Dante

Jeg er ikke hysterisk mht mine hunder, de får utfolde seg temmelig fritt utendørs, de er "store og sterke 1-åringer". Det resulterer i noen småsår av og til (oftest på poter) og litt småhalting i et par timer nå og da. Jeg foretrekker noen småskader av og til fremfor at man ikke tør å la hundene utfolde seg. Nå har jeg aldri opplevd noen større skader som krever veterinærhjelp ennå, så kan jo hende at jeg ville blitt mer forsiktig hvis dette skulle hende. Jeg ville dog vært langt mer forsiktig med f.eks. gamle hunder. Jeg er også litt enig i at noen ting mht hundehold var bedre før, mens andre ting er bedre nå. Jeg har inntrykk av at mange hundeeiere har blitt flinkere til å gi mer tilpasset ernæring nå enn før, innhenter seg mer kunnskap om hundehold enn før og oppsøker veterinær i større grad nå enn før. Dette syns jeg er strålende fint. På den annen side har jeg også inntrykk av at vi i dag i større grad enn før prøver "alt mulig mellom himmel og jord" før vi avliver en hund, enten hunden har bitt en person eller er alvorlig syk. Dette syns jeg noen ganger er en skikkelig uting og jeg undres noen ganger om eier tenker mest på hundens beste eller sine egne følelser.

Jeg er nok blant de grufulle menneskene som aldri har tenkt at hunden min er ung og lovende overhodet Mitt eneste mål for denne unge karen på ett år er at en eller annen skal se på ham en dag i fremtiden og si: "Det der er en Border Collie". Og ikke komme med en tirade ala denne: "Hvilken rase er det der? Border Collie sier du? Jøss, en blanding da vel? Ikke det? Virkelig?!? En renraset Border Collie?!? Hm, jaja...vel, vel...han er jo søt da...."

Den ene hunden spiser V & H uansett hvor mye eller lite tint den er, den andre vil kun spise det dersom den fortsatt er ganske godt frossen. Så da får de begge servert maten ganske godt frossen. Jeg tar opp dagens rasjon av fryseren og lar den tine på benken i en til halvannen time før servering. Har ikke merket noen problemer med å gi den slik. De får også ister servert med V & H fordi den typen V & H de får inneholder for lite fett, denne serveres helt tint. Kyllinglår og margbein gis rett fra fryseren.

Ouch.... 3.500.- til 4.000.- per stykk...godt det ikke er mer enn ca. 1000 hun kan få tak i i umiddelbar nærhet, da... . Da vet jeg hva gubben får i oppdrag å gjøre i helgen .

Jeg undres litt over hvor mye det koster per sau min Husky måtte finne på å drepe dersom hun kom seg ut på egen hånd? . Kan man forsikre seg mot sånt? Vi er nemlig omgitt av sauer på alle kanter fram til vi kan flytte...

Jeg er veldig uerfaren med hund, har kun hatt hund i snart ett år, men deler nå allikevel litt av mine erfaringer så langt: (har en Border Collie og en Sibirsk Husky som nå begge er 1 år gamle). Fordeler med to hunder: - de virkelig koser seg sammen på alle måter og dette syns jeg er helt herlig for hundenes del, men også for vår egen del. - de har alltid selskap, kos, lek, aktivisering og underholdning i hverandre. - det er utrolig underholdende og observere to eller flere sammen. - hund er jo et flokkdyr og har nok svært godt av å være flere sammen hvis mulig. Ulemper med to/flere hunder: - dersom man har to/flere raser som er ganske ulike vil det bli vanskelig å gjøre alt felles og noen aktiviteter blir gjerne kuttet ut fordi de kun passer til den ene (eksempelvis sauegjeting for vår del). Man står plutselig ikke lenger like fritt dersom man gjerne vil inkludere hele flokken i det meste man gjør. - vanskeligere å lære inn visse ting samtidig, som eksempelvis å gå pent i bånd, hilse pent, ikke gneldre og lignende. - noen raser kan gå mye løse, andre ikke, dette opplever vi som en stor ulempe i hverdagen, ville vært mye bedre om begge kunne gått like mye løse. - man bruker litt mer tid på vedlikehold og stell av hundene og utstyret. - man bruker litt mer tid på rengjøring i hjemmet når man har to/flere. - man bruker mer penger på for, utstyr, veterinær osv. - man får litt mindre plass i bilen til mennesker og bagasje. - noen syns det er litt voldsomt å få besøk av to/flere hunder, noen ganger bedre med en hund slik sett. - kanskje lettere å ta med seg en hund på visse type steder, turer og ferier. - lettere å få noen til å passe en hund fremfor flere når du trenger pass. - løpetidproblematikk dersom de er av ulike kjønn. - har man nok tid og energi til begge/alle hundene slik at alle får individuell oppmerksomhet, trening, sosialisering osv? For vår del er fordelene ved å ha to hunder så store at vi aldri ville gått tilbake til å ha kun en. Jeg syns to hunder er et perfekt antall, vi er jo to voksne også. Men neste gang vi skal anskaffe en hund, vil vi nok være nøyere med å sørge for at hundenes egenskaper er litt mer like enn hos de to vi har nå. Huskyen var ikke planlagt, hun overtok vi av en venn og selv om vi ikke angrer et sekund, så innebærer det faktisk litt ulemper at de to er så ulike. Så i fremtiden får vi enten satse på polarhunder generelt eller gjeterhunder generelt tror jeg .

