Gå til innhold
Hundesonen.no

Sofie & Aska

Medlemmer
  • Innholdsteller

    879
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nettsamfunnsomdømme

979 Excellent

2 følgere

Om Sofie & Aska

  • Rang
    Husvarm
  • Bursdag 11/21/1989

Contact Methods

  • Website URL
    www.bettyjorda.wordpress.com

Profile Information

  • Kjønn
    Kvinne
  • Bosted
    Lofoten
  • Interesser
    Norske Redningshunder
  • Hunderase
    Schæferhund
  • Mine dyr
    Kustmarkens Åpra "Aska"
    Grå shæfertispe
    A-godkjent lavinehund
    A-godkjent redningshund
    LP II
    HD: A AD: ua

Nylige profilbesøk

4,875 profilvisninger
  1. Sofie & Aska

    Aska, schæferhund :)

    Takk for kommentarene deres ❤️ Det er nå 5 uker siden. Savner henne så innmari. Det føles så urettferdig. Hvorfor måtte det skje med akkurat henne, liksom. Vi var som sjelevenner. Hun var helt perfekt. Til sommeren skulle hun bli tante for min nye valp, hun ville hatt så mye bra å lære og påvirke til valpen. Hun hadde en helt usedvanlig ro over seg som jeg aldri har sett i en annen schæferhund som samtidig elsker å jobbe. Hun hadde rett og slett det som skulle til for å cruise gjennom godkjenningene som redningshund og lavinehund, og samtidig være verdens enkleste hund i hverdagen. Hun var innmari høyt elsket.. Nå kommer jeg hele tiden på nye ting vi to aldri skal gjøre sammen igjen. Jeg skal aldri pakke henne ned i jervenhiet på lavinetreninger. Hun brukte å bli helt "slapp" i kroppen mens jeg pakket henne inn, hun visste at det var sånn det funket. Jeg skal aldri gå et spor med henne igjen, kjenne den mestringsfølelsen over å løse ukjente oppgaver sammen. Jeg skal aldri ta henne ut av bilen igjen. Aldri mer være vår tur til å løse vanskelige miljøsøk, hvor hun bestandig imponerte både meg og andre med å gjøre utrolig raske funn der hvor andre, mer høytempererte hunder hadde store problemer med å lokalisere figuranter. Aldri sitte i naturen og speide utover landskapet sammen igjen. Aldri nusse henne på snuten, hun var helt spesiell der med den nussingen, det var noe hun videreutviklet selv. Hun presset snuten mot ansiktet mitt, noen ganger så hardt at jeg kjente tennene hennes. Da måtte jeg alltid flire. Hun var så god... Er så fælt å tenke tilbake på det siste døgnet hennes.
  2. Sofie & Aska

    Superhundene på NRK

    Ja jeg tenkte også at det var usedvanlig lite engasjement og arbeidslyst i den schæferhunden, men skjønner jo selvfølgelig at den passet perfekt inn der og at den er lett å bli glad i! Jeg lurte også på hvordan det gikk med de bristene på underlag. Har aldri sett en hund være så berørt av trapper. Og den likte ikke glatte gulv i kjelleren eller hva det var, heller, virket det som. Så det var jo ikke helt bra, men kanskje ikke verre enn at man kan leve med det så lenge hunden ikke må jobbe i de situasjonene. Men jeg er spent på om det ble noe bedre av treningen.
  3. Sofie & Aska

    Valpegjengen 2019

    Blir forhåpentligvis en mallevalp her til sommerferien! Tispe.
  4. Sofie & Aska

    Bringkobbel ønskes kjøpt!

