Leaderboard

Mann er i hus og hund er i hus begge to! Nå kommer det en morsom historie! Kjæresten har blitt veldig glad i Marvin over de siste ukene, men jeg merker at han aaav og til kvier seg for å vise det helt foran meg. Ikke veldig, men han leker litt kul og ikke vil ta så mye ansvar eller blande seg noe særlig. Her om dagen fikk jeg ENDELIG ha han i sengen, det har jeg egentlig bare ventet på. I går var kjæresten på byen mens jeg var på nattevakt. Ved midnatt får jeg melding: Jeg hater deg. Er på vei hjem nå. Folk lurer på hvorfor jeg drar, og jeg er sånn: Marvin er alene. Han trenger pappa. Hvorfor fikk vi denne skapningen? Nå liker jeg også gutten! Vil presisere at jeg ikke har så mye som hintet til at han skal dra hjem, og at Marvin heeeeeelt fint klarer å være alene noen timer på natta. Kjæresten var litt småberuset, og ringte meg etterpå. I løpet av den samtalen kom det frem at de to koser seg glugg i hjel når de er alene. For det første har jeg hatt helt rett i at godbitposen tømmes fortere enn hva som gir mening. For det andre får Marvin en tur hver formiddag som jeg ikke visste noe om, mens jeg er på skolen. For det tredje har han SOVET I SENGEN HELE TIDEN, kjæresten har bare ikke villet innrømme det Jeg dør av det mannebeinet! Han har løftet Marvin opp i sengen hver morgen når jeg drar. Ikke RART han plutselig begynte å mase noe fryktelig på å få komme opp i sengen!!! Jeg tok selvfølgelig samtalen videre til å foreslå en hund til, det fikk jeg ikke. MEN dette er jo veldig bra - og fryktelig morsomt. Fulle kjæresten gikk og lo for seg selv, og bare: Jeg kan jo ikke la deg se han som nesten nektet deg hund plutselig dulle og stelle og kose. Så det vet ikke du. Men han har det veldig bra når du er borte. Bare det at han SAVNER Marvin når de ikke er sammen er jo ganske sjukt med tanke på utgangspunktet.

Altså seriøst? ??

Nå har galskapen vært her i snart to uker og jeg tror jeg elsker alt ved henne! For det første er hun ekstremt stødig og trygg i møte med absolutt alle miljøer, mennesker, hunder, etc. Første dagen måtte hun rusle gjennom Oslo sentrum og gardermoen, alt med halen logrende i været. Hun har hilst på hester, kuer, mennesker i rullestol, barn på rulleskøyter, trillekofferter i alle retninger, lydprøver på konsert, etc. Absolutt alt har hun tatt på strak labb og ikke en eneste gang har hun vært redd. Samtidig hilste hun feks på politihunden Whiskey i går og han var svæææææær og syntes det var rart å leke med en så liten sak som Flee, men hun taklet det strålende, gikk rett i lek, litt ydmyk om han brumlet men bød gjerne opp til mer. Hentet jeg dralegen ville hun forøvrig heller trene og kampe selv om eieren til Whiskey gjorde alt for å distrahere. Ellers er hun ekstremt glad i mat og helt vanvittig på kamping og jaktlek, denne blir morsom å trene - og tror det er trygt å konkludere med at hun er en skikkelig råtass! Så tisser hun bare ute, sover fra 22 til 07 og har en helt magisk fin avknapp inne. For en hund, denne var verdt å vente i evigheter på Flee 9 uker:

Superhundene er en dokumentar om reisen hunden og den nye eieren gjør sammen og ikke et hundetreningsprogram, så vi får ikke mulighet til å dokumentere all hundetrening desverre! Jeg kan svare litt på enkelte av spørsmålene om dere vil: Vi vet ikke nøyaktig hvor lenge Lucky var forlatt ved huset i skogen alene, men det anslås å være rundt 6 uker. Han fikk mat av noen i nærområdet (typ en sekk med fri tilgang) og han var faktisk litt lubben når han ble hentet inn. Det var på den tiden av året det var 120cm med snø i Sande og det er sannsynlig at han har tatt rådyr. Det ble gitt fellingstillatelse på hunden fordi det var utvidet båndtvang på den tiden og ingen tok ansvar for hunden (fordi de hadde dratt).Han var skeptisk og skvatt unna når folk prøvde å fange ham, men når han først var fanget var han med ett veldig tillitsfull og absolutt ikke redd likevel. Han var helt sykt sårbeint, men ikke tynn. Lucky var kun festet i selen på trekktur. Han hadde på grimen i tillegg, uten at grimen var festet i noe som helst. Hvis Lucky mot formodning skulle gire seg opp noe voldsomt (det var første skitur noen sinne og man vet aldri) så kunne eier holdt en finger i grima i pausene/ved passeringer og dermed hatt kontroll uten hjelp fra noen rundt, altså "just in case...". De trengte ikke bruke den i det hele tatt (hurra!). På vanlig tur var båndet festet i en kortere tursele også hadde eier et lengre bånd festet til grimen, slik at det kunne brukes som en nødbrems. Nå har de kommet så langt i treningen at de kun fester hunden i selen, og bare har på grimen uten å ha den festet i noe. Neste steg er dermed veldig nær: de kommer om kort tid til å gå med bare sele, da de nå i lang tid har fått erfare at de ikke trenger grimen lenger. Jeg prøver alt jeg kan å gjøre all hundetrening enkel å forstå, da de fleste som er med aldri før har trent hund og skal få til mye presis trening på kort tid. Så for folk som kan en del hundetrening fra før, så vil hundetreningen kanskje virke litt enkelt og mange skulle nok gjerne sett mye mer. Men jeg kan røpe det er ikke noe veldig hokus pokus - bare helt vanlig hundetrening: Masse motivasjon og stort sett positivt og noen (få) grenser der jeg tenker at det er lurt å ha.

Etter to år uten hund var det på tide å starte på nytt. Sonen, hils på besteste Arkin

Poe flyttet hjem til oss for 5 dager siden og er allerede en selvfølgelig del av familien. Hun ble født i Sverige hos Kennel Yildiz og heter Yildiz Ophelia One på fjongt. Poe er ei trygg lita jente som ramper seg mer og mer til, og som tar det meste på strak labb. Hun er noe av det søteste vi noen sinne har sett og vi er hodestups forelsket i henne. Litt bilder fra de siste dagene På flyplassen i Stockholm Får fått kjøttbein for første gang. Kyllinghals var nam! På oppdagelsestur i fjæra Guttungen er kjempestolt av den lille jenta vår Sjarmerer ungene Andre hunder er en salig blanding av skummelt og spennende Bitteliten sak på to kilo Sliten og søt

Idag, 32+1, er vi kvitt pustehjelpen helt

Hei igjen, sonen! Jeg er generelt ikke så aktiv om dagen her, men jeg følte for å presentere dere for min nye, vakre. Alle sammen, hils på Arkin! Det er helt rart å være hundeeier igjen nå etter to år. På et tidspunkt trodde jeg at jeg aldri kom til å få en ny hund, spesielt ikke belger. Forrige runde var for sår og jeg trodde aldri jeg kom til å få det samme som jeg hadde med henne. Samtidig har jeg vært så livredd for alt som kanskje kunne gå galt at jeg nesten ikke orket tanken på hund - for noe kom jo til å skje. Men så kom det er kull av foreldre jeg kjenner og har fulgt med en stund, og denne lille, grå valpen bare skrek navnet mitt. Fra første stund var det denne ene valpen som bare fanget oppmerksomheten min, og på et punkt så klarte jeg ikke slippe tanken på å ta han med meg hjem. Denne tanken ble ekstremt sterk etter å ha hilst på valpene, der han med en gang løp rett til meg for så å dumpe ned i fanget mitt og bli der. Kjærlighet ved første møte. Til tross for angst, usikkerhet og kalde føtter så tok jeg valget om å få min nye baby. Jeg skulle aldri ha hannhund, jeg skulle ikke ha belger med det første, men her var vi da. Noe annet enn belger var aldri et reelt alternativ. Han er en ufattelig vakker valp tvers gjennom. Livet blir tatt med knusende ro og alle vi møter kommenterer hvor rolig han er til å være bare tre mnd. Det er tydelig at han har mye mindre stress i kroppen sin. Han får allerede til mye som forrige aldri fikk til hos meg. Lille søte er en liten kunstnersjel. Han nyter livet med en laidback attityd, men han har også en sårbarhet og forsiktighet i seg. Sånn sett passer vi veldig godt sammen, for han er der når jeg trenger å roe meg ned. Jeg skulle ikke ha hund på flere år enda, men noen ganger må man bare hoppe i det. Det føltes bare riktig.

