Leaderboard

Tja, kan være lurt å tenke litt over HVORFOR folk blir så sinte da? Mange av disse er garantert redd for sine nære og kjære. Det er kanskje ikke så rart med en slik reaksjon om man risikerer å miste et(eller flere) familiemedlem over noe så trivielt som at folk ikke gidder holde avstand eller bruke munnbind liksom?

Akkurat det der... Nei, det stikker i hjerterota bare jeg tenker på det. Håper du får ha en glad og relativt frisk Eine så lenge som overhodet mulig ❤️

Føler med deg ❤️

Sånn som hovedsak så går ikke valper så veldig langt fra flokken på egenhånd, så det kan være lurt å ha henne løs så mye som mulig fra starten, og belønne all kontakt og innkalling. Under trygge forhold, såklart. HVIS du mot formodning har en slik valp som tar avgårde på egenhånd så er det såklart til med langline og trening på inngjerdede eller store, åpne steder.

Nå hadde ikke vi helt "vanlige" oppvekstvillkår da min var liten, vi bodde i en stall med leilighet, stall og ridehall under samme tak, men jeg fokuserte utrolig mye på kontakt og innkalling de første ukene. Masse godbiter (brukte valpefôret hennes, var så heldig at hun digget det de første ukene) og lek, så det alltid var kult å være hos meg. Tror omtrent ikke hun fikk på seg bånd før jeg hadde hatt henne i to uker, men som sagt - uvanlig oppvekst og jeg skjønner at det ikke funker for alle. Men ville helt klart prøvd å finne et sted hvor det er mulig å trene på noe sånt, i hagen, en fotballbane eller i verste fall bare inne i stua. Jeg drev med rotrening mens jeg jobbet i stall, og flettet det naturlig inn i hverdagen. Brukte bur, og satte henne inn der når jeg skulle trene en ny hest. La teppe over buret så det skulle bli mørkt og dempe litt lyder, og så hadde jeg på podcast på mobilen som lå oppå/i nærheten av buret. Drev på rundt buret de første minuttene mens jeg børstet og salte på, passet å å prate litt med meg selv så hun skulle høre at jeg var der, og så gikk jeg enten inn i ridehallen (buret sto i ridehallen, bak vantet, så her kunne jeg høre hvis hun våknet, gjorde kun dette den første uka typ), eller red ut på tur og ble borte i 15-20 min. I blant våknet hun når jeg kom tilbake, da fikk hun komme ut og tisse og leke litt før jeg tok neste hest, men ofte sov hun bare videre. Tenker at man kan bruke noe lignende i hverdagen, at når man skal gjøre dagligdagse ting som å ta ut av oppvaskmaskinen, rydde i huset, e.l. så kan det være tiden hvor hunden skal sove. Når det kommer til trening vet jeg ikke helt om jeg har så mye å komme med, jeg brukte mest tid på å gjøre henne glad i godbiter, ros og lek de første dagene, så når jeg etterhvert begynte å "shape" litt så var hun veldig motivert. Men la mest vekt på sitt, bli og kom i starten, følte det var det vi hadde mest bruk for. Når hun ble litt eldre og mer moden var hun mye mer klar for å prøve seg på nye ting Men man ser jo folk trene på masse gøy med de små valpene sine, tror bare ikke jeg er flink nok selv til å se adferden de tilbyr og kjapp nok til å belønne. Det har vært en lang læringskurve for både meg og Salka, om man kan si det sånn! Det ble veldig mye tekst og kanskje ikke så veldig mye fornuftig, men dette er mine erfaringer i hvert fall - håper noe av det kan komme til nytte!

Jeg driver aktivt enda ?

Enig. Har bare sett noe få sånne jeg likte, da til små hunder så det ble ganske godt med plass likevel. Ikke låsbart bur dog, mer gammeldags hjørnebord der de fjerner en side så hunden får en slags hule. Det jeg liker mye bedre er de som lager hunderom under trappa med rikelig med plass! Husker jeg spurte på fb i fjor om når folk syns det var greit å henge opp julebelysning, og fikk svar fra noen i nord om at det heter vinterbelysning og henges opp akkurat det passer en selv?

Jeg har all mulig forståelse for at folk er bekymra (hvem har vel ikke noen nære og kjære som er i en av risikogruppene?), men jeg synes også det er litt problematisk når noen bestemmer seg for å leke "koronapoliti" og attpåtil på helt feilaktig grunnlag (som f.eks. å kjefte på folk som faktisk holder avstand, men ikke har på munnbind). Men, jeg tenker at vi uansett kommer langt med å være rause med hverandre om dagen. På alle måter. Jeg prøver å holde ekstra god avstand, stopper og venter og ser an og bruker munnbind på butikken. Innrømmer at jeg har glemt å ta med munnbind et par ganger, men jeg har da vært på butikken på det som er nokså ukurante tidspunkt (så da har det heldigvis vært mer enn to meter til de andre i lokalet). Når folk går rett oppå meg uten munnbind, som skjedde for bare et par timer siden, så antar jeg at de tenker det er ok fordi jeg har på munnbind. Jeg personlig synes det er litt spesiell oppførsel, kanskje aller mest fordi samtlige som har gjort det har vært >65 år. Jeg kunne selvfølgelig kjeftet, men ?‍♀️

Ser ofte på oppussingssider på facebook at folk lager hundebur i f.eks tv-benken. Er det bare meg som reagerer på den bittelille plassen hundene vil få i et sånt type bur? Synes alltid kommentarene er hyggelige, og folk ønsker å lage det samme selv. Jeg tenker stakkars hunder...

I dag er det ett år siden Eine fjernet en kul i endetarmen og den ble sendt inn til analyse. Svaret på den var at det var kreft, men at beliggenheten ikke var så farlig og at dette var noe han kunne leve med ei stund. På kontrollen i januar var det derimot andre nyheteter, kreften hadde spredt seg til lymfene og prognosene var svært dårlig og ikke minst kort. Ingen av oss trodde vel at han skulle holde til påske... Men han er her enda, glad og fornøyd og med god allmenntilstand. Jeg er så glad og takknemlig for det! Førsorgen er fæl, men jeg prøver å fokusere på tiden vi har sammen og det går stort sett greit. Selv om jeg er ganske sikker på at han vil gi beskjed når tiden er inne og jeg også vil vite det, så synes jeg likevel at det ansvaret er helt surrealistisk. At jeg skal bestemme når et annet individ skal dø. At jeg skal bestemme når min elskede venn skal dø. Jeg tror ikke folk som ikke har hund vet hvordan det er. De kan ikke vite det, tror jeg. Det er ansvaret vi påtar oss når vi får et kjærledyr, men det er likevel nesten helt umulig. Om et tobeint familiemedlem blir kreftsyk, er det leger og sykepleiere og et helt apparat rundt som støtter både pasient og pårørende, mens når den firbeinte blir kreftsyk, er det liksom ingen der og heller ikke særlig med medfølelse å få fra andre. Det blir et ensomt og tungt ansvar å bære.