    Har ikke noe å selge. Men de fleste bringkobbel kommer i liten og stor, og din trenger helt garantert stor.
  5. Sofie & Aska

    Aska, schæferhund :)

    Jeg har mistet min elskede hund Aska 😭 Det er helt forferdelig. Igår var det nøyaktig 4 uker uten henne. Jeg klipper/limer inn noe jeg postet på Facebook. Nå begynner jeg på min fjerde uke uten Aska. Det føles lenge, når det fortsatt kjennes som igår da vi dro til dyrlegen og hun var kjempesyk. Men samtidig så går det jo litt bedre, jeg tenker på henne hele tiden samtidig som jeg klarer å tenke på litt andre ting også. Det hjelper å komme seg ut med hesten og det hjelper å ha en kjempeherlig pusekatt hjemme og ikke minst å ha fantastiske folk rundt seg. Mange lurer kanskje på hva som egentlig skjedde med Aska, så det tenkte jeg at jeg kunne fortelle. Aska fikk immunmediert hemolytisk anemi 31 oktober 2018. Hun responderte bra på medisineringen (kortison) og kom seg raskt. Hun hadde et "tilbakefall" hvor hun fikk en infeksjon, men fikk antibiotika og ble veldig raskt bra igjen. Jeg tok det naturligvis tungt da hun ble syk og var veldig redd for å miste henne da det er dårlige prognoser med denne sykdommen, men hun kom seg så bra og trente etterhvert som vanlig og jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Hun var i god form og sterk. Dessverre gjør kortison at immunforsvaret blir svært nedsatt og man har lett for å pådra seg infeksjoner. Dette skjedde igjen. Hun ble dårlig, og vi var hos dyrlegen to dager på rad hvor hun fikk antibiotika og væskebehandling. Jeg ventet på den samme raske bedringen som ved forrige infeksjon, men denne gangen ble hun liksom ikke bedre. På den tredje dagen var hun kjempedårlig, og orket ikke en gang gå ut og tisse. Vi var hos dyrlegen da de åpna. Hun gikk selv ut til bilen hjemme, men da vi kom frem var hun allerede blitt så mye dårligere at hun ikke lengre klarte å gå. Hun holdt på å sige sammen utenfor bilen, og jeg løftet henne opp og bar henne inn til dyrlegen. Hun hadde kjempesterke smerter på dette tidspunktet, spesielt i magen, men hun så på meg med et blikk fylt av tillit da jeg løftet henne opp og bar den tunge hunden inn mens jeg åpna døren til veterinærkontoret med den ene hånda. Hun ble satt på væskebehandling med en gang, og videre undersøkt med røntgen og ultralyd. På dette tidspunktet hadde jeg grått i strekk siden kl 6 om morgenen og fikk beskjed om at de så væske i buken hennes og at dette var blodforgiftning. De måtte operere henne for å prøve å berge livet hennes, men jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert hun kom til å overleve operasjonen. Jeg var knust og kjemperedd. Jeg satt hos henne helt til hun fikk bedøvelsen og sovnet og etterpå satt jeg ute i resepsjonen i tilfelle de skulle komme med dårlige nyheter. Hver gang en dør åpnet seg trodde jeg de skulle komme og si at de mistet henne, eller at jeg måtte komme inn og si hadet til henne. Jeg gråt og gråt mens jeg håpet og ba om at det måtte gå bra. Jeg fikk beskjed om at de fjernet milten hennes men at hun kunne leve fint uten den om operasjonen ble vellykket. Hun overlevde operasjonen og jeg fikk komme inn til henne. De hadde egentlig stengt klinikken nå, men vi fikk sitte der med henne til hun våknet litt. De har ikke overvåkning over natten hos dyrleger i Lofoten, så jeg var nødt til å ta Aska med hjem. Ute var det full storm og stengte bruer og veier, så å kjøre til Tromsø med henne var ikke et alternativ. Det å ta en hund som var så syk med hjem var mitt verste mareritt, men jeg hadde ikke noe valg. Dyrlegene sa at de nå hadde gjort det de kunne for henne, og hun ville ha det best hjemme hos meg hvor hun følte seg trygg. Andreas og jeg dro til hytta med henne slik at vi kunne ha kortere vei til dyrlegen. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det komfortabelt. Hun var heldigvis sterkt smertestilt og fortsatt ganske dopet/trøtt. Timene gikk, og jeg prøvde å tenke slik mamma sa jeg skulle gjøre, ta en time om gangen og håpe på det beste. Noen timer før hun døde snakket jeg med søsteren min Synnøve på telefonen, og jeg husker jeg sa til henne at jeg hadde litt mer håp nå, for hun lå foran peisen i sengen sin og sov, og hun virket avslappet. Dessverre endte det med at hun sovnet inn i armene mine, det er det jævligste jeg har vært med på, men jeg må bare prøve å trøste meg med at hun ikke var alene, hun var sammen med meg og Andreas, hun følte seg trygg og hadde ingen smerter. Det å miste henne så ung er grusomt og veldig vanskelig å liksom innse. Hun var i toppform da hun ble syk. Tilbakemeldingen vi fikk etter regodkjenning på ukas arbeid i sommer var at vi hadde cruiset gjennom godkjenningen og jeg hadde en veldig god hund. Jeg ser levende for meg hvordan hun første dagen på kurset runderte helt fantastisk og besto både det og sporet på første forsøk. Alle rideturene gjorde at hun til tross for varmen var i veldig god form. Hun ble sliten på slutten av løypen, men det stoppet henne ikke fra å finne den andre figuranten i løypen som lå helt i enden på 800 m. Jeg ser også levende for meg A-prøven vår på lavine samme året. Begge figurantene ble raskt funnet, og tilbakemeldingen fra dommerne var at det var vakkert å se på hvordan vi jobbet sammen og at vi selvfølgelig bestod. Jeg var veldig stolt av Aska og følte meg utrolig heldig som hadde en så god hund. Men jeg vet også at vi fikk frem det beste i hverandre vi to, og kanskje hadde hun ikke vært den samme hunden om hun var hos noen andre. Idag da jeg red ut på tur holdt jeg på å miste hansken min idet jeg tok de på meg, og et millisekund hadde jeg følelsen i kroppen som sa meg at det gjør ingenting om jeg mister hansken, for Aska plukker den opp til meg så jeg slipper å hoppe av hesten. Aska har plukket opp hansker, teppet til hesten, mobiltelefoner og reflekser fra bakken og gitt det til meg mens jeg bøyde meg ned mot henne fra hesteryggen. Dette var faktisk til utrolig stor hjelp når man har en hest som er så høy at man må stå på noe for å stige opp, og det er så utrolig mye mer enn hva man egentlig kan forvente av en hund, men for Aska var dette en selvfølge. Hun var helt fantastisk å ha rundt hester og å ha med seg på rideturer. Hun gikk alltid løs. På en tur til stranden i sommer følte jeg virkelig at jeg fikk testet lydigheten. Det var varmt og nydelig vær, og det var masse folk og unger på stranden og to andre hunder. Hun gikk ikke bort til noen. Hun holdt seg tett til hestene når hun fikk beskjed om det, og løp lykkelig etter oss resten av tiden. Hun fikk til og med svømme ved siden av hestene den dagen. Aska hadde et alt for kort, men 100 % lykkelig liv hvor hun var første prioritet hver dag. Jeg satte virkelig pris på henne hver eneste dag og er utrolig heldig som fikk lov å ha en så fantastisk hund. Hun har lært meg alt jeg kan om brukshundarbeid og hundetrening og jeg har så mye å takke henne for. Tusen takk Kaja for at du kom og satt med Aska og meg hos dyrlegen og hadde med mat til meg fordi du tydeligvis skjønte at jeg ikke hadde spist noe hele dagen. Takk Lisa for alt du gjorde for å berge Aska, for at du skjønte hvor mye hun betydde for meg og for at du svarte på mine meldinger døgnet rundt. Det er så mye mer enn hva man kan forvente av en veterinær. Andreas, mamma og resten av familien vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten i denne vanskelige tiden. Å miste en hund er en stor sorg, det vet alle som selv har hund. Jeg satt Aska så høyt som det var mulig å sette en hund, og det kommer nok alltid til å være vondt å ha mistet henne, men jeg har ufattelig mange gode minner som jeg aldri kommer til å glemme.
  6. Sofie & Aska