Endelig! Da er denne lille frøkena hjmme ^^ Hun har fått navnet Cyan

Hils på Bror Meg akkurat nå:

Da har jeg mimret litt i tråden her, og tenkt på tiden som har vært. Nitro ble 10 år i desember og har blitt en skikkelig pensjonist. Jeg trodde jeg kom til å miste han i sommer i fjor da han plutselig ble ustødig og sjanglete. Etter undersøkelser ble det antatt at det kunne være en gammel nakkeprolaps fra 2012 som kunne føre til nerver som kom i klem eller noe i den duren, men man vet alikevel ikke. (har tenkt på svulst, slag/drypp etc) Etter noen dager gikk det sakte over og så ble han helt normal igjen. Han er noe stiv og støl i kroppen, noen dager værre enn andre. Så han går fast på rimadyl. Han har også mistet endel hørsel, så det er jo trasig, men normalt. Han ble også haleløs på nyåret etter at han ble bitt i halen. Han fikk et tilfelle med ubalanse i høst, som varte bare 20 min og så fikk han tilbakefall her for noen dager siden som varte i 40-50 min. Da er han i veldig ubalanse, får ikke beina helt med seg (faller ikke da), men virker ellers helt vanlig mentalt. Jeg synes uansett det er ekkelt, og jeg blir redd for at hans tid snart er over. Så lenge disse anfallene går over etter kort tid, og han ikke har noe problemer ellers i hverdagen og har livsglede, så er det det viktigste. Han er jo en veldig stor hund med lange bein, så det hele virker voldsomt når han begynner å sjangle og skal holde seg på beina, kontra hadde det vært en liten rase. Ellers er han bare så herlig og god som alltid. barnslig og leken og har bare lyst å herje og løpe tulling (på sine gode dager), men han må begrenses litt pga kroppen. Han er jo ikke like sprek som han var. Han er enda mer knyttet til meg og vil ikke vike fra min side. Han er virkelig min sjelevenn. Jeg er så trygg på han og han har ikke et eneste vondt hår på kroppen. Jeg håper jeg får en sommer til med han.. Da blir jeg glad. Men verdsetter hvert minutt. Det er fint å lese i tråden alle som har kommentert og fulgt oss.? ❤️ For de av dem som måtte være igjen på forumet.Takk!

Lexi er da et resultat av at vi har netthandla hund. ? Jeg har jo drevet med presa i 13 år, men for ca et år siden begynte jeg å vurdere en annen rase som jeg kunne trene IGP med. Og skulle jeg det så måtte det være noe helt annet enn presa for å unngå for mye sammenligning (jeg er jo ekstremt gla i presaen ?) , samtidig som jeg ønsket en rase med noen av de samme egenskapene. Også synes jeg det er gøy med raser som ikke er så vanlige. Så da fikk jeg øynene opp for korthåret hollandsk gjeterhund. Jeg var veldig i tvil i et år, og la det egentlig fra meg. Jeg ventet på et par presa parringer som ikke ble noe av, også dukket dette kullet opp på Facebook. Jeg likte veldig godt beskrivelsen av kombinasjonen og fikk en god magefølelse. Så etter å ha gått noen runder med meg selv og samboeren bestemte vi oss for å sette oss opp på valpeliste, enda vi faktisk aldri hadde hilst på en hollender IRL, eller møtt oppdretter før (kun snakka på tlf). ? Vi ønsket i utgangspunktet hanne, men det kom bare to hanner i kullet. Vi endte nest nederst på tispelista, og da det kom to gule tisper som de andre over meg på lista ikke ville ha pga feil farge så tenkte jeg at dette kan jo faktisk være en stor fordel for oss. Da vi besøkte oppdretter da valpene var 6,5 uker var den ene gule tispa den første til å komme å hilse på oss og den eneste som kom ut å så etter oss da vi dro. Oppdretter fortalte også at hun var en av de valpene som var mest frempå og tøff. Så da vi fikk vite at det ble henne ble vi kjempe glade. Det føles nesten som om vi har fått en av de beste valpene i kullet ? Hun er selvsikker, smart, tillitsfull, leken, litt sta, og hun piper/skriker om hun ikke får vilja si eller om hun blir frustrert ? Hun slapper fint av inne og er flink til å underholde seg selv. Hun har allerede skjønt greia med kontakt, lært sitt og vi jobber med innkalling. Vi er superfornøyd med henne! Hilste på naboens rottis på morgenturen i dag ? gikk veldig fint med litt støtte.

Skryt : Jeg har en nordisk Lure coursing champion Tredjeplass bak to av de beste tispene i europa ,cert , svensk championat og dermed også nordisk Lure coursing champion. Juhu , det var gøy og ikke mange borzoier som har

og Frankriketur er unnagjort og overlevd Og for en skatt som møtte meg der nede og ble med hjem! En mer perfekt eller komplett hund kunne jeg nok ikke drømt om så dette blir spennende altså. Og håper virkelig at helsa er i orden på denne. Mentalt sett, helt perfekt vil jeg egentlig si. Det er så utrolig at jeg blir nesten rørt til tårer altså. Så herlig å se. Dønn stødig, og trygg, men ikke hard. Tøff, men mild(neppe så mild på sikt om det er faktisk truende situasjoner, men ). Masse masse driv, men så rolig og stabil og stressfri i absolutt alt og skifter så raskt både opp og ned i gir. Sosial og åpen, men likevell ganske "nøytral"/reservert. Hun hilser gjerne, også på eget initiativ, men det er liksom ikke viktig. Det skal ikke mye til for å få og holde fokus med forstyrrelser rundt på det ene eller andre viset. Det er så perfekt at jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det en gang, perfekt balansert. Så behagelig, så enkelt, så egnet til alt jeg måtte ønske. Og pen/godt konstruert er hun også, både etter eget skjønn og etter rasestandard. Storfornøyd altså, så nå er jeg litt spent på hvordan dette kan eksplodere i ansiktet på meg i fremtiden Men lever i nuet og lykkerus for øyeblikket på hundefronten <3 har blitt dårlig med fotografering så et knippe dårlige mobilbilder er alt jeg har

Jeg sitter ved gaten på flyplassen i Stockholm med en veldig sliten liten Poe på fanget ?

Nå har jeg hentet henne! ?❤️ Hun virker så utrolig fin!! Vi er dessverre rammet av flystreiken til SAS og kommer oss ikke hjem før 22 i kveld. Får bare være glad vi kommer oss hjem i det hele tatt. Flyene mine ble kansellert men så ble jeg booket om. Så nå skal vi vente her i Stockholm helt til 15.40. Wuna får hvertfal god miljøtrening! Akkurat nå sover hun ved siden av meg på gulvet. Uvanlig letthåndterlig valp som er akkurat like frempå som alle sine 6 brødre. Politiet hentet tre av brødrene hennes igår, og to av de andre skal bli redningshund i Norge slik som henne.