Syns det er ok som et supplement til vanlig aktivitet og trening, men er litt bekymret for at noen kan bruke den istedet for. Skulle hatt en slik nå nylig da både jeg og min bedre halvdel hadde skikkelig influensa samtidig i over to uker. Sikkert også kjempefin som supplement for mennesker med litt bevegelseshemninger eller andre utfordringer. Har en BC som ikke tåler hard fysisk aktivitet i den verste sommervarmen særlig godt, så Megs forslag om å ha en slik på et avkjølt rom høres kanskje ikke så dumt ut. Da kan han trenes på den mens Huskyen ligger og soler seg på terrassen slik hun pleier .

Begrepet familiehund har en viss nytte tenker jeg, men det spørs jo litt hva man legger i begrepet. Jeg tenker at en familiehund er en hund som generelt vil forholde seg godt til alle familiemedlemmene og ikke bare til ett av familiemedlemmene. Den vil generelt tåle barn og barns tidvise "uberegnelige oppførsel" i ulike aldre. Den vil være en hund som generelt sett eller statistisk sett sjelden biter mennesker. Den vil være en hund som har normalt/medium behov for fysisk og mental aktivitet. Så jeg tenker at begrepet familiehund slik sett passer til mange raser, men det ekskluderer også noen raser. Dersom man ser for seg at begrepet familiehund er en hund som ikke trenger noe særlig annet enn tre tisseturer i døgnet og at barna kan bruke den som et leketøy, så tenker jeg at begrepet bør fjernes fordi ingen raser passer godt til betegnelsen. Men det er nok sikkert mange som tenker at begrepet familiehund betyr det sistnevnte eller noe deromkring. Senest i forrige uke kom det en kar innom jobben, så hundene på kontoret mitt og begynte da å snakke om hund. De hadde nylig gitt bort en Jack Russel Terrier fordi hunden ikke lenger orket at barna brukte den som dokke (altså; kledde den opp, trillet den i vogn, la den i dukkesengen, liksom-matet den, dillet og dullet med den osv, stort sett hver eneste dag). De ville skaffe seg en ny hund når barna blir for store til å leke med dukker. Hva skal man si til sånt?