    Trenger tips til leker som varer

    de samme ballene er forbruksvare her i hus 😛
  7. Hva med å snakke med din datter...?
  8. Noen av dere som har erfaring med grind (istedenfor bur) til bil med høy terskel? Variocage sin står det skal passe til biler med lav terskel.
  9. Sofie & Aska

    Avlivning av hund, med barn i familien

    Kan hun ikke ta resten av dagen fri fra skolen når hunden blir avlivet? Om hun skal bli med på selve avlivingen eller ikke skjønner jeg er vanskelig å avgjøre. Men hva med å spørre henne hva hun ønsker selv? Hun er kanskje stor nok til det? Men forbered henne godt på hva som skal skje isåfall. Vi har hatt tre familiehunder og jeg var ikke med på avlivingen av noen av de. Den første ble avlivet mens jeg var på rideleir, og det husker jeg godt at jeg synes var det verste, for de hadde ikke villet si det til oss før vi kom hjem, så ikke uken på rideleir som vi hadde gledet oss til lenge skulle bli ødelagt. Det var fælt å komme hjem til den beskjeden, når det eneste positive med å reise hjem fra rideleir var å se hunden igjen, og det kjentes vond at de ikke hadde sagt noe. Jeg visste at han var syk, men ikke at han var så syk. Og det siste jeg husker av han var at han lå på gresset og så lei seg ut, jeg fikk ikke tatt ordentlig farvel med han.
  10. Sofie & Aska

    Den store tråden for dustete Finn.no annonser!

    fy ****... At det er mulig! Blir kvalm av å se på hjemmesiden deres rett og slett.
  11. Sofie & Aska

    Jaktlabrador til bruks

    Jaktlabradoren har jo blitt et svært populært valg til redningshund, og jeg har derfor møtt/kjenner til ganske mange. Så kan prøve å svare på spørsmålene dine. Hvordan er jaktvarienten ift det sosiale? Er de naturlig trygge og sosiale med folk og hunder? Synes jeg ofte hører om usikkerhet mot folk. De er som regel veldig sosiale og fine når de er i sin komfortsone, men jeg har dessverre sett en del usikkerhet jeg også, også mot folk. Har også sett en slå over i aggresjon når den var svært stresset (stresset over scooterkjøring og helikopterflyging). Hvordan er de på overvær vs spor? Hva ligger mest latent for de? De jeg har møtt er overværshunder, helt klart. Hvordan er de på belønning? Er det lett å få de gira på lek? Ball? Lek med fremmede? Veldig lette å belønne. gjør alt for en ball. Har møtt en som tilsynelatende jobbet på i et miljøsøk fordi den så veldig gjerne ville ha ballen, beveget seg over hindringer og ekle underlag, men da den skulle melde (med bringkoppel) så falt meldingen helt bort fordi den egentlig var berørt av miljøet, dette var ikke så lett å se før den faktisk måtte tenke. Hvordan er de løse i skogen når de ikke er på jobb? Holder de seg nært eier eller går de langt? Springer mye? Interesse for vilt? Her har jeg ikke noe godt grunnlag for å svare. Hvordan er de på miljø? Underlag, støy etc. Noen er kjempebra, og noen er berørt. Kjenner en som er så berørt av bevegelige underlag, inkludert av å kjøre bil, at han faktisk blir syk av å kjøre bil og måtte pensjoneres som brukshund pga. det. Liker de å trekke og springe langt og mye på ski og barmark? Ja.
  12. Sofie & Aska

    Hunden min biter og er aggressiv!

    Kan anbefale dere en bra bok for å fortsette treningen med valpen, den er helt ny og heter "Best hver dag" skrevet av Siv Svendsen og Maria Brandel. Der får du mange gode tips og råd enkelt beskrevet og med kjekke illustrasjoner.
  13. Sofie & Aska

    Bølla - hollandsk gjeterhund, korthår

    Så fin, valpen og!! Spennende rase å følge litt med på!
  14. Sofie & Aska

    Aska, schæferhund :)