Hun har fått navn! Presenterer prinsesse Poppy, bare 6 dager igjen nå!

La oss gjøre det offisielt! Jeg blir valpeeier! Helt på ordentlig! Mange av dere har vært en del av oppkjøringen til det her. Skravling om Chihuahuaavl, scanning av DogWeb, roing av valpenerver, kjærlighet på EFIT og ikke minst "Kjæresten liker ikke hunder"-tråden. Og her er vi, altså. På søndag besøkte jeg kull og mor, i går bekreftet jeg at jeg ville ha ham, og i dag betalte jeg depositumet. Så, selv om det føles uvirkelig og skummelt, er det vel helt innafor å nå si at jeg får valpen min hjem om et par uker!! Marvin kom helt ut av det blå. Det var egentlig ingen ting som klaffet da jeg ble gjort bevisst på denne lille herremannen - jeg skulle bli samboer med en mann som ikke ville ha hund med det første, jeg skulle tilbringe hele "ferien" min med å spille teater oppe på fjellet i lite valpevennlige omgivelser, jeg visste ikke hvor mye penger eller hvor lang ferie man måtte ha for å være en god valpemamma. Men bildet av den lille, sorte valpen hadde prentet seg inn i hodet mitt. Helt siden Tinka døde har jeg scannet Facebook og hjemmesider og forumer og tittet på valpekull og planlagte valpekull, men jeg var innerst inne overbevist om at jeg ikke kom til å like noen annen hund på flere år - det har bare vært meningsløs drømming. Men det var noe med den lille. Så jeg sendte en mail til oppdretteren, hvor jeg var pinlig ærlig og kvalm om det å føle en "connection", og om hvor tullete overtroisk jeg ble da jeg møtte Tinka og bare visste at det var riktig selv om jeg var seksten år og alle omstendighetene sa at hund var en forferdelig dårlig idé. Tinka er jo det beste valget jeg har tatt hele mitt liv, og følelsen jeg hadde nå var noe av den samme. Hun svarte forståelsesfullt, langt og ganske vakkert, og etter det var dialogen gående. Jeg sa det ikke til noen, men da hun spurte om hun skulle holde han av til meg til jeg hadde møtt han og de andre hundene hennes sa jeg ja uten å blunke. De rundt meg hadde glemt bildet jeg hadde sendt dem litt sånn i forbifarten, tenkte at dette var det samme som finn-annonsene jeg har sendt dem av Phaléne etter Phaléne, men så var det jo ikke sånn. Jeg holdt det for meg selv en liten stund. Jeg ville kjenne ordentlig etter, og ikke lure meg selv inn i noe som var kompensasjon for sorgen over Tinkelink, eller bare en teit fantasi. Etter at valpen dukket opp har jeg egentlig hatt det ganske jæ*lig. Å ikke vite hva jeg skal gjøre, og å gå rundt med et så stort valg, rakk å tære skikkelig på psyken min. Jeg var redd for å skuffe kollegaer, redd for å gjøre noe skikkelig dumt uten å vite hva som var skikkelig dumt. Jeg følte meg som en dust som følte så mye rundt en valp jeg ikke hadde møtt. Jeg var så uendelig forvirret, enda magefølelsen min sa at jeg egentlig godt kunne sende den kjipe mailen til produsenten med en gang. Selv etter at alle rundt meg var inneforstått med og gira på at det kanskje ble valp istedenfor forestilling, syntes jeg det var vanskelig å måtte ta sånne store, voksne valg selv. Jeg er da bare 23, kan ikke noen bare komme inn og fikse det for meg! Så kom endelig dagen jeg skulle møte ham, som dere kan få vite alt om i verdens beste EFIT, og, nei, ja, altså. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, altså. Har aldri møtt så små valper selv, og det at jeg ikke fikk møtt Tinka som valp var alltid et savn for meg, og jeg ble altså så overveldet. Vi kom kjørende ut til VERDENS vakreste småbruk. Der møtte vi først to nydelige og tillitsfulle hester, før vi ble møtt i hagen av to voksne Chihuahuaer. Jeg har stalket så mye i det siste at jeg visste med det samme hva de het og hvem de var, og at den ene var mammaen til Marvin. Det var ikke et bjeff på dem, og ingen hopping, bare glede og kjærlighet. Så møtte jeg oppdretter for første gang. Hun sa at valpene akkurat hadde sovnet, men at vi fikk gå inn og titte og håpe de våknet senere. Joda, alle valpene sov. Untatt en. Jeg kjente han igjen bakfra, så mye har jeg tenkt på han. Han strakk seg og ristet seg da han hørte noen komme inn. Så snudde han seg søvnig mot oss, og stavret mot meg med en hale som gikk i hundre. Hun sa at han nesten ikke hadde vært ute av kassen i dag, så det var bare å løfte han opp. Med skjelvende hender plukket jeg han opp og la han inntil brystet mitt. Mammaen la seg ved siden av meg, han la hodet rett på puppen min og døste av litt. Av og til strakk han det bitte lille hodet sitt opp mot meg og susset meg på haken eller leppene hvis jeg så ned, og så la han seg til igjen. Plutselig gikk halen, også sovnet han litt igjen. Og jeg satt nå der og gråt, da, haha. Jeg var helt slått ut av noe jeg beskriver som et motsatt angstanfall. Jeg ville bare aldri slippe han, jeg gruet meg til å dra fra han, og jeg satt og stirret på han og venninnen min, som sa rolig: "Ja, men da var det valget tatt, da!" Etter hvert kviknet han litt til. Vi godsnakket og tullet litt med han og moren, før jeg la han tilbake i valpekassen i frykt for å overdrive. Vi koste på han når han orket, og skravlet med oppdretter, og sånn var det bare. Enkelt og greit. Jeg trengte å se at moren og helsøsteren hans (født for et år siden) var herlige hunder jeg gjerne kunne eid, og å se at hun avler for helse og gemytt, ikke sitte-i-veske-evne. Jeg tenkte det var fornuftig å sove på det. Noe som resulterte i at jeg sov to timer den natten tross NULL søvn helgen i forkant. Og det var alt jeg trengte å vite og mer! Så jeg sendte mail til produsenten min, og så til oppdretter. Det var tidenes største lettelse, det føles så utrolig riktig, og hjertet mitt bare hamrer av glede! Når han endelig kommer hjem til meg har vi nesten fem uker sammen i fred og ro før hverdagen begynner, og det er den beste ferien jeg kunne ønsket meg. Dagen etter, altså i dag, betalte jeg depositumet. Så nå føler jeg at jeg kan lage tråd! Og da er det vel bare å la det synke inn! Jeg er nervøs, forfjamset, men absolutt aller mest glad! Her er Marvin! På dagen 5 uker: Jeg kan ikke tro at dette er på ordentlig. Jeg gleder meg SÅNN til å følge han fra baby til voksen, og gjennom livet. Jeg er forferdelig sentimental rundt dette, haha. Tinka var syk så lenge, og nå gleder jeg meg sånn til å trene igjen, leke igjen og lære sammen med hunden igjen. <3 Håper dere vil følge oss på reisen! Hvis noen er nysgjerrige på rasevalg, forresten, er det bare å sende PM. Har ikke så lyst til at denne tråden skal handle om det. Kanskje jeg legger ut et innlegg om det, men antageligvis ikke. Er så mange fordommer, og mange av dem er sanne, men vit at dette er et godt gjennomtenkt raseønske og at han ikke er kjøpt som pynt. Har vurdert Chi som rase i årevis, og skrekkhistoriene har liksom satt en stopper for tanken om det, men dette er hunder som avles frem med fokus på helse og gemytt, ikke championater og en rasestandard som blir mer og mer usunn (selv om de er innenfor standarden, altså!). På Marvin sitt kull er det 0.0% innavl, som er veldig uvanlig på Chihuahua, og jeg har ikke klart å finne et eneste faresignal verken på DogWeb eller hos alle valpekjøperne jeg har snakket med (jeg har stalket dem alle stakar, haha). Vet ikke hvorfor, men jeg føler sånn for å forsvare valget. Men dere kjenner meg jo, og vet at jeg ikke ville kjøpt hund for å ha den i vesken hele dens liv. OKEI! La oss begynne denne reisen, da, dere!