Jeg får visst ikke til å sitere, så får heller lime og klippe litt, beklager: Skrevet i går, 17:02 av 2ne: Dante, on 11 Nov 2013 - 3:55 PM, said: 2ne: "At man har en tallrik rase, betyr ikke at avlsbasen/genpoolen er spesielt stor. I de fleste raser jeg har kjennskap til, ligger de samme hannhundene bare 3-4 generasjoner bak, så det kan være like nødvendig å hente inn nytt blod på store raser som på små. Da bruker man like mye tid og penger på å hente inn dette nye blodet som man gjør når man har en sjelden rase. Selv usedvanlig friske raser med usedvanlig høy levealder kan bli syke. Det er ingen garanti at man har hund i 15 år fremover, bare fordi at rasen kan bli så gammel. Hvordan gjør man det da hvis man kjøper en hund som blir syk og må avlives som f.eks 8åring? Da har man betalt ekstra for en "vare" som skulle holdt lenger. " - Selvfølgelig kan det også koste en del penger for oppdrettere av tallrike raser å hente inn gode avlsdyr, det er jeg ikke uenig i på noen måte. Men jeg tror fortsatt at det ofte kan gå med mer både tid og penger for oppdrettere av sjeldne raser. - Så fort man må ut av Europa for å importere avlsdyr, vil det straks kunne bli litt høyere reisekostnader for oppdretteren selv og høyere transportkostnader for hundene. Kanskje man en del steder må leie inn tolk og kanskje man må betale for offentlig godkjent oversetting av dokumenter, særlig mht en del afrikanske, asiatiske og sør-amerikanske land. Kanskje man får høyere veterinærkostnader da det er flere sykdommer som det må sjekkes for, kanskje man bør sette opp en karantene hjemme hos seg selv ved ankomst osv osv. - Videre kan det tenkes at oppdrettere av sjeldne raser bruker mer tid og penger på å finne gode hjem til sine valper. Hver enkelt potensielle kjøper vil sikkert trenge mye mer informasjon om rasen enn hva som er vanlig å gi for tallrike raser. Kanskje oppdretter må bruke mer tid på å spre generell info om rasen og kanskje mer penger på annonsering av kull, trykking av info-matriell osv. - Så ja, jeg syns det er helt greit å betale mer penger enn gjennomsnittpris for en sjelden rase. - Jeg er helt enig i at man kan kjøpe seg en «typisk frisk rase med typisk lang levetid» og allikevel ende opp med å måtte avlive denne hunden i ung alder grunnet sykdom. Man kan også kjøpe seg en «typisk dårlig rase mht helse og levealder» og oppleve at denne er frisk som en fisk hele livet og blir 15 år gammel. Det er alltid en del unntak fra statistikk og man har aldri noen garanti for hva man får. Det er det kanskje ikke så mye å gjøre med. - Men sannsynligheten for at hunden får en rekke problemer og dør relativt ung er mye lavere ved noen raser enn ved andre raser. Og det er denne sannsynligheten jeg syns det er ok å kreve mer penger for. Hvorfor ikke betale 10.000.- mer enn snittpris for en hund som statistisk sett er usedvanlig frisk og fin? En hund med dårlig helse vil fort koste eierne sine langt, langt mer enn 10.000.- i løpet av livet, for ikke å snakke om alle bekymringer og hjertesorg. - Jeg syns derfor det er fornuftig å betale 20.000.- for eksempelvis en Norrbottenspets, men jeg syns ikke det er like fornuftig å betale 20.000.- for en Irsk Ulvehund….til tross for at Irsk Ulvehund er verdens desidert vakreste skapning J. - Jeg ville betalt litt mer for en Toyota/Lexus enn for en Renault og jeg ville betalt mer for en førsteutgave av «Hamlet» enn for en utgave som ble trykket opp i fjor. Hunder er levende vesener og kan slik sett ikke sammenlignes helt med varer. Men i følge kjøpsloven er hunder nettopp en vare og det er jo helt vanlig at sjeldne varer koster mer og det er heller ikke så uvanlig å betale en høyere pris for en vare av statistisk høyere kvalitet.

Vi betalte kroner 8.000.- for vår Border Collie som vi kjøpte i desember 2012. MVA ble ikke tillagt i prisen, hunden ble kjøpt av en sauebonde, er registrert i NKK. Så vidt jeg vet er denne prisen midt på treet da de stort sett varierer fra kroner 6.000.- til 10.000.- Vår Sibirske Husky kostet 10.000.- da opprinnelige eier kjøpte den i desember 2012, er registrert i NKK. Så vidt jeg vet er dette også en typisk normal pris for en SH. Jeg syns at en pris på ca. 10.000.- (maks 12.000.-) for en valp er en helt fin og fair pris, jeg. Jeg ser ingen grunn til at noen raser bør selges for mer enn dette (med to unntak), uansett hvor populære de er. Oppdretter har et ansvar for å finne gode hjem til valpene, en unaturlig stiv pris vil ikke sikre gode hjem allikevel. De to unntakene som jeg syns er helt ok at prises høyere enn dette er: - Sjeldne raser, rett og slett fordi oppdretter da ofte må bruke mer tid og penger enn mange andre på å få tak i gode avlsdyr og kanskje også på å finne frem til gode hjem.. - Usedvanlige friske raser med usedvanlig høy levealder, det er helt greit å betale litt ekstra for "ekstra god kvalitet", vi gjør jo det med "alt annet" her i verden . Jepp, jeg er nok litt rar og sær .

Foreløpig er favoritten en skogstur eller fjelltur der jeg, begge mine hunder, en eller flere venner og deres hunder er med. Der alle hundene kan gå løse og kose seg gløgg ihjel, hvor de også ta seg en dukkert på sommeren eller herje i snø på vinteren. Man har med litt niste/snacks, fotoapparat og bare koser seg sammen med hundene. Tidlig sommer, sen sommer og høst er deilige årstider .