    Takk! Nå har vi flyttet til Lofoten, nærmere bestemt Gimsøya! Drømmen om å bo på landet har med andre ord endelig gått i oppfyllelse! Liker meg så godt her allerede! Hesten har fått plass på en liten travstall med veldig trivelige folk, hvor han får gå ute på kjempestort og flott område hele året (og komme inn på stall også). Så bor vi veldig nært, 5 min å kjøre og en halvtime å sykle (hvertfal når jeg sykler med Aska, hun traver ved siden av sykkelen). Er så deilig å endelig bo i Lofoten, det har jeg drømt om veldig lenge. Aska opererte bort en kul på fredag, og det var selveste lillesøster som sto for operasjonen. Hun har et år igjen på veterinærstudiene i Slovakia, men har hatt sommerjobb som veterinær på Leknes. Operasjonen gikk fint, men jeg var til tider litt nervøs der jeg sto. Ble et temmelig heftig "hull" igjen på ryggen der som kulen hadde vært, og mange sting til å sy det sammen. Men hun virker heldigvis ikke å ha vondt, og hun lar stingene være i fred, så hun trenger bare bruke kragen når hun er alene. Så nå er hun sykemeldt som redningshund inntil hun får fjernet stingene og det er grodd. Ikke noe særlig å ha tjenestedekkenet gnagende oppå der.
  15. Sofie & Aska

    Aska, schæferhund :)