Bare 16 dager igjen til henting

Små tøffinger trenger også litt pause ❤

Endelig er Stella hjemme❤️

Føler jeg må forsvare mattilsynet og dyrlegene litt. Har sett at misnøyen har økt ovenfor kommunikasjonen deres utad. For en som jobber med krisekommunikasjon er en slik situasjon den aller vanskeligste man kan få. Jeg er sikker på at de ansvarlige har laget risikoanalyser på forhånd, hvorav et massivt utbrudd av X har blitt definert som "svært alvorlig" - og dermed blitt prioritert. Problemet med risikokartlegging er at det finnes 10000000 mulige scenarier. Selv om man har en plan for utbrudd av X kan det igjen være 1000 måter dette forløper på. Her kunne man ha hatt en kjent kilde som er lett å behandle, en kjent kilde som er umulig å behandle, en ukjent kilde som er geografisk avgrenset, et lite utbrudd som ikke får noe oppmerksomhet, et stort utbrudd som får mye oppmerksomhet etc.etc.etc. Det er lett å si i etterkant at man skulle vært bedre forberedt, informert raskere til noen, vært mer utbroderende - eller mindre utbroderende. Det aller vanskeligste med krisekommunikasjon er å få oversikten, skaffe seg best mulig kontroll og legge informasjonen på riktig nivå til riktig tid. Her har vi altså: -En akutt sykdom med ukjent årsak. -Alle veterinærer i hele landet som må kommunisere med sine kunder som har en hund med a) denne sykdommen b) samme symptomer c) diaré d) ingen symptomer, men eier er fortsatt bekymret. På toppen har du kunder som "kjenner" årsaken og sprer denne til sine bekjente. Jeg har fått to meldinger i dag med "bevis" om at det var fôret. Problemet var at de oppga to helt forskjellige produsenter. -Åpenbart uheldig ryktespredning som kan manifestere seg på ekkelt vis. Som trusler mot fôrprodusenter, konkrete hunder (eks. import eller hunder som har vært på reise), enkeltpersoner/folkegrupper (har fått et navn på person som ettersigende skulle stå bak dette her) osv. Eller skape unødig frykt (her har de kanskje bommet litt, men det får historien vise). Eksempelvis kan det være problematisk å si at hunden i nord døde hos dyrlegen i Lakselv, om det viser seg at hunden bare var innom på veien og egentlig hadde opphold i Karasjokk (jeg har ingen geografikunnskaper om noe nord for Lillehammer så tolk meg ikke bokstavelig) -Media spiller dette opp og media kan være et rent h*lvete å forholde seg til i slike situasjoner. De tar noe du sier og vrir litt på det. Ikke fordi de skal profittere på saken, men fordi de ikke har den nødvendige kunnskapen til å forstå hva som egentlig menes. Ref. "avvisningen" av forgiftning (VG). -Mange uttaler seg offentlig samtidig fordi situasjonen er usikker og mange presser på. Vi har vel allerede hatt et case som viser seg å stamme fra et helt annet sted enn oppgitt. Sånt er unødvendig. ... blant annet. Det er ikke lett. Overhodet. Det er kanskje den vanskeligste tingen jeg kan tenke meg som fagperson. Jeg skriver dette her fordi jeg tipper flere enn forumbrukere er innom, og jeg mener de ansvarlige institusjonene gjør en god jobb tatt saken i betrakning. Dette er ikke PST eller Kripos hvor krisehåndtering er 90% av hverdagen. Dette er alt fra mattilsynet som har hundreogørten arbeidsområder, lokale veterinærer som knapt har vært på Facebook, fagarbeidere som har ansvaret for å finne ut - ikke kommunisere ut. Og dette i en tilværelse hvor de skal bruke all sin tid på å finne ut av dette mens media og privatpersoner (med hederlige motiver) banker på døren med spørsmål, "svar", teorier og gudene vet hva. Jeg er helt sikker på at vi får den informasjonen de kan gå ut med. De sitter helt sikkert på mer, men skulle dette bli gitt ut kan det skape så utrolig mange problemer, eksempelvis noen av punktene over. Om de finner ut at den infoen de ikke har delt kan deles - ja, da tror jeg det deles.

(Bilde stjålet fra oppdretter) Da er det bestemt - hun (nest øverst) er min! ??

Vi endte til slutt på 6 valper 2 svarte tricolor tisper (med lange stumper) 2 blue merle tisper (fulle haler) 2 svarte tricolor hanner (fulle haler) Alt står bra til med både mor og barn

Nå som jeg har blitt sonis på fulltid igjen, tar jeg på meg ansvaret for å legge ut en knallbra EFIT! Ser aktiviteten har blitt litt sløv rundt dette, og det kan vi ikke ha noe av. Så her er alle alarmaene på hver time, I ET DØGN, så dette skal bli på ordentlig! Jeg skriver også "mens jeg går", sånn at det blir supernært og fint. Kunst. Dette blir også verdens beste EFIT, fordi dette er et ganske spennende døgn! La oss starte: 00:00 Når klokken blir Juli har jeg vært på jobb i en time, og skal være det i syv til. I dag har det vært Pride OG Eminemkonsert i Oslo, så her er det rett og slett bare stille før stormen. 01:00 Min store helt er her! Dette er vekteren som kommer innom tre ganer hver natt for å passe på at jeg har det bra. Han er også den som dukker opp på tre sekunder hvis jeg trykker på sikkerhetsalarmen jeg har i lommen. Han ville være med på bildet hvis han fikk se proff og litt streng ut, og det nailet han. Men vi har det egentlig veldig gøy når han kommer innom! 02:00 Plutselig roet det seg litt, og jeg måtte tisse. Mørkredd som jeg er tok jeg med noen venninner på facetime 03:00 Halvveis i vakten, og det begynner å bli lyst! <3 04:00 Bare en time senere har det blitt heeelt lyst ute, og solen titter over takene i bakgården. De fleste gjestene har kommet seg trygt inn, og nattoppgjøret er ferdig fikset. Frokostpersonalet har laget mat de vet jeg liker og lagt i kjøleskapet, så jeg tar en liten YouTube (og sonen)-pause før resten av rutinene må gjøres. 05:00 Som vanlig er jeg lys våken etter litt mat (og to-tre redbull), og jeg gjør rutiner og vasker resepsjon, bare fordi det er koselig! 06:00 Morgenstemning i fiiine bakgården. Noen har begynt å sjekke ut, noen kommer fremdeles hjem, men stort sett er det rolig. Jeg putler rundt og gjør det fint for neste vakt. 07:00 Jeg er ferdig, og hotellfrokosten er åpen! Må innrømme at bildet er tatt litt for sent. Måtte skravle, skifte og forsyne meg 08:00 Jeg har omsider revet meg løs fra hyggelige kollegaer, og god og mett rusler jeg gjennom byen min med sorte ringer under øynene. 09:00 Alarmen ringer akkurat i det jeg har kommet hjem til mamma. Der møter jeg han her, som en del av dere kjenner godt! 10:00 Jeg samler datterpoeng og lufter lillebroren min. 11:00 Lillebror er levert hos barnevakten, jeg er dusjet og skiftet, og nå er jeg endelig på vei til det denne dagen eeeeegentlig handler om. Jeg fyller også på med koffein! 12:00 Jeg er på Grünerløkka, ved min egen leilighet, og min FANTASTISKE venninne Marte har kommet kjørende med TVen hun og samboeren syntes jeg kunne få av dem når de nå fikk seg ny!! Hadde ikke tid til å bære den lenger enn til boden, for nå skal vi på eventyr, men tenk å ha så gode venner! Trillekoffert for size 13:00 Vi er i bilen, noen få minutter unna... 14:00 Han heeeeeeeer!!! Æææææææ! 15:00 Koser på verdens tryggeste Chihuahuaflokk. Her er mamma Bella sammen med det jeg tror blir lille Marvin! 16:00 Vi er på vei ut, etter å ha klådd i et par timer. Valpen sovnet i hendene mine. Dette er verdens fineste plass, verdens fineste oppdretter, og verdens fineste minihunder! Jeg er helt målløs av at alt gikk så langt over forventning. Jeg skjelver og gråter og stammer og gjør sånt man gjør når man er fullstendig overveldet. Skal skrive mer om det senere, men jeg hadde ikke forventet å bli så emosjonell. Så her er et bilde av Marte og Mocca, som jeg får låne med hjem når jeg henter valpen! 17:00 Nærmer oss hjemme. Spiser vaffel og roer pulsen. Tror jeg har fått det motsatte av et illebefinnende. 18:00 Hjemme hos mamma igjen. Tenker på valp, og angriper sjokoladen jeg har hatt i vesken som en slags IQ-test. Jeg klarte å spise den til slutt. Resten av kvelden er sykt antiklimaks! Haha. 19:00 Shopper - drømmer, iallefall! 20:00 Drikker kaffe på balkongen, prøver å få litt sol når jeg først er våken på dagtid! 21:00 Ser på chihuahuavalper og How I Met Your Mother. 22:00 Surfer fortsatt, med denne på fanget. Marvinbamse. 23:00 Snart, Scilos, snart. 00:00 Jeg har EFIT-et i 24 timer! Yes! Jeg har fri i natt, men skal på igjen klokken 7 i morgen tidlig. Så jeg camper her, med Scilos og Marvinbamse i sengen. Uniformen henger på tørk på balkongen, og jeg stuuuper til sengs. Nå har jeg vært våken i 35 timer. Men for noen fine 35 timer det har vært! Takk for at dere ble med meg på sommerjobb, roadtrip, valpebesøk og en kveld som ikke levde helt opp til resten av dagen, haha. Hvis dere har bladd gjennom hele gratulerer jeg med å ha hengt med på verden lengste EFIT! Jeg synes når det ble verdens beste, som lovet. For meg ble det iallefall det Nå klarer jeg ikke holde øynene åpne lenger, hahah. God juli, folkens!

