Leaderboard

Kjære sonen! Dette blir langt! Nå er det på ordentlig! Et nytt mirakel. Teit ordvalg, men det var jo det jeg beskrev Tinka som da hun vandret inn i livet mitt for mange år siden, så jeg fører trenden videre. Som mange her vet døde Tinka, min forrige og første Phalene og første egne hund, alt for ung av kreft for to år siden. Etter det har jeg ikke en gang klart å tenke tanken på en ny av samme rase. Det har vært for nært og for sårt, og jeg har tenkt at jeg bare ville sammenlignet dem, og blitt skuffet uansett. Men så er nå en gang mitt hundeliv sånn at de store sjelevennene ikke planlegges, de dukker opp helt på egen hånd. Sånn er også mamma, så sånn var oppveksten min, og jeg vet aldri helt hvordan de aller fineste tingene i livet egentlig har skjedd. Alle årene med Tinka fikk jeg takket være @SiriEveline her inne, som ga en 16 år gammel jente en sjanse med verdens mest perfekte hund, og lot dem beholde hverandre fordi hun så at de hørte sammen. Det føltes, og føles fremdeles, helt unikt, og jeg hadde null tro på at sånne hunder fantes det flere av. Jeg har aldri vært typen til å se på hunder på Finn, da jeg har en stor fordom om at alle som bruker Finn er useriøse. Det jeg derimot bruker ganske mye tid på er å se på hestegårder og hester jeg aldri skal ha, men som jeg liker å drømme om. En dag satt jeg i sofaen, her jeg sitter nå. Jeg hadde funnet meg en stor, sort, nydelig spranghest jeg ikke ville klart å ri om jeg prøvde, men i hodet mitt var vi allerede VM-kvalifisert og jeg bodde på hestegård med svømmebasseng. I annonsene under denne, "Andre ting på torget", dukket det opp noe helt annet. Denne: "Okei, det er den vakreste hunden jeg har sett hele mitt liv. Men samma det. Min forrige hund har flyttet inn hos moren min, jeg har fått drømmejobben og har en samboer jeg prøver å etablere et fint, rolig liv med. Det står ikke skrevet noe sted at jeg skal ha ny hund nå." - Sa jeg til meg selv, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt melding til oppdretteren. ? Bellatrix er helt tilfeldig oppkalt etter den kuleste dama i Harry Potter, og den fineste stjernen på himmelen (lang historie, faren min var opptatt av stjerner), og er som et speilbilde av Tinka da hun var ung og frisk. Hun har bodd hos oppdretteren hele sitt liv, og var egentlig ment til å avles videre på, helt til det ene øret hennes falt ned, og hun viste seg å bli litt mindre enn hva som er anbefalt. Hun er snill, glad, rar, kosete og rampete. Ja, ja, tenkte jeg, alle sier vel det om sin egen hund - spesielt en de ønsker å selge. 104 stykker hadde lagt annonsen som favoritt, og enda fler hadde tatt kontakt, men jeg var den som fikk komme å besøke. Jeg valgte å verken ta med familie eller kjæreste, men heller min beste venninne - som både er glad i lange kjøreturer, og flink til å være kritisk og se situasjoner utenfra. Jeg skulle nemlig ikke forelske meg, jeg skulle IKKE ta med meg en hund hjem jeg ikke var HELT SIKKER på at var HELT PERFEKT. Da vi kom frem kom Trix løpende ut, alene, hoppet opp i armene mine og slikket meg på kinnet. Og der ble hun værende. Jeg skjønte vel egentlig da vi satte oss i bilen for å reise hjem igjen at det hadde vært mer praktisk å bare ta henne med seg med det samme, så hadde vi spart litt bensin. Men for alles del hadde vi på forhånd blitt enige om å tenke på det noen dager etter å ha møttes - så både oppdretter og jeg fikk tenkt oss litt om. Hun ønsket også å få en ny helseattest på henne, og patellaresultatet skulle inn i NKK, så det var lurt. Allikevel satt jeg, 25 år gammel, og gråt i bilen på veien på hjem. Det var en helt overveldende følelse - Trix hadde truffet noe i meg jeg ikke trodde jeg kunne føle igjen. Som høres skikkelig corny ut, men det er helt sant. Hun var bare min hund, med en gang, og sånn måtte det bli. Nøyaktig tjuefire timer etterpå var alle med på laget - og en uke senere hentet vi en helsesjekket og patellafri hund hjem. Det var en skikkelig emosjonell stund, både for eieren som var så glad i henne, og for meg som bare var overveldet av gode følelser. Trix sovnet på puppene mine (de er en god seng) i bilen på vei hjem, og alt var bare riktig. Vi ble enige om en to ukers prøvetid. Dette fordi kjæresten min ikke hadde møtt henne, fordi hun aldri hadde vært i en ordentlig by før og jeg ville forsikre meg om at hun trivdes hos oss, og fordi jeg synes det er fornuftig. Men det tok ikke mange minuttene før hun var "pappas