    Nå er vi vel hjemme fra hovedkurs ettersøkning nord norge hvor vi skulle på 1-regodkjenning. Vi reiste en dag før fordi jeg enda ikke hadde hatt mulighet til å ta A-prøvene, og måtte ta de første dagen på kurset. Dette var kanskje det jeg var aller mest spent og litt nervøs for, spesielt runderingen. A-prøvene er 800 m rundering med inntil 3 figuranter og 1000 m spor med 4 gjenstander + slutt, sporoppsøk 100 m, og du må finne minst to gjenstander + slutt for å bestå. Man begynner alltid med sporet. Sporoppsøket gikk bra, men så rota vi litt med starten av sporet og jeg begynte å lure på om det ikke skulle gå veien, men så fant hun sporet igjen og ikke lenge etter fant vi 1 gjenstanden. Da var jeg letta. Vi fant til sammen 3 gjenstander + slutten, så vi gikk over en, men det var bra nok og vi besto! Så ble det en del venting før runderingen. Det ble ikke helt det gråværet jeg hadde bestilt, og min største frykt for runderingen var at hun skulle bli veldig varm og sliten etter hvert. Derfor fikk jeg bada henne et par ganger før det var vår tur. Vi hadde en haug med instruktørelever etter oss sammen med de to dommere som dømmer prøven, men jeg gjorde så godt jeg kunne med å bare koble dem ut, og klarte igrunnen det. Så var vi i gang. Aska jobba helt supert. Blindslag etter blindslag løp hun rett ut, langt ut kom fint inn til meg, for så å være like ivrig ut på andre siden. Jeg ble nesten litt stolt. Men så følte jeg etterhvert at vi hadde rundert kjempelenge uten å finne noen. Det bruker ofte å være tre figuranter, og nå syntes jeg det var rart at vi ikke hadde funnet en. Kunne vi ha gått over en? Kunne hun ha vært hos noen uten å melde? Jeg ble litt stressa, og begynte å "sy litt tett", men Aska jobba på. Plutselig kom hun inn med melding! Da hadde vi rundert 500 m uten å finne noen. Jeg kobla på påvisningslinen i tilfelle hun hadde løpt lagt, men det viste seg å være en stående figurant som sto bare ca. 30 m fra midtlinjen. Endelig fant vi noen. Litt vann og pause før vi fortsatte. Aska begynte etterhvert å bli litt trøtt. Liten pause til, og ga vann. Tenkte at jeg skulle la henne ligge litt og ha pause, men hadde glemt å se på klokka, så jeg ante ikke hvor god tid jeg hadde (du har 40 min på deg) og med den gjengen med instruktørelever og dommere som sto og så på oss så ble pausen ganske kort. Jeg begynte istedenfor å sende henne ut med litt påvirkninger fra meg (ropte "hallo" før et slag, og ropte "hooo hoo" før et annet). Det fikk henne ut når hun egentlig var trøtt og begynte å gå litt kort spesielt på den siden hun hadde litt vind fra. Så vi fortsatte, og plutselig ser jeg hun slår bakover på et slag, og melder på noe. Der fant hun en figurant under en duk. Påvisning uten line og belønning. Spurte dommerne om jeg skulle fortsette. De svarte at det var ikke nødvendig at jeg runderte lengre enn 800 m. De spurte meg hva jeg syntes om runderingen selv, og jeg sa at jeg var fornøyd og følte vi hadde dekket godt, men jeg var jo litt nervøs for om vi hadde gått over en figurant likevel. Da kunne han røpe at han var enig med meg, og vi hadde ikke gått over en fig, og vi hadde bestått. Jippi! Så ventet en uke med "ukas arbeid" hvor du skal vise frem forskjellig. Vi begynte med 3 km spor hvor jeg fucket det skikkelig. Vi fikk en flokk rein springende inn etter at vi hadde funnet to gjenstander. Rota kjempelenge inkludert fulgte antakelig et reinspor ganske lenge også. Så gikk jeg tilbake til der hvor vi fant den siste gjenstanden, og fant sporet igjen, og fant to gjenstander til etterhvert. Så kom vi på toppen av fjellet etterhvert, der fant vi også en gjenstand. Så fulgte vi sporet bortover fjellet med vinden rett i mot oss. Etter en stund ble hun litt høy i nesa, og jeg tenkte at her så vi jo reinen kom springende ned, nå går hun sikkert reinspor. Så jeg gikk tilbake til der vi fant gjenstanden og tok nytt sporoppsøk. Hun fulgte et spor akkurat samme vei. Jeg snudde og tok nytt sporoppsøk, vi endte opp samme vei, dette gjorde vi sikkert 6 ganger. De siste gangene jeg snudde henne så satte hun seg bare ned og var motvillig til å snu da jeg stoppet henne. Kan det være sporet likevel? Nei, det er rein, tenkte jeg. Vi fant ikke noen andre spor, og jeg, rimelig frustrert ga opp og snudde for å gå mot veien. Etter en god stund så plukket hun plutselig opp sporet igjen og vi fant slutten. Da vi sjekket gps-loggene viste det seg jo selvfølgelig at hun hadde fulgt det rette sporet der oppe på fjellet. Så det var sporet jeg dro henne av igjen og igjen. For en dust hundefører! Enn at hun til og med satte seg ned i et forsøk på å fortelle mor at sporet går jo faktisk her. Jeg er enda frustrert! Men men, vi fikk beskjed om at vi hadde vært mye på sporet, og hvis vi bare viste god sporatferd resten av uka så gikk det nok fint. Resten av uka gikk kjempebra. Dagen etter hadde vi teigsøk. Da må man finne 2 gjenstander + en figurant innenfor et gitt område. Jeg fikk en langt fra firkanta teig. Jeg skulle søke av noen odder rundt vannet. Vi fant først en genser, hun slo så fint på noe ned mot vannet og meldte fint. Så fant vi figuranten på samme måte. Så hadde vi brukt opp plassen hvor vi bare kunne gå bortover med sidevind, og jeg måtte ytterst ut på oddene med vinden i ryggen. Tenkte først å ta den nærmeste først, men så ser jeg Aska er veldig ivrig på å ta den ytterste, så ut som hun fulgte et spor, så jeg fulgte på. Vi fant sekken ytterst på odden ganske tidlig og bruke resten av tiden på å bare dekke teigen der hvor vi ikke hadde vært. Ellers sto stisøk, teigsøk, forskjellige sporoppsøk, urbane søk, øvelser m.m på programmet. Vi hadde det kjempegøy uka gikk innmari fort! Vi besto ukas arbeid og er dermed godkjent ekvipasje i Norske Redningshunder på ettersøkning i 2 år til. Jeg ble også "tidligere hundefører" som betyr at neste gang jeg skal regjodkjenne så trenger jeg bare ta A-prøvene, og ikke ukas arbeid. Og med fremtidige hunder så trenger jeg også bare A-prøvene (+ appell, mørkesøk og teigsøk). Man trenger altså ikke ta B-godkjenning eller ukas arbeid med mindre man vil.
×