Idag er det fire uker siden vi dro inn til sykehuset, og fikk litt starthjelp med fødselen. Trengte heldigvis kun å ta vannet, og det hele var raskt unnagjort. 4.5 time fra vannet ble tatt til lille Johannes var ute. Kjennes ut som han har vært her bestandig.

Inspirert av @Sofie & Aska så har jeg også tatt bilde av valpen med utstyret han skal bruke som voksen. Satser på at han vokser inn i det. ? ?

Holy macarony, føler meg sinnsyk som snart henter denne fyren her, har turbo 1 åring i hus, flytter og akkurat starta på lappen. Dette må jo gå bra? Hils på Rick (sier det på Norsk, Rikk) bildet er tatt av kennelen, men jeg stjal det

En sort chiwawawawa-gutt! Barndomsdrømmen, som jeg har lagt fra meg på grunn av innavl og fordommer, men jeg trooor jeg har funnet en oppdretter med hodet på rett sted. Jeg må fremdeles researche litt mer og møte begge foreldrene før jeg bestemmer meg, men det nærmer seg! Update! Skal prøve å gjøre dette uten å utlevere for mye av privatlivet, haha. Første del var en lang samtale (for nå noen uker siden), som han tok initiativ til. Den begynte med at hund var en forferdelig dårlig idé, og endte i at dette kanskje var lurt for min psyke sin del, og at det kanskje var han som måtte finne ut hvorfor det var et problem for han. Uten så mye innblanding fra min side, men han gikk gjennom en hel del tankeprosesser på den tiden diskusjonen varte. Vi snakket om Tinka, og fortid og fremtid, og jeg tror en del av han bare trengte å føle at han var en del av diskusjonen, og at jeg lyttet til ham og virkelig ville inkludere han i disse planene. Jeg sørget også for å være hundre prosent åpen for at han flytter inn akkurat når han vil, selv om jeg ikke tror det har så mye å si frem og tilbake sånn for hundeholdet sin del. Jeg har jo min leilighet, jeg, og han er velkommen til å bo der han vil. Vi er jo "bare" hos meg uansett, og den eneste store forskjellen bli halv skapplass og halv husleie, og ingen av de tingene haster det med. Andre del var at han har fått marinert det. Han tar opp dette med hund stadig vekk, og holdningen rundt det har endret seg kraftig de siste ukene. Det har gått fra en nesten spydig tone, til at det later til at han gleder seg til å bli en slags, rar, liten kjernefamilie. Han har spurt masse om hvordan jeg jobber med hund (frem til dette trodde han Cæsar Milan var gud, så jeg måtte starte fra skrætsj), bare så han ikke skal ødelegge noe ved å gjøre noe feil. En dag satt han og strøk meg over håret, og sa helt ut av det blå at han øvet på å klappe Marvin, mens han lo litt fortumlet over sin egen kommentar. Tredje del var at han reiste bort, på en ferie jeg ikke hadde mulighet til å være med på, og etter å ha vært borte fra meg i tre dager kom han frem til at han vil flytte inn så fort som mulig - "enten vi er 2 eller 3". Han har begynt å selv latterliggjøre litt at han ville utsette det på grunn av en valp, og unnskyldt flere ganger (det har vi begge) for at staheten. Han må fremdeles finne noen til å ta over i kollektivet og alle slike trivialiteter, men datoen er jo ikke så viktig for meg. Det som er viktig for meg er at alle de to (snart tre?) medlemmene av flokken min har det fint. Så ja, haha, her har ting skjedd litt av seg selv - inni hodet til fine kjæresten min. Han har innsett mer og mer hvor mye bedre jeg hadde det da Tinka levde, og faktisk begynt å glede seg. I går sendte han meg link til en hundeseng han syntes var fin!! Så det blir selvfølgelig den sengen! Tusen takk for alle råd! Jeg er lykkelig og skremt, og dersom det blir valp gleder jeg meg masse til å spamme dere alle med bilder og historier! EDIT: Vil bare legge til at grunnen til at jeg er aktiv her mellom 23-08 er fordi jeg jobber natt, og har en helt opp-ned døgnrytme

Min 2018-valp har endelig kommet hjem! Hun er bare helt perfekt

I går fikk jeg hilse på den utvalgte! Hun heter foreløbig Wirr Wapp's Action, så får vi se om jeg finner på noe lurere på sikt. Søt som sukkert og ramp så det suser etter er hun hvert fall!