lille jente", profesjonell byjente og helt tydelig veldig lykkelig. Papillonen er jo fin sånn - tilpasningsdyktig, smiskete og modig. Vi ventet allikevel i to uker, fordi jeg har en svært fornuftig kjæreste som holdt på å gjøre meg gal ved å ikke bare la meg betale for henne og få papirene nåmedengang ? Og på søndag kunne jeg endelig sende oppdretteren den fine meldingen, om at vi gjerne ville beholde Trix for alltid, og var blitt så glade i henne ❤️Det ble tatt imot med stor jubel og noe sorg. Hun hadde jo blitt nøye oppdatert, og sett hvilke fremskritt Trix har gjort hos oss på de små tingene som var utfordrende i starten. Allikevel var hun så bestemt på å ikke selge før det perfekte hjemmet dukket opp - takk gud for at det var oss! Trix er morsom, kjærlig, rampete, arbeidsvillig og innmari kosete. Hun var mammadalt fra første stund, som har kommet godt med da det har dukket opp noen problemer ute. Hun hadde et veldig uventet utfall mot den første hunden vi så da vi parkerte på Grünerløkka - hun har nok aldri møtt en hund uten flokken sin før, og iallefall ikke i bånd. Så vi har jobbet aktivt med passering, og hun tar det veldig fint. For et par dager siden oppdaget jeg at guri - hun har løpetid! For alt jeg vet har hun hatt det siden hun kom, da blødningene kom nå, og siden jeg ikke har kjent henne på forhånd er det umulig å si om dette kanskje også blir bedre når løpetiden er over. Uansett har hun reagert så fint på avledningen at det ikke er et stort problem. Så lenge de vi møter er greie og ikke slipper bort hunden mens vi jobber eller andre teite ting, setter hun seg nå pent foran meg og venter på ballen sin til de har passert. Det er åpenbart ikke aggresjon, bare usikkerhet, og hver passering er en morsom treningsmulighet for oss. Hun er vokst opp under veldig trygge omgivelser. Hun har derfor særdeles lite baggasje, men også merkbart lite livserfaring, haha. Hun kan ikke så mye - men hun liker å jobbe, og begynner sakte men sikkert å skjønne greia med trening. Hun har blitt innmari stødig i kontakt og sitt, og tilbyr dekk når hun føler for det. Vi har begynt så smått å trene inn dekk og bli, bare for variasjon, men vi tar det veldig rolig. Omplasseringshund blir jo litt som å få en valp, og nå skal hun først og fremst få bli ordentlig trygg på oss og det nye livet sitt. Hun har en helt enorm spenst og fart, og jeg har skikkelig lyst til å prøve agility med henne. Først grunnferdigheter, kanskje også et grunnkurs når dørene åpner igjen, og forhåpentligvis vil skogsturene våre bygge litt muskler på henne (og meg) i løpet av sommeren - jeg tror agility kunne ha kledd henne skikkelig godt. Det hadde jo også vært innmari gøy å trene lydighet på ordentlig igjen, men vi får se. Først og fremst er hun høyt elsket og en skikkelig morsom hund, og jeg gleder meg skikkelig til å bli bedre kjent med henne. Alt føles surrealistisk, og jeg føler meg så innmari heldig. Gleder meg til å holde dere oppdatert. Her er Trix! På vei hjem ❤️ Liten luftetur på veien. Yndlingsbamsen hennes fra oppdretter er verdens beste avledning, og fikk være med på tur i starten. Like glad i sofa som i skog ❤️ Skikkelig retriver på ball-fronten, og bærer den gjerne selv hele turen hvis hun får lov ❤️ Verdens lykkeligste lille hund! Det var litt av den lille jenta mi. Vi har masse å lære om hverandre fremdeles, og jeg kommer helt sikkert til å oppdatere jevnlig! Hvis noen vil møtes for å trene, gå en tur eller bare sosialisere (eller passere) litt er det bare å rope ut. Vi bor i Oslo, digger buss, og har veldig lyst på venner ❤️

Den gjengen her, ass! ? De ble tre uker på fredag og har fått utvidet plassen sin litt. Alle har bikket kiloen og aktivitetsnivået er på vei opp med litt små forsøk på lek. Snart er pirajatennene på plass også og noen ganger logrer de. Nå er vi over i den fasen hvor de er søte "på ordentlig" og innimellom ligner på hunder.

Ja, det skjer det også, men uff så mange valpeeiere som får skylda for å ha trent på dem sep.angst, selv etter å ha "fulgt boka" til punkt og prikke. Det er dessverre ganske vanlig, til tross for at det senere kommer frem at det ligger i linjene...

Jeg som har hatt sep.angst hund reagerte ekstremt da jeg så en annonse for en tispe av samme rase som min. 10k for en hund med sep.angst "som forvert ikke har klart å ta tak i" !!! Stakkars forvert som får skylda og stakkars dem som betaler 10k for en voksen hund med sep.angst! Burde ikke vært lov