Hva og hvor mye er dere villige til å endre ved deres hundehold for å få et ferskt forhold til å fungere? Kun det som jeg selv syns er ok å endre på. Er dere villige til å bytte rase? Hundene jeg hadde på det aktuelle tidspunktet ville ikke blitt byttet ut. Når de døde av alderdom, er jeg åpen for å prøve nye raser. Jeg syns det er en hel haug med spennende raser der ute, så det å prøve noe nytt ville vært lite problematisk tror jeg. Men slikt kan jo endre seg over tid, kanskje jeg er totalt uvillig til å endre rase om et år eller to. Er dere som driver med hundesport villige til å endre rase i så stor grad at dere også må endre trengsmiljø og sport? Nei, kun hvis jeg selv ønsket en forandring og ville prøve noe nytt. Jeg ville ikke ofret en sport jeg satte stor pris på. Er dere som ikke bruker bur villige til å starte med bur? Vet ikke, kommer jo helt an på om hunden er destruktiv eller ikke. Dersom hunden ikke ødelegger ting & tang når man sover eller ikke er hjemme, ser jeg ingen grunn til å ha hund i bur. Dersom de ødelegger ting, så er bur helt ok å bruke om natten syns jeg. Dere som har flere enn en hund, er dere villige til å gå ned i antall hunder? Har to nå og ville nok ikke vært villig til å gå ned til en. Hadde jeg hatt flere enn to så kanskje jeg kunne gått ned til to, jeg vet ikke. Syns to hunder er flott for hundenes del, og også for min egen del. Tror nok jeg syns at to er et minimum antall for meg. Men ville aldri kvittet meg med noen av de, men eventuelt heller latt være å erstatte de når de dør av alderdom. Hvorfor/hvorfor ikke er dere villige/uvillige til å endre ting ved hundeholdet? Jeg er villig til å forandre på noen ting, men uvillig til å forandre på andre ting. Poenget er at jeg skal ha det bra sammen med mine hunder og vice versa. Hundeholdet er veldig kos og veldig viktig for meg. Jeg tror helt ærlig jeg ville ha slitt med en partner som ikke syns hunder er ok. Det finnes jo helt sikkert en "hel haug" med flotte mannfolk der ute, så det er nok ganske begrenset hvor mange større endringer jeg ville gjort i et helt ferskt forhold tror jeg. Det er jo forøvrig fullt mulig å ta en del hensyn til at andre ikke er fullt så begeistret for hunder som en selv, uten at man nødvendigvis må gjøre fryktelig store grep.Uansett så bør jo alle hensyn og endringer gå begge veier.

Heldigvis sier begge mine tydelig ifra og ulykker innendørs forekommer aldri. De går begge til døra og piper og "henter" oss dersom vi ikke er kjappe nok til å reagere. BC'en begynte å skjønne poenget med å varsle allerede andre dagen vi hadde ham (godt det var noe han skjønte fort ). SH'en overtok vi først da hun var rundt 5 mndr gammel, men vi ble fortalt at hun brukte lenger tid på dette og hun hadde også noen ulykker innendørs de første ukene vi hadde henne. Det er deilig å ha det slik og jeg tror jeg ville blitt smårar av å ha stadige ulykker inne. Bare synd de ikke lærer alt annet like greit... .

Dersom hundepasseren har fått inngående info om at hunden ikke må gå løs og ikke får lov til å komme i nærheten av andre hunder fordi den er aggressiv og hundepasseren ikke følger opp dette = hundepasseren bør betale syns jeg. Er det tvil om hvorvidt hundepasseren har fått god nok info på forhånd, bør eier betale syns jeg. Forøvrig hadde nok også jeg heller satt en "typisk aggressiv" hund på kennel dersom jeg ikke var 100% sikker på at hundepasseren var "godt nok egnet" selv om jeg ikke er så stor fan av kenneler.

Godt spørsmål. Jeg syns egentlig ikke det har så mye med antallet hunder man kjenner å gjøre, heller ikke i hvor mange år man selv har hatt hunder eller en spesifikk rase, eller hvor mange individer av en rase man har eid. Man kan få utrolig mye kunnskap på ganske kort tid ved å lese diverse litteratur (da mener jeg ikke på langt nær bare rasestandarder, men artikler/bøker/erfaringer/historier/forskningsmatriale/forum/blogger osv osv) fra mange ulike kilder i ulike land og ved å prate med diverse personer som har ulik bakgrunn (eiere, oppdrettere, raseklubber, veterinærer osv). Så teoretisk sett kan vel faktisk en person som aldri har eid en Golden Retriever (eks) vite mer om rasen generelt enn en person som har eid flere slike hunder i 30 år? Ellers kan det jo tenkes at en spesifikk rase har til dels store ulikheter avhengig av hvilket land de kommer fra. Det er jo ikke sikkert at eks en typisk kanadisk Schaefer er helt identisk som en typisk norsk Schaefer hverken fysisk eller psykisk. Så hvis man da vurderer å skaffe seg en kanadisk Schaefer, så holder det kanskje ikke at man snakker med bare norske Schaefer-eiere? Syns uansett det viktigste er at man ikke later som om man er mer erfaren eller kunnskapsrik enn det man faktisk er når man blir spurt om raser. Jeg har sett mange gode svar her på Sonen når folk spør om en spesifikk rase eller spør om hvilken rase som passer for seg; folk kommer med sin info/anbefaling samtidig som de sier litt kort om erfaringen/kunnskapen de faktisk har. Sånne svar liker jeg .