Hei, sonen ❤️ Dette er Ia, som pleide å ha Tinka, som så fikk Marvin. Jeg har mistet passordet mitt (ut av hodet), og har ikke tilgang på e-posten jeg brukte i 2008, så jeg har gått gjennom et lite identitetskifte og laget meg en ny bruker. Mange av dere vet at Marvin ikke bor hos meg nå, og jeg føler for å skrive om det, fordi jeg har kviet meg litt for å komme tilbake til sonen etter å ha snakket sååå mye om valp for et par år siden. Jeg vil så gjerne sone aktivt igjen, og da må jeg liksom klargjøre litt for å kunne snakke om ting som skjer i livet nå. Akkurat nå. Okei. Les hvis dere gidder, spør hvis dere vil! Nå skal jeg være skikkelig ærlig, uten å være for utleverende, forhåpentligvis. Jeg skrev jo så mye om valpen jeg fikk for to år siden - lille Marvin - og alle gleder og utfordringer rundt det. Marvin var hos meg det første halve året. Deretter skjedde et samlivsbrudd (heh, litt morsomt for de som fulgte "kjæresten min liker ikke hunder"-tråden), som gjorde at jeg for å kunne beholde hjemmet mitt måtte jobbe 100% ved siden av teaterhøgskolen ut studiet. De som kjenner teaterhøgskolen vet at det er et veldig krevende studie, og dette var mitt siste år, så jeg jobbet 8 timer natt, 16 dager i måneden, og var på skolen 12-13 timer hver dag. Da passet min kjære mamma Marvin, som mange har fått med seg på sosiale medier. I februar/mars-ish flyttet Marvin tilbake, da jeg satte opp forestilling selv i perioden, og alt var fint. Han var hos mamma når ting var veldig travelt, men stort sett hos meg. Jeg trodde jo dette bare var for en kort periode. Så gikk jeg ut av skolen i juni, med skikkelig gode karakterer (skrytskryt), oppdrag i vente, og fin hund. Dagen etter vrikket jeg ankelen og havnet på krykker. I to måneder. Jeg bor i femte etasje uten heis, satt helt fast her, og igjen kom mamma og hentet Marvin. Denne skaden trakk veldig ut. De trodde først ankelen var forstuet og at alt kom til å gå fint. Da den aldri ble bedre prøvde de å ta MR-bilder, men de ble bare utydelige da hevelsen ikke tillot meg å ha ankelen i riktig stilling. Etter noen uker til fikk vi endelig tatt leselige bilder, og de fant to røkne leddbånd, og et brudd som hadde fått leve sitt eget liv. Hva som brukte lengst tid på å gro vet jeg ikke, men selv da jeg begynte å gå igjen utover høsten var det å gå ned trappen flere ganger om dagen en stor belastning. Marvin var hos meg i perioder, men etter noen dager etter uker måtte jeg alltid innse at det ikke var forsvarlig, og at jeg risikerte å slå opp igjen skaden hvis jeg fortsatte å overbelaste den. I julen var jeg hos mamma, og innså at Marvin hadde slått seg helt til ro der. Jeg er fremdeles åpenbart viktig for han, og vi elsker hverandre, men han blomstrer som den kongen han er sammen med mamma og hennes hund, Scilos, som Marvin forguder. Jeg har hatt han her hjemme flere ganger etter at bruddet ble bedre, og han er jo bare verdens beste kosegris, men han virker ikke ordentlig lykkelig før han er med mamma og Scilos igjen. Det er bare vondt å ta han bort fra dem, og til slutt ble vi enige om å la han bo der. Det var ingen enkel avgjørelse for meg personlig, men for Marvin sin del var det helt åpenbart at å ta han hjem igjen hit nå var å ta han bort fra flokken. Han har jo tross alt plutselig vært der mer enn han har vært her. Jeg har vært full av dårlig samvittighet, selv om vi alle har det fint, og kanskje en god dose skuffelse over at alt dette skjedde etter gleden over å ha fått min første valp. Heldigvis fikk jeg oppleve en så fin valpeperiode, og jeg får se resultatene av det i en tillitsfull, lykkelig, rampete, kjærlig og rolig voksen hund - som har verdens beste hjem. Jeg var jo også i dyp sorg over Tinka da jeg fikk Marvin, og mentalt tror jeg jeg har hatt godt av å være uten hund en liten stund. Jeg har klart å gråte tårene over henne, sånn skikkelig, og kjenner at jeg også er på et bedre sted hundemessig nå, som er deilig. Så nå er jeg her! Ankelen er nesten heeelt bra igjen, men jeg har lagt bort de høye helene for alltid. Jeg jobber på teatret jeg alltid har drømt om (ikke akkurat nå, nå er jeg hjemmeværende og virus-fri, men sånn generelt), og dere, jeg har ny kjæreste Og han her er skikkelig snill, jeg lover. Vi har faktisk vært samboere siden september, jeg er bare liiiiitt mindre muntlig om det denne gangen. Selv om det ikke er nødvendig å fortelle her heller føles det litt koselig å nevne han her også, når jeg utleverte hele mitt forrige forhold. ? Jaja. Mye kan skje på to år. Og så er det grunnen til at jeg nå "må" si alt dette, og at jeg mååååååå komme tilbake til sonen. Helt siden Tinka har jeg savnet Papillon/Phalene-dyrene. Nå kommer det en hit på søndag, som jeg skal ha på prøve noen uker. Hvis alt klaffer blir hun værende, og det er så utrolig spennende. Hun heter Bellatrix, i likhet med den kuleste karakteren i Harry Potter, og er begge raser med et øre opp og et ned. Hun er 17 måneder gammel, og bare snill. Hun kan absolutt ingen ting, men er snill som dagen er lang og den mest lærevillige hunden jeg har møtt siden Tinka, så dette kan bli en innmari spennende tid. Oppdretter beholdt henne for avl, men hun ble litt for liten for det, dermed kjenner jeg bakgrunnen hennes og trenger ikke uroe meg så mye for baggasje og ugler i mosen. Hun har en flott stamtavle fra fine linjer, er glad i folk og dyr. Og ja, jeg har møtt henne, altså. Jeg var innom og leste den gamle bloggen min i stad, og underveis i innlegget om sonenmesterskapet 2012 innså jeg at jeg ikke kan ta inn en hund uten sonen - det er jo galskap. Jeg følte også for å forklare før jeg viser henne frem noe sted, da jeg er så redd for at det skal virke som om jeg bare har "byttet hund". Og det har jeg ikke, altså! Hadde ikke mamma villet ha Marvin hadde han blitt hos meg for alltid. Han er fortsatt min på papiret, og er velkommen til å bo her hvis mamma noen gang skulle trenge det. Jeg betaler for forsikringen hans, og deler litt ansvar i sånne ting, men hverdagen er helt mamma sin. Dette er noe vi har snakket dypt og bredt om, og er på ingen måte en tilfeldig omplasseringssak eller en bruk-og-kast-sak eller en korttenkt avgjørelse. Det er for Marvins, mamma og Scilos sitt beste - og kanskje for mitt og Trix sitt også, hvis ting går veien. Jeg vet at folk omplasserer hunder hele tiden, og at jeg helt sikkert overdriver frykten for bedømmelse her, men er nå så glad i fyren. Slenger med et bilde av en hund jeg ikke helt vet om blir min enda, og hvis noen gadd å lese alt sammen: Savna dere. Og hvis det bare er nye folk her og ingen vet hvem jeg er lenger: Sorry, og velkommen! Jeg ble medlem da jeg var 12. Nå er jeg 25. Sonen er hjemme. Og dette er Trix:

Nå er jeg så mye på foraet at jeg synes Mattis fortjener en litt skikkelig presentasjon! Mattis er en shetland sheepdog hann 14 mnd med noen cm ekstra og et kreativt hode ? I løpet av hans 14 mnd med meg har vi gjort mye forskjellig, men hovedsakelig levd studentlivet i sentrum av Kongsberg i kollektiv med to gode venninner. Dette har bydd på utfordringer for alle involverte og jeg tror vi alle sammen har lært mye på denne tiden. Akkurat nå bor vi hjemme hos min familie (mor/far/2xsøsken/2xkatt) og det er veldig tydelig at han trives i den travle familiehverdagen. Ellers har vi endelig fått begynt med litt agility og har holdt på siden mars, ellers har vi uoffisielle planer om å prøve oss litt på alt ila året, litt mer spesifikt så ønsker jeg å få tatt bronsemerket, kanskje få meldt oss på et rallylydighetskurs og ellers holde agilitytreningene gående. Jeg har aldri hatt hund før Mattis(noe jeg tror han merker) så litt prøving og feiling har det jo blitt, men alt i alt så synes jeg han er en hund som er til å leve med ! Merker veldig godt på ham at agilityen er bra for ham og, da jeg ikke var i stand til å slite ham ut slik han er nå tidligere, selv med triksetrening, lange turer, godbitsøk osv. så vi er veldig glad for å ha funnet så gode muligheter til å få utviklet det videre. Hiver med et bilde av godgutten, så får vi se hva sommeren bringer!

