kan kanskje henge seg på eldre hunder som varsler, men gjør det svært sjeldent alene så tidlig. Det en en egenskap som kommer til uttrykk med alderen, særlig i puberteten og som kan bli verre til hunden blir rundt 3-4 år for små hunder, som så mange andre egenskaper.

Jeg anbefaler å fôre med forskjellige merker og typer fôr. Hvis du er fornøyd med Acana, bland det med Appetitt f.eks.

Selv legger jeg mest vekt på at de fôrene jeg bruker er ulike fra hverandre, at de har ulike kilder til protein og karbohydrater, ulik prosesseringsgrad ol. Det handler både om å spre risiko ved å ikke fôre på en ensidig sammensetning eller ingrediensliste, men også om tarmflora og hvordan kroppen bryter ned maten. Så langt vet vi lite når det gjelder hunder direkte, om hvor vidt råfôr er bedre enn tørrfôr (en studie gjort i Norge, om jeg ikke husker feil, indikerte vel at de ikke så noen forskjell), eller hvor vidt rent kjøtt er bedre som proteinkilde i tørrfôr enn protein fra biprodukter, eller hvor vidt belgrukter og potet er bedre/verre enn korn og mais (hunder er omnivorer, så karbohydrater i fôr er ikke et problem). Det vi derimot vet litt mer om, er at det stadig kommer forskning gjort på mennesker og dyr på tarmflora som underbygger viktigheten av en variert diett, både for å unngå magetrøbbel og allergier blant annet. Et annet interessant funn i senere tid er hvordan svært prosesserte matvarer bearbeides ulikt i kroppen sammenlignet med råvarer. Basert på det, tenker jeg det ikke er lurt å sverge til et spesifikt fôr, med en spesifikk sammensetning, fra en spesifikk aktør, men heller søke etter å inkludere flest mulige ingredienser i de fôrene man bruker og bruke et variert utvalg av rått, tørt, frysetørket, lite prosessert og mye prosessert.

Når det gjelder tørrfôr spesielt, tenker jeg det viktigste for meg er 1) spiser de det? og 2) hvordan hundene fungerer på det. Det nytter lite med en fin ingrediensliste, når bikkjene mine blir magre og blasse av Orijen, ikke vil spise Canagan og blir dårlig av Vigor&Sage f.eks. Mine både liker Appetitt, har fin mage og er godt muskelsatt og finere i pelsen på det, selv om det ikke har noen fancy ingrediensliste. Så, jeg er ikke så opptatt av ingredienslisten, fordi det er ikke nødvendigvis en indikator på om det fungerer for gitt hund. Jeg tenker også som så at tørrfôr er ultraprosessert uansett, om det inneholder mye rent kjøtt eller kun protein fra slakteavfall. Jeg er usikker på hvor mye betydning proteinkilden i seg selv egentlig har å si, så lenge aminosyreprofilen er god og de er tilgjengelige for opptak.

Slike avtaler der selger skal ha rett til å få tilbake hunden gratis og/eller bestemme hvilken tredjepart hunden skal omplasseres til, er både ikke juridisk bindende ogsvært frekt.

De jeg kjenner som ønsker hunder fra eget oppdrett eller eie tilbake ved omplassering, har et vilkår i salgskontrakten der det står at de kjøper hunden tilbake (full salgspris opp til hunden er 3-4 år, etter det 1/2 valpepris). De kjøper hunden tilbake, omregistrerer den på seg, og selger/omplasserer den videre til ny kjøper som de velger selv med samme kontrakt.

Edit: det er selvfølgelig opp til eieren om de ønsker å selge hunden tilbake, de er i sin fulle rett til å ikke gjøre det. Den høye prisen oppdretter / tidligere eier gir for hunden er ment som et insentiv for at kjøper skal ville selge den tilbake, det er en pris de ikke vil få på det åpne markedet.

Hvordan ser foreldrene fra kull 1 ut da? Har de åpenbare feil og mangler i forhold til rasestandard sammenlignet med det andre kullet? Er de langt unna det som premieres i ringen?

At foreldrene er champions har ikke særlig stor betydning. Champions produserer alt fra mindre pene valper med diskvalifiserende feil til gode valper, akkurat som rasetypiske hunder som er sparsomt utstillt. Det vil ofte være variasjon innad kullet, og noen kull blir generelt dårlige mens andre blir generelt gode. Hvor vidt foreldrene er champion eller ikke har nada å si. Etter hvert som valpen vokser til kan mye forandre seg også, risikoen for at hunden utvikler seg mindre heldig eller får diskvalifiserende feil er alltid tilstede når man kjøper valp.

https://www.nrk.no/nordland/ny-studie_-mops-har-51-ganger-storre-sjanse-for-pusteproblemer-_-dyrebeskyttelsen-reagerer-1.16015682

1. Vis misnøye når hun gjør det. Si "nei" og gå mot henne, de fleste vil da trekke unna. Gjør den ikke det, ta tak i halsbåndet og dytt henne bestemt ned. En ESS tar normalt dette veldig raskt uten at man trenger å bli sinna eller bruke store ord.

2. Å spise hundedritt er ikke spesielt vanlig, særlig ikke sin egen dritt. Hva fôrer dere med? Hva får hun av godbiter og mat utenom?

3. Noen hunder har dessverre slik adferd, det eneste dere kan gjøre er så sørge for at hunden ikke har tilgang til slikt. Selv små biter av tråd og tøy kan være livsfarlig, så lenge hunden tygger på dette eller sluker det må dere holde ting unna henne. Lukk dørene etter dere og hold rommene hun får være i fritt for alt hun kan spise på. Mange gir seg med sånt når de blir eldre.

Verdens beste godbit varierer enormt mellom individene. Har hatt en som digget alt av rene kjøttprodukter som fileter og innmat, en var superglad i grillpølser og farseprodukter og en her nå har en greie for en type billige, ihjelprosesserte, tørre godbiter fra Rema.

Så mitt tips er å prøve alt hunder kan spise. Kjøttboller, karbonader, fiskekaker, ost, diverse godbiter i kjæledyravdelingen, kyllingfilet, hjemmelaget godbit-kjøttpuddig (ligger vel oppskrift her inne) osv.

Pappeske. Bruker slegge for å få bitene fra hverandre dersom de fryser fast. Hiver esken etter noen runder.

En del plastprodukter avgir kjemikalier etter noen runder i oppvaksmaskin, så plastbokser er ikke noe godt alternativ tenker jeg. Skal du fryse ned i porsjoner og gjenbruke dem bør du heller finne et annet materiale enn plast.

Tja, vanlig og vanlig. Vet om mange som har hentet hund i Sverige. Det som derimot er vanlig, er at en del oppdrettere av typiske selskaps- og utstillingsraser har mange sære krav, både i Norge og andre land.