Har en nabo med 7, SJU barn. Da jeg fikk hund nr 3 "oii skal si de formerer seg de hundene dine". Nå har jeg fire og fått stadig denne "4!! Får du aldri nok??" En litt små irritabel dag førte til at jeg bare svarte "sier du som har sju barn, på tide å kutte strengen?" Det har vært stille siden, skulle gjort det før ?

Blondie har blitt 14 år! Hipp hipp hurra!

Wuna prøver sin fremtidige arbeidsuniform! På torsdag fikk hun prøve seg på sitt første overvær etter figuranter i terreng, og sitt tredje overvær noen sinne. Hun viser stor figurantinteresse og selvstendighet allerede, og nølte ikke et sekund da hun fikk folk i nesa!

Finn er vel ikke verre enn andre steder - det er forarbeidet til den som kjøper som avgjør uansett. Ræl får man tak i overalt, selv på NKK sin kjopehund.no annonseres det valper som ikke følger klubbenes anbefalinger.

I dag er dagen Vi kom kjørende til oppdretter i 15-tiden. Valpene var våkne, Marvin kom løpende med resten av gjengen. Etter å ha kost, dullet, skravlet litt med oppdretter og alt det her, dro vi av gårde! Tanten fikk sitte i bur i baksetet, mens Marvin satt på fanget. Det er jo helt latterlig varmt i dag, og en litt gammel bil, men så snart han fikk Aircondition på seg nøt han bare livet. Han satt for det meste helt rolig. Veldig spennende å bli løftet opp til brystet og se ut av vinduet! Da vi kom hjem ruslet han litt, og istedenfor en av de flotte sengene jeg har kjøpt, sovnet han midt på gulvet. Da han våknet igjen etter et par timer løp han til min stoooooore glede ut på kjøkkenet og ble sittende som for å si at han var sulten. Og det var han! Hadde ikke forventet at han skulle få i seg noe særlig i dag, men han spiste og drakk som bare det. Letta! Også pen da: Jeg ventet noen minutter, før jeg tok på han selen hans, og knyttet på en hyssing som bånd. Han synes nok selen klødde litt, men ingen store protester. Han er bare så rolig! Og han gikk sååå fint, hoppende som en kenguru ved siden av tanten. Vi var ute i omtrent ti minutter, jeg ville gi meg mens han fortsatt hadde det gøy. Seeeeee på dyret: Nå er vi inne igjen, og han sovnet på gulvet en gang til. Han har vært hjemme i omtrent fire timer, og jeg tenker han har opplevd nok for i dag. I følge oppdretter sover han natten gjennom, men vi får se! Endelig er han på plass! Dette blir sååå spennende. Foreløpig er han verdens mest harmoniske valp. Ikke et pip etter mamma så langt, tror det er veldig godt for han å ha med Mocca. Teppet vi fikk med lukt av mor og søsken gir han blanke f** i, tar det som et godt tegn!

Takk for så mange koselige svar! Jeg har ikke jobbet natt på en stund, og har kommet helt ut av oppdaterings-bobla her, så her kommer den siste uken sammenhengende. Vi besøkte igjen på tirsdag, og sååå mye har skjedd. For det første endrer fargene hans seg så mye (joda, det er samme valp). Han har fått "øyenbryn" og mye mer hvitt på brystet. Det hvite skjegget har han fortsatt, men det er også det eneste avtegnet som har vært der hele veien. Da jeg besøkte den første gangen, søndag uken før, gjorde de ikke så mye. Han gikk litt, tisset litt, og sovnet i hånden. Nå, derimot, er det løping, tryning, leking, smaking og massemasse logring. Han logrer aller mest av alle, og synes livet generelt er helt herlig. Altså. Nå er det rundt 10 dager til jeg henter ham (8-10, avhengig av min kjære sjåfør), og hjertet mitt hopper snart ut av brystet. Valp er ALT jeg tenker på. I går kveld klarte jeg endelig å ta det inn over meg nok til å shoppe litt på nett. Tissematter og andre valpeting, samt hundeseng og sånne helt vanlige greier man plutselig må kjøpe på nytt. Altså, jeg trodde jeg hadde alt, før jeg møtte han sist og smertefullt var vitne til at han nesten skadet seg i et forsøk på å gå helt vanlig ned fra fanget mitt, og skjønte at alt må kjøpes på nytt i miniatyrformat. Han er jo for det første ekstremt ukoordinert, akkurat slik de skal være, og i tillegg er han omtrent på størrelse med hodet til Tinka. Så for han ville hennes helt vanlige "liten hund-seng" hatt en fallhøyde tilsvarende et middels stort stup. Oppdretter har også satt meg inn i alle de skumle tingene man må tenke på. Sko, for eksempel, kan han sette seg fast i og dø. Vanlige møbler kan han ikke være på på mååånedsvis, fordi han kommer til å falle ned. Og dø. (Hun la det ikke frem helt slik, altså.) Så jeg har innsett at jeg må sove på gulvet en liten stund. Jeg er bare så redd for å rulle over han. Eller at han skal falle ned fra lliggeunderlaget og dø. Men, nå får han seg en liten biabed, fordi de minste faktisk ikke er så innmari dyre. Han får tepper og små leker, og VERDENS minste matskåler. Reisebur får jeg av snilleste @Margrete, og da tror jeg startpakken min er ganske komplett. Det er veldig enkelt å handle til han, da. Da jeg kjøpte sele, for eksempel, var det jo bare å be om det minste som finnes. Den ble forresten slik: Bamsen hans, som han vel ikke kan få på en stund på grunn av knappeøynene, kjøpte jeg leeenge før jeg var sikker på at det ble noen valp. Det var en sånn rar, symbolsk greie da jeg hadde fått høre om kullet og tenkte at kaaanskje. Den første ordentlige leken kom selvfølgelig fra @Ganzie, og er en miniversjon av den nydelige draleken hun lager. Ville ha noe solid og ordentlig til han, med lang nok løkke til at den kan brukes som belønning uten at jeg ødelegger ryggen! Og HER, ladies and gentlemen, er vi over på det alle egentlig bryr seg om. Valpebilder!! Disse er fra da vi besøkte på tirsdag, når han var 6 uker og to dager gammel. Og så sammen med kjæresten, som mot alle odds har begynt å smelte! Alle de andre valpene løper rundt og leker med hverandre. Marvin vil helst ha kos og oppmerksomhet, og smaker på absolutt alt han kommer over. Så min kosete, matglade mann kjente seg godt igjen. Han var selvfølgelig den fineste og kuleste valpen i kullet, og jeg tror de to skal bli gode kompiser! SNART, ALLE SAMMEN, SNART!!! Jeg er sååå klar!

JEG HENTER MARVIN OM UNDER TRE UKER

Jeg nekter jo å skulle leve uten hund resten av livet uansett. Og det forstår han godt, sier han, det er bare ikke "riktig tid". Men det er det da aldri, og jeg skal ha fem uker ferie rett etter at valpen er leveringsklar, så noen bedre tid finnes vel knapt i arbeidende menneskers liv. Så hvis han først skal finne seg i hund er det vel greit å gjøre med en gang - og hvis det ikke går, og blir en ordentlig utfordring for forholdet, får jeg heller ta den kneika før enn siden. Jeg skal snakke med ham igjen. Vil som sagt ikke lure eller overkjøre han, så han må få vite hva jeg bestemmer meg for. Jeg kjøpte en bamse til valpen i dag. Da har man vel egentlig bestemt seg?

Poe er en så kul liten valp! Ja, det er skarpe tenner som hugger i alt når hun er trøtt, men så tar det bare to sekund før hun slukner. Hun er oppe og tisser en gang pr natt, ellers så sover hun gjennom. Hun er kjempeleken. Jeg trodde ikke hun skulle tenne sånn på kamplek, men hun fyrer skikkelig altså. Røsker og river og står på. Kjempegøy! Dessuten er hun tøff og nysgjerrig. Tar alt nytt med den største selvfølge, og om hun skvetter av noe så er hun rett på og undersøker med en gang. Storkoser meg med denne herlige og søte jenta, og er så glad for at jeg har fri fram til midten av august og kan ha full oppmerksomhet på henne framover. Her er hun med mannen på jobb Alle mannfolka stod bare i ring og på at hun sov.

Igår kom valpene og det ble 6 hanner og 1 svart tispe ? Så hun blir min!!!! Navnet er allerede bestemt og flybillettene bestilt! Hun skal hete Torneryds Wuna ? og jeg holder meg til rasen i mitt hjerte, schæferhunden.

Begynner å bli en flott unghund av denne valpen synes jeg, på alle måter. ❤️ Er fortsatt virkelig en håndfull, men er utrolig fornøyd med han. Kanskje jeg har funnet drømmerasen på første forsøk? (Med min første hund valgte jeg ikke rasen selv.)

Må lage en kull-tråd . Vi venter valper (hvert øyeblikk, faktisk! Så da kan man lage kulltråd så lenge) etter vår amerikanske import N UCH Valeska Ambigous Smile, "Danara" og INT NORD UCH NJV-11 NV-16 Tzartaig Cool Victory, "Tony" (for de som er interessert i borzoihistorie, så er denne stamtavlen en godbit!). Vi forventer en hel haug sunne valper i alle regnbuens farger, med et mer klassisk utseende enn det man kanskje ser i ringen dag. Danara er DM fri etter foreldre, har normalt stoffskifte og hjerte u.a

Er vi lei av valpebilder? Neeeeiii. Marvin er 9 uker, og 1.3 kilo! Som er dobbelt så mye som jeg ville gjettet, haha. Det er også 400 gr. mer enn da han kom, har vokser virkelig som en gal. Spesielt ørene begynner å få fart på seg Vi har vært en tur hos dyrlegen i dag, og han er visst en veldig frisk og sunn liten tass. Måtte spørre dyrlegen om han var feit, og det var han altså ikke - bare fluffy! Som visstnok var et stort sunnhetstegn. Oppdretter så han også igjen i dag, og hun bare lo av at hun hadde vært redd for at han ikke skulle spise nok i nytt hjem. Null problem! Hun kommenterte også hvor sykt det var for henne, hver gang, å se hvor fort de knytter seg til ny eier. Han satt nå bare i halsgropen min (ja, han vil helst bæres i halsgropen), og brydde seg ikke så mye om henne. Masse skryt av dyrlegen for rolig og lydig valp! Vi var der bare for å shoppe, skravle og hilse på. Godt å få litt fine minner også, etter alle de triste med Tinka, hos VERDENS beste dyrlege! Også kom vi hjem og tok disse:

Ett helt år er gått etter at vår umistelige Hottie forlot oss. Ett år, det føles som en dag og det føles som 10 år. Savnet er fremdeles vanvittig stort. Jeg savner henne så det kjennes som det revner på innsiden innimellom. Men sorgen og savnet er lettere å bære. Kan se på bilder av henne og le av alt det rare hun gjorde. For en uke siden kom Hotties etterfølger inn i flokken, ei colliefrøken på 7 mnd. Jeg TRENGTE at neste hund skulle være noe helt annet enn Hottie, så det ikke går an å sammenligne. Slik har jeg vært med alle hundene jeg har mista. Og for en gangs skyld har jeg faktisk ikke helt klart det, for Emmy har det samme milde gode vesenet som Hottie hadde. Men det er en likhet jeg kan leve med. Kaostrioen har gjennoppstått. Vi ønsker velkommen til Perfect Images Knock your socks off - Emmy. Kommer fra @Perfect Image og er datter til @Martine sin Stella. Vi skal ha henne på föravtale, og håper hun kan bli et verdifullt avlstilskudd hos oppdretter når hun blir voksen. Vi skulle egentlig ha valp, men noen ganger går ikke ting helt etter planen, og vi hadde noen alternativer, Emmy var ett av dem, og jeg tror ikke jeg brukte mange sekundene på å bestemme meg for at det måtte bli henne, og har ikke angret et sekund! Vi har nå kjent henne en uke, og det er helt klart at hun skal bo her, hun er så mild og god. Har verdens snilleste øyne. Er leken, rampete og veldig valpete. Men har et enormt godt språk. Og en kontakt som er helt rå! Hun vil og vil og vil - uten å kreve noe annet enn kos og selskap Hun og Kasko går veldig bra sammen, for hun respekterer han veldig godt. Lupin er noget mindre begeistra for en ungjypling inn i huset, men ute så har det løsna og hun er kul å leke med. Så regner med det siste inne også løsner etterhvert. Selv om savnet etter Hottie er enormt stort, så kjennes det så rett å ha Emmy her med oss, så jeg er så utrolig takknemlig for at vi fikk lov til å ta med oss Emmy hjem. Hun stiller seg forøvrig fullstendig uforstående til alle hentydninger om lang nese. Den må være såpass, sier hun.

det ble frøken hvit, som forespeilet. Og det høres veldig bra ut ? jeg har jo ikke vært nedover selv og det kryr ikke av bilder/video, så jeg må jo ta oppdretters ord for det, men magefølelsen er god ifht henne. Og jeg vet hun sa ifra om en annen valp som var mindre selvstendig og trengte mer støtte og tid. Så da får man håpe at det er bra. ? og foreldrene er veldig bra da, liker spesielt mor og kullet hennes, fulgt med på henne og en søster lenge. oppdretter selv sto litt fast ifht hvem hun selv skulle beholde og det sto da mellom hvit og rosa, hun gikk for rosa og jeg fikk hvit. Det er jo neppe noen ulempe å få 2 valget til oppdretter tenker jeg. Det er hun som har oppdrettet mor, og bestemor også. Veldig gode hunder. hun beskrives som trygg, ikke utpreget hverken hard eller myk, reservert/førerorientert, rolig fast bitt, god lek, god utholdenhet/konsentrasjon, glad og nysgjerrig. Gjorde en fin valpetest, og er fin både i nye miljø og med nye mennesker uten resten av kullet å støtte seg på. Pen er hun vist også, men det er dårlig med gode oppstillingsbilder osv så bygning får være en overaskelse ? får vell ta det som et godt tegn at hun er aktiv og ikke har tid til å stå pent på bilder ? de var til dyrlegen i går for chip og vaksine, og hun hadde bare logret og lekt gjennom det hele. Ikle noe brydd av noe, ikke en gang det som var ekkelt, bare glad og leken. Og det liker vi ? ganske nøyaktig 7 uker gamle nå, så noen reiser vell hjemmefra neste uke, jeg må nok vente litt lengre men 2 mnd går vell fort det og ? Mor?, tjenestehund og mondioringshund: Far, mondioringshund. far, mor og mormor ? lille hvit, Opale, som jeg ikke har noen nye bilder av og som mangler kallenavn ? så nå gleder vi oss ???

kanskje lett å si og vanskeligere å faktisk gjøre det, men jeg hadde fått meg hund.Den rette mannen vil skjønne at hund betyr mye for deg! Er denne kjæresten redd for å få mye ansvar og oppgaver ifbm hunden? Det hjelper ikke at du fritar ham fra sånt og tar all